Først vil jeg presisere at jeg IKKE er en fagperson av noe som helst slag og at denne teksten om borderline er skrevet på bakgrunn av egne erfaringer og opplevelser.
Allikevel velger jeg å ha med litt faglig bakgrunnsinformasjon om personlighetsforstyrrelser generelt, for å prøve å skape en større forståelse av emnet.
Personlighetsforstyrrelse kalles det når personligheten preges av en viss mengde uhensiktsmessige personlighetstrekk. Disse trekkene rammer spesielt selvbilde og selvfølelse, og kan gå ut over en persons evne til å tilpasse seg i samfunnet. Enten i utdannelse, arbeid, familieliv eller nære relasjoner. En personlighetsforstyrrelse rammer ikke hele personligheten. Man har som oftest mange gode egenskaper og talenter ved siden av de problematiske.
Personlighetsforstyrrelser er ikke evigvarende, og mange trekk kan endre seg med alderen. Etterhvert som man modnes lærer man seg selv å kjenne og man lærer å regulere følelsene bedre og leve i takt med sine problematiske sider. Men det er slettes ikke uvanlig at «sykdommen» kan blusse opp under stress/kriser. På den måten kan man si at en personlighetsforstyrrelse kan være miljøbetinget. Når omgivelsene er trygge og stabile, trenger man ikke ha et eneste symptom og man fungerer godt i hverdagen.
Litt av behandlingen for en person med denne problematikken vil dermed være å lære seg selv å kjenne. Bli kjent med egne følelser og lære seg å akseptere disse. Likeså finne andre metoder for å håndtere stress og uforutsette hendelser. Man kan ikke gå gjennom hele livet og ha kontroll på alt og alle, det vil bestandig dukke opp ett eller annet som vil trigge gamle tankemønstre og destruktiv adferd.
Man mener at personlighetsforstyrrelser skyldes en blanding av arv (temperament og sårbarhetsfaktor) og uheldige hendelser/opplevelser opp gjennom oppveksten.
Nå over til meg selv og diagnosen jeg har fått; emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, på folkemunne kalt borderline.
Denne diagnosen fikk jeg allerede som tenåring, men jeg følte det veldig truende og skummelt, og har fornektet all kjennskap til borderline siden. Ettersom årene har gått har følelsen av at «noe» ikke stemte bare vokst. Nå når jeg har blitt mor har de uheldige personlighetstrekkene mine blitt enda mer framtredende og jeg ble «tvunget» til å forholde meg til realiteten. Innse problemet og prøve å gjøre noe med det.
Å være mor er ingen dans på roser. Barna trykker på de følelsesmessige knappene dine til enhver tid, og det er din jobb å møte barna og se de i alle slags situasjoner. Ta vare på de, lære barna å gjenkjenne og sette ord på følelsene sine. Med andre ord; det er din jobb å gi barna en god og trygg oppvekst som gjør de rustet til å takle dagene, årene som kommer.
Men hva gjør du da, når du og barnet reagerer helt likt i en del situasjoner? Når 6åringen får raserianfall av samme årsak som deg? La oss ta et eksempel: Det er onsdag og turdag i barnehagen. Du og barnet kommer inn døra og en ansatt forteller at turdagen blir avlyst grunnet sykdom blant personalet. 6åringens reaksjon er å gråte hysterisk, etterfulgt av harde tramp i gulvet og sinte ord hvor han høyt og tydelig kan fortelle at alle er dumme, og at han ikke har noe lyst i barnehagen mer. Mange vil nok mene at dette er en helt normal, forståelig reaksjon når et barns forventninger om en positiv opplevelse ikke ble innfridd.
Vel, hva når nesten det samme skjer med mor? Om ikke utad, så skjer akkurat samme reaksjon innvendig. Ikke når podens turdag blir avlyst, men når telefonen ringer om at behandleren avlyser dagens time. Da går jeg rett i kjelleren. Mister fotfestet helt og begynner å stresse. Hyperventilering, hjertebank, svimmelhet, hodepine og en akutt følelse av tomhet og avvisning.
Jeg hadde planen klar jeg. Klokken X skulle jeg sette meg i bilen, kjøre X antall mil for å dra på samtale. Nå står jeg her da, uten noe å ta meg til. Helt overlatt til meg selv og mine egne tanker. Og akkurat det, det er skummelt! Å ha dødtid. Tid til å slappe av. Til å være meg selv. Gjøre akkurat hva jeg vil, uten å ta hensyn til andre. Uten å rådføre meg med andre. Jeg hater å ta valg, hater å bestemme, hater å måtte kjenne etter. Registrere, gjenkjenne og akseptere følelser. Det er noe av hovedutfordringen min.
Min borderline går ut på at jeg har følgende utfordringer:
* Store, hyppige humørsvingninger som ofte kommer som lyn fra klar himmel, er ikke bestandig en hendelse/årsak bak humør forandringen. Føles som en løpsk berg og dalbane.
* Vansker med å være alene, redd for å bli forlatt. Har lett for å føle meg avvist selv om det ligger en gyldig grunn til at avtalen/turen/besøket ble avlyst.
* Store identitetsproblemer, meget flakkende mht egne ønsker, mål og drømmer. Vansker med å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil oppnå med livet mitt.
* Skiftende selvfølelse, meget selvkritisk, føler meg aldri bra nok. Er en ekspert på å rakke ned på meg selv, og å dra meg selv ut i en hengemyr hvor jeg drukner i søppeltanker.
* En del selvdestruktive handlinger i et forsøk på å roe det indre kaoset. Selvskading, sulting, selvmordsforsøk.
* En stadig tilbakevendende følelse av tomhet, håpløshet og manglende livsgnist.
* Avhengig av stabilitet, trygghet og forutsigbarhet. Verden raser dersom det blir endring i planene sånn at jeg mister kontrollen.
* Svart/hvitt. Jeg er aldri noe midt i mellom. Enten er alt bra ellers så er alt bare ræva.
Alt dette er ting jeg lever med i hverdagen. Ting som kanskje ikke vises så godt utenpå, men som gir meg store utfordringer i møte med samfunnet og andre mennesker. Jeg bruker tidvis mye krefter på å prøve å holde denne «atferden» i sjakk, og derfor kan noe så enkelt som å levere ungene i barnehagen eller handle mat på nærbutikken fortone seg som komplett umulig.
Jeg gjør det jo, fordi jeg ikke har noe valg, men det koster ofte mye krefter. I de verste periodene anstrenger jeg meg såpass hardt for å gjennomføre disse dagligdagse tingene at jeg ligger utslått i senga i flere timer etterpå.
For å kompensere for disse problemene, eller sagt på en annen måte, for å slippe å forholde meg til alt dette velger jeg å flykte.
Da bruker jeg flere teknikker.
Det ene er sulting. For når jeg sulter meg så får ikke kroppen nok næring til å opprettholde den hektiske tankevirksomheten, og jeg får en følelse av å bli litt mer flat/litt avskrudd.
Det andre er overaktivisering. Jeg holder meg i aktivitet og passer på at dagene mine er sånn at den ene avtalen nærmest overlapper den andre. På den måten slipper jeg ledige stunder og slipper å forholde meg til følelsene mine. Med andre ord så prøver jeg å flykte, men du kommer ingen vei når din største fiende er deg selv.
Alle disse oppdagelsene har fått meg til å innse at jeg faktisk har et problem. Så lenge jeg har en måte å være på/håndtere situasjoner på som ikke er heldig og som hemmer meg i hverdagen, så er dette noe jeg bør jobbe med.
Det er mulig veien er både smal, bratt og kronglete, men med god støtte og et faglig dyktig hjelpeapparat så er det mulig å komme i havn.
Håper denne lille innføringen ga deg mer innblikk i denne typen problematikk og at du skjønner mer hvordan livet mitt er nå.
Spør gjerne hvis det er noe du lurer på, så skal jeg forsøke å forklare så godt jeg kan.
Sist men ikke minst; borderline definerer ikke meg som person, den beskriver bare en liten del av meg. Og selv om du kjenner en person med borderline, så er ingen av oss like.
