Jeg får ikke sove. Tankene kverner og holder meg våken langt inn i de sene nattetimer. Om få dager er tiden inne. Jeg er kampklar, men livredd. Motivert, men fortapt. Jeg skal i krig, mot min beste venn og verste fiende. En venn som har frarøvet meg mye. Både venner, familie, skole og jobb har jeg mistet som følge av dette vennskapet. Et vennskap som krever så mye av meg at det ikke er rom for noe annet. Selv barna mine havner i andre rekke.

Min mann sa, litt før jul, noe som fikk meg til å tenke; du må ta et valg, spiseforstyrrelsen eller familien din?

De aller fleste av dere vil nok tenke at dette er et enkelt valg, og jeg skjønner begrunnelsen. Men for meg er det ikke så enkelt. For meg er anoreksien, min indre siamesiske tvilling. En som har vært der så lenge jeg kan huske. Som har støttet meg i tykt og tynt.

Jeg er på vei inn i operasjonssalen hvor vi to skal skilles, men jeg er min egen kirurg og prognosene er høyst usikre. Jeg føler at vi deler organene som holder oss i live, og jeg er usikker på om jeg klarer å leve uten henne. Hun er en del av meg, min identitet, og jeg er redd for å bli alene. Jeg er redd hun vil etterlate et tomt, dypt hull inni meg jeg ikke får sydd igjen. Hun har vært min følgesvenn i så mange år, hjulpet meg gjennom motgang og støttet meg i medgang. Og nå, helt plutselig, må hun vekk.

Jeg skjønner hvorfor, og jeg er enig i det, for i det siste har hun forandret seg. Hun har blitt større og tar mye mer plass.
Som en ondartet svulst suger hun livet ut av meg, frarøver meg mine gutters barndom og min families fremtid. Visker ut milepælene i livet deres og erstatter de med sorte felt.

Kan man klare å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse som har styrt meg 2/3 av livet? De lærde strides, og noen hevder faktisk at det er mulig å bli helt frisk.
Jeg velger å ha litt mer realistiske mål. Og dersom denne kampen kan bidra til at jeg klarer å holde henne i sjakk og ha et godt liv med min mann og våre to gutter, så er det verdt det. Da skal jeg kjempe med nebb og klør!

 
Jeg har fått tilbud om behandling på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Stjørdal og blir innlagt der mandag 13.februar. Da er planen at jeg skal være der i fire uker og så gjøres det vurderinger underveis for veien videre.

 
I den perioden blir det gutta som styrer hjemme, og jeg skal fokusere fullt og helt på min oppgave. Noe som i seg selv kan by på en utfordring, da jeg er vant til å ha full kontroll over alt som skjer hjemme.
Nå må jeg overlate alt ansvaret for skole, mat, hus og barn til Jon Ståle… Jeg er ikke i tvil om at han klarer dette vel så bra som meg, men uvant blir det nok, for oss begge…

Ønsk oss lykke til, så hører dere snart fra meg igjen…

Når alle berømmer din fremgang og lykke
Da blir det til slutt et tyngende smykke

En rolle du må spille, en maske du må bære
I stedet for å bare få være

Sårbar og liten, som jeg føler meg nå
Livredd og bekymret for hvordan dette skal gå

Kampen blir hard, det vet jeg så vel
Men jeg skal kjempe til siste kveld

Dette skulle bli vårt år! Et år fylt med solskinn, musikk, latter og glede. Et år vi kunne stråle og nyte livet. Se ungene våre utvikle seg og nyte tiden vi har sammen. Dyrke kjærligheten og hverandre, og ikke minst, ta oss tid til å leve. Åh jeg hadde så store drømmer rundt juletider i fjor, og nå har alle drømmene gått i knas.

I stedet for å snakke om det nye året og alt det fine som ligger foran oss, sitter vi nå og diskuterer om vi har ei framtid, sammen. Du er sliten, oppgitt og lei, sier du ikke orker mer. Lurer på om det beste er at vi går hvert til vårt, at du kan ta guttene, så jeg kan få tid alene til å fokusere på meg selv, på å bli frisk.

Tanken gjør meg vettskremt, være alene, uten deg og guttene! Aldri i verden! Jeg spør deg om det er dette du vil? At vi skal skilles? Du ser meg inn i øynene, og med ett virker du ti år eldre enn i går. Jeg ser alle bekymrings rynkene. De trette furene i panna og posene under øynene vitner om alt for lite søvn over alt for lang tid. Nei, sier du, jeg vil ikke skilles fra deg, men jeg tror ikke du klarer å bli frisk dersom du må ta deg av guttene i denne prosessen.
Øynene mine fylles med tårer, og halsen blir trang. Klumpen i magen vokser seg større enn størst, og innerst inne vet jeg at du har rett.

Spørsmålet er bare om du vil gi meg en sjanse til? En siste sjanse til å komme meg ut av dette fangenskapet, så vi kan ha et godt liv. Du, jeg og guttene, sammen…

Selv om jeg til enhver tid prøver å skrive rett fra hjertet og uten sensur, så er det ikke alt som vil ned på papiret. Hver gang jeg begynner å skrive om enkelte temaer, så er det som om bokstavene stokker seg, øynene går i kryss og alt blir bare rot.

Vet dere grunnen til at det er sånn?
Jeg tror det er frykten og skammen som står bak.
Frykten for å såre dere, for å ødelegge deres oppfatning av min fremgang. Og skammen jeg føler, over fremdeles å være en fange, i min egen kropp.

For hvordan forklarer jeg, ovenfor meg selv og mine nærmeste, at 29års dagen ble «feiret» i ensom majestet i sofaen mens jeg så på «Farlig fedme» og trykket i meg sjokolade og potetgull… For deretter å sette programmet på pause, gå rolig og kontrollert på badet for å kaste opp. Der hang jeg over toalettskåla mens snørr og tårer forsvant ned i sluket sammen med skam, vemmelse, selvforakt og en enorm avsky ovenfor meg selv og mine handlinger.

Selv om jeg skjemmes så mye at jeg mest av alt vil sette meg i bilen, kjøre min vei og aldri se meg tilbake, så blir jeg. Jeg har to små som ligger og sover, og aller helst burde jeg vært i en dyp søvn selv også nå. Men jeg klarer ikke finne roen, magen er tom og hodet er fullt.

Lyden av den store klokka på veggen over sofaen virker vanligvis beroligende på meg, men ikke nå. Nå er det som om hvert tikk er inni meg, på innsiden av hodet mitt.
Å kvitte seg med maten skal i teorien også gjøre at jeg kvitter meg med følelsene. Men det er med spiseforstyrrelsen som med alkohol, den bare forsterker de aktuelle følelsene. Innimellom blir de litt mindre framtredende mens du fremdeles har «rusen», men umiddelbart etterpå kommer alt tilbake med forsterket kraft.

Jeg sitter i sofaen, programmet jeg nettopp så er for lengst ferdig, og på skjermen er det høydramatisk i en eller annen sykehusserie. Jeg skjelver, er rastløs, har magekramper og en gryende hodepine. Min firbente følgesvenn kommer tuslende bort til meg, kryper opp i fanget mitt og borer snuten ned i halsgropa mi. Deretter løfter han hodet og ser på meg med et bedende blikk som bare betyr en ting, det er tid for en kjapp luftetur før vi finner senga.

I det jeg åpner ytterdøra og går ut, kan jeg kjenne at kong vinter har festet grepet. Men jeg er for sliten til å bry meg, og for angstfylt til å fryse, så jeg går rolig rundt i byggefeltet. Her er jeg, ute å går tur, midt på natta i cherox, pysjamas shorts og t-skjorte. Kvikksølvtermometeret viser 4 blå, men alt jeg føler er varmen i kinnene mine og saltsmaken som når tungespissen min i det jeg fukter leppene.

Vi går inn igjen, og etter en rask tur på do er jeg klar for senga. Jeg bryr meg ikke om å dra ned rullegardina. Legger meg bare apatisk ned i senga og lar tårene trille.

Vel vitende om at dersom jeg skal komme noen vei, må jeg fortsette å kjempe. Dag etter dag, natt etter natt.

Face your fear, don’t stop fighting!

Men fytti helvete så slitsomt det er!

Jeg lever
Hører klokka tikke
Sekund for sekund
Minutt for minutt
Tiden snegler seg av sted
Et skritt nærmere for hver dag

Nærmere hva?
Frihet?
Selvstendighet?
Arbeidsliv?
Eller nærmer jeg meg avslutningen?

Jeg slutter å tenke
Skyller den siste pillen ned med vann
Hurtig, før jeg rekker å angre
Jeg lukker øynene
Og med ett er det over

Snart er jula her.
Den inviterer seg inn i de tusen hjem, enten du vil eller ikke. Overalt rundt oss kan vi se det. Julepyntede gater, pepperkake hjerter i vinduene og nisser og engler på hvert eneste gatehjørne.
Julemarsipanen og julebrusen gjorde sitt inntog i butikkene allerede tidlig i september. Vi hadde ikke rukket å samle oss etter reklame bomben som Halloween førte med seg, før en ny reklame bølge slo over oss. Denne gangen var det jula. Jul meg her og jul meg der.
Selv kunne jeg tenkt meg å tatt med familien og forlatt landet i jula, hoppet over hele feiringen.

Folk flest vet jo nesten ikke hvorfor vi feirer jul engang, men de fleste er skjønt enige i at det er godt med en tid på året hvor man kan kose seg litt ekstra. Både med god mat, hyggelige familie selskaper og gaver til fjern og nær.

Selv synes jeg jula bringer med seg alt for mange minner. Ikke misforstå, jeg har gode minner fra jula også. Da jeg var liten og nesten ikke fikk sove fordi jeg var så spent på om nissen hadde fått ønskelista mi, og om det var noen av gavene fra lista som lå under treet.
Eller det året vi var overbevist om at vi kom til å få en grønn jul, men så våknet vi opp til nysnø juleaften. Sånne minner er gode.
Men desverre er det de vonde minnene som tar mest plass, de jeg har etter jeg ble 10år.

For meg betyr jula kaos og styr. Stress, kjøpepress, mye folk, lange køer, sterke lukter, mye mat, påklistrede smil, overdreven høflighet og et samfunn som går fullstendig amok. Alle skal «tvinges» til å være like. Det er visse normer og skikker man bør følge rundt advent og juletider, gjør man ikke det, er man rar. Spesielt hvis man har barn, da blir man nesten sett ned på av andre foreldre dersom man ikke klistrer på seg julesmilet og pakker inn huset i cellofan, julebånd, silkepapir og en haug med nisser. For hvordan kan man som mor ha hjerte til å frarøve barna alt det fantastiske julen bringer med seg, alle de gode, norske tradisjonene som skal videreføres. Det er min plikt som voksen, som mor, å bringe dette videre til mine barn.

Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre det, når jeg har fortrengt hva julen er og hva den betyr? Når jeg går inn i en lang og dyp depresjon nesten hver eneste november? Når jeg får en stor vond klump i halsen ved tanken på det som skjedde på familieselskapene vi hadde hos mine besteforeldre da jeg var barn? Den snille onkelen som egentlig ikke var så snill allikevel, som merket meg for livet. I tillegg er det all maten og snopet. Det trigger spiseforstyrrelsen, og hver eneste førjulstid er en eneste lang kamp mellom anoreksien og bulimien. Og når julekvelden kommer er jeg så sliten av alle forberedelsene, inntrykkene og minnene førjulstiden har brakt med seg at jeg har nervene på utsiden av kroppen. Da er det virkelig «lett» å sette seg ned med familien og nyte julefreden!

Men jeg slipper ikke unna, jul er og blir jul, uansett hvor mye jeg misliker det. Så da får jeg bare prøve å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg overlever nok i år også…

Om høsten er alle sommerfugler borte
Fuglesang og kvitring erstattes av det sorte
Alle sommerens blomster går i dvale
Og på ekrene kan du ei lenger skimte en svale

Inn over oss kommer bølger av beksvart natt
Og den som fra før var ensom, føler seg nå helt forlatt
I en hverdag bestående av flere toner grå
Kommer kulden og snøen snikende på

Tanker og følelser stenger deg inne inne
Så du blir fanget i ett nett av tristhet og sinne
Du lengter etter vårens varme og glede
Etter å føle letthet og atter sveve

Mitt første møte med Latvia.

Etter en lang sommer med mye jobbing og lite fri, hadde jeg i år bestemt meg for å ta fri i barnas høstferie. Nyte late dager, sene frokoster og fine turer i skog og mark. Slik ble det ikke.
Istedenfor late familiedager ble det en liten ukes busstur fullspekket med inntrykk, nye relasjoner og opplevelser som virkelig setter livet mitt i perspektiv. Etter denne turen er fattigdom, dårlige levekår og voksne psykisk utviklingshemmede på institusjon ikke lenger bare en del av nyhetsbildet, men faktisk en del av livet. Jeg ble rørt og har lyst til å bidra, og om et drøyt halvår håper jeg å være på tur igjen. Men for at dere skal forstå hva jeg snakker om, får jeg nok fortelle historien fra starten.

Det hele begynte for tre uker siden da jeg fikk spørsmål fra min eldste sønn om å være med som ekstrasjåfør på buss med hjelpesending til Latvia. Jeg vurderte muligheten til å si nei, det var jo tross alt en lang busstur med 28 andre mennesker, 25 av disse helt ukjente for meg. Jeg er verken super sosial eller spesielt utadvendt, men jeg tok sats og takket ja. I det minste fikk jeg oppleve noe nytt og jeg fikk tid med min sønn.

I tiden fram mot avreise følte jeg ingenting spesielt, jeg grudde meg ikke nevneverdig men jeg hadde heller ikke nedtelling.

Så med ett var dagen kommet, fredag 7.oktober kl 22:00 skulle bussen gå. Det var turbuss og sjåfør fra Brustad turbuss på Levanger som hadde turen, og jeg visste at de skulle innom lageret på Orkanger for opplasting av varer kl 18 samme kveld. Jeg og min kone dro nedover tidlig, sånn at vi kunne spise middag sammen før avreise. På vei bort til spisestedet kunne vi ikke motstå fristelsen til å stikke bortom lageret for å høre om vi kunne bidra med noe. Idet vi rundet hjørnet til ST-bygget (det nåværene lageret til Latviagruppa 1992) kom bussen og vi ble raskt ønsket varmt velkommen og satt i arbeid.
Det var helt utrolig hva som fikk plass i den 40seters bussen! Vi hadde jo 10 ledige seter som kunne fylles med varer, i tillegg til to store oppbevaringsrom under bussen. En semitrailer hadde blitt lastet opp på onsdag, og var allerede på vei. Planen var at vi skulle møte denne i Talsi på søndag for lossing. Latviagruppa hadde vært så heldig å få mye fint fra oppussingen av Bårdshaug Herregård på Orkanger, deriblant senger, madrasser, nattbord, sengetøy, gardiner og lamper, og alt dette pluss mye mer (mel, klær, sko, leker, godteri) var allerede på vei i traileren.
Så det som skulle med i bussen var dyner, puter, bleier, såpe, hygieneartikler, kaffe, potetgull og enda mer klær. Det var tydelig at pakkegjengen var erfarne, for det var ikke et eneste hulrom som forble uutnyttet. Jeg lærte blant annet at potetgull poser passer bra på hattehylla, og at esker med påskemarsipan egner seg godt på gulvet under setene.

Lastingen var ferdig, bussen dro til Lensvika for å plukke opp de første passasjerene og jeg og fruen dro å spiste middag. Vi merket begge to at det ble rart å skulle si farvel nå, for begge ønsket vi jo å dra på denne turen. Men vi ble enige om å se på dette som en prøvetur, og dersom det ga mersmak skulle vi prøve å dra begge to ved en senere anledning. Vi spiste i ro og mak, og snakket en del om løst og fast fram til klokken nærmet seg ti.
I halv ti tiden fikk jeg melding fra min sønn om at bussen var klar på skysstasjonen på Orkanger. Vi dro dit, jeg tok farvel med fruen og så var vi i gang.

Det er sikkert en hel del jeg kunne skrevet om turen nedover, men det er ikke det som er hovedpoenget i denne saken så jeg nøyer meg med å si at det var en fin, lang (ca 85mil), søvnløs tur fra Orkanger til Stockholm. Jeg fikk ganske raskt innpass i denne gjengen og kunne føle at dette kom til å bli en fin tur. Båtturen fra Stockholm til Riga tok vel 17timer, men siden den inneholdt både middagsbuffé, en øl med påfølgende jabbing på kvelden, ei natt i lugaren og frokost så gikk tiden rimelig fort.

screenshot_2016-10-28-19-27-29

I 11tiden søndag formiddag ankom vi Riga og derfra gikk turen direkte til Talsi hvor vi sjekket inn på hotell Talsi. Vi fikk litt tid til å installere oss på rommet før ferden gikk til første mottakssted; et mødrehjem. Her bodde flere kvinner med barn i tillegg til noen enslige vanskeligstilte menn som ikke fant annet bosted pga fattigdom og alkoholproblemer.
Bygningen vi kom til lå nesten mørkelagt, og ved første øyekast kunne det nesten virke som den nedslitte, store murbygningen var fraflyttet. Jeg konkluderte med at det sikkert kom til å bli mer enn nok folk der inne, så jeg ble igjen på utsiden. Nøyde meg med å ta inn over meg de ytre omgivelsene, vel vitende om at inni bygningen bodde det mange familier som ikke hadde annen plass å bo. Dette var faktisk deres eneste mulighet til å gi seg selv og barna tak over hodet. Mødrehjemmet er kommunalt og kvinnene betaler 100€ i måneden i husleie, for de fleste familiene er det 30-50% av inntekten, så de har ikke mye igjen å leve av når leien er betalt. Når de andre deltakerne beskriver synet som møtte de da de kom inn med tingene som skulle deles ut, forstår jeg hvor mye denne bistanden fra Latviagruppa betyr for disse menneskene. Aldri hadde jeg trodd et barn kunne bli så glad for en brukt paraply med Mikke Mus ører! Og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at tapetrester og gamle ukeblader kunne spre så mye glede, farge og liv til disse slitte murveggene. Flere av familie rommene bar tydelige preg av tidligere besøk fra Orkanger, og noen av deltakerne kunne kjenne igjen både gardiner og tapet fra forrige tur.

screenshot_2016-10-28-19-27-11

Jeg kunne tydelig kjenne at denne turen begynte å gjøre inntrykk på meg, og enda hadde jeg ikke hilst på menneskene eller sett reaksjonene deres, bare hørt beretningene fra mine medpassasjerer.
Etter stoppet hos mødrehjemmet dro vi til siste stoppested denne dagen, Talsu Novada Fonds. Det er samarbeidsorganisasjonen til Latviagruppa i Talsi, og denne organisasjonen fokuserer mye på hjelp til selvhjelp. Her leverte vi dyner, puter, såper, påskeegg, kaffe, potetgull, toalettsaker, klær og mye mer. De tar ansvar for å bringe resten av tingene dit de trengs, til fattige, barnehjem, gamlehjem og andre som behøver en hjelpende hånd. De har også bruktstasjoner hvor folk kan komme å hente seg gratis klær.

Et annet interessant prosjekt Talsu Novada Fonds har er å gi folk planter og frø så de kan dyrke sin egen mat, i tillegg har de en bleieordning så småbarnsmødre får to bleiepakker i måneden. Bleier er utrolig dyrt, så det er et høyt ønsket produkt fra gjengen fra Norge og Latviagruppa. Forøvrig skulle vi i utgangspunktet møte traileren her hos Talsu, og losse den også, men det ble det ikke noe av da den sto fast i tollen i tre dager. Det er et korrupt system, og tollerne prøver seg ofte på en eller annen form for utpressing, men der kommer de ingen vei. Latviagruppa nekter å la seg bestikke, og med tålmodighet kommer bilen bestandig fram, til slutt. May Peggy Stokke (grunnleggeren av Latviagruppa 1992) avtalte med Talsu at de tok på seg ansvaret å losse traileren når den omsider skulle bli ferdig på tolla.

På mandag var vi innom et senter for psykisk utviklingshemmede. Her bodde det over 140 personer med varierende funksjonsnivå, og forholdene så mye bedre ut her enn på mødrehjemmet. De hadde flere aktiviteter for de friskeste, blant annet diskotek og tegning. Men nærmere 40 av beboerne var så syke at de var 100% sengeliggende. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var å se en av disse mennene. Det så ikke ut til at han var stort større enn mine tvilling gutter på 6år, men det viste seg at han var en mann på 30år. Tynn, skrøpelig og ute av stand til å fungere lå han der i ei seng og ble matet. Lokalene og sengene var både rene og greie, men May Peggy, kunne fortelle at det garantert lå flere dagers vasking og fiksing bak, for at alt skulle være så bra som mulig til vi skulle komme. Bleier er å regne som en luksus der, og med dårlig økonomi på senteret fantes det ikke mange bleier, så du kan selv tenke deg til hvordan det kan se ut når senteret ikke venter besøk.

Inne på institusjonen hadde de et slags arbeidssenter og jeg ble mektig imponert over hvor mye de klarte å få til av de vesle ressursene de hadde. Ved en tidligere anledning hadde senteret fått papptallerkner og gule servietter, og av dette hadde de lagd flere titalls soler med solstråler som hang i vinduene og brakte litt lys og glede i hverdagen. Institusjonen for psykisk utviklingshemmede har stort behov for bleier, tisselaken, hansker og andre hygieneartikler i tillegg til at arbeidssenteret der ønsker ark, penner, farger, blyanter, maling, pensler og annet kontorrekvisita.
Resten av mandagen ble brukt til felles middag, sosialt samvær og til å knytte sterkere bånd oss deltakere imellom.

 

Da jeg la meg den kvelden visste jeg allerede at dette var noe jeg ønsket å være en del av videre. Jeg ville nedover flere turer, ville bidra mer, og neste gang skulle fruen få være med også.

 

Turen hjem gikk knirkefritt, og innen vi tok farvel på Orkanger sent onsdag kveld, hadde jeg fått flere nye venner. Men viktigst av alt, jeg hadde fått et håp, en gnist og et brennende ønske om å engasjere meg mer i den viktige jobben Latviagruppa gjør. Så da jeg ble hentet av fruen og skulle si hade, valgte jeg heller å si; på gjensyn. Jeg dro derifra varm i hjertet og følte meg for første gang på lenge som en del av noe, et samhold. På tross av det store aldersspriket blant deltakerne fra den yngste, som var min sønn på 18år og til den eldste, en godt voksen herremann som hadde passert 80, hadde vi en kjempefin tur. Jeg gleder meg til våren, og allerede om en knapp måned skal vi ha mimrekveld fra høstens tur. Det vil jeg tro blir en humoristisk, følelsesfylt og fin kveld.

 
Tiden fram mot neste tur vil bli brukt til å forsøke å skaffe flere sponsorer/givere, samle inn brukte klær, leker, utstyr og andre ting, spre informasjon om Latviagruppa og hva de jobber for, reklamere for turen så flere ønsker å delta, og ikke minst spare opp nok penger til å komme seg på turen.
Det er passasjerene på turbussen som finansierer hjelpesendingen ved at de betaler for turen, så hver og en som ønsker å bli med er hjertelig velkommen. Tidspunkt for neste tur er ikke satt enda, men det blir mest trolig i månedsskiftet mai/juni neste år, sånn at folk her hjemme rekker å få unna konfirmasjoner og 17.mai feiringen.

 
Dersom du ønsker mer informasjon om dette hjelpearbeidet eller er interessert i å være med på tur, ikke nøl med å ta kontakt.
Ring meg eller send meg en sms på telefon 90688415
Eller du kan sende en melding til bloggens Facebook side «Min personlige kamp – Jeanettes blogg»
Eventuelt kan du skrive en kommentar til dette innlegget med kontaktinfo, så vil jeg kontakte deg.

 
Ønsker du, eller noen du kjenner å bidra med noe, uansett hva det måtte være, ta kontakt for en uforpliktende prat. Ingen bidrag er for små, og alle kan ikke gjøre alt, men dersom vi alle gjør litt, kan vi bidra til at noen får en litt lysere hverdag.

 
Skrevet av Jeanette Myren 27.10.2016
(På vegne av min mann Jon Ståle.)

Hvem bestemmer når en lek har gått for langt
Hvem kan si når det første slaget smalt
De er jo bare barn, det er klart at de leker
Hva? Hvilken lek? De står jo og peker!
Ler rått av han som skremt ser i bakken
Han prøver å få venner og dette er takken

Med opphovne øyne han lister seg inn
Setter seg stille ned på plassen sin
Håper å unngå frøkens observante blikk
Det som lurer på hvordan friminuttet gikk
Han klistrer på smilet, setter storsjarmen på
Men når dagen er over skal han hjemover gå

Vel hjemme spør mamma hvordan dagen har vært
Da kommer tårene og sinnet tvert
Mamma de vil drepe kaninen min
Den lille sorte, som er søt og fin
Og de prøvde å kvele min bestevenn
Holdt han hardt rundt halsen, bare kjenn

Han legger sine hender små rundt mammas arm
Klemmer det han kan, så mamma blir varm
Mamma løsner grepet forsiktig og tar godgutten opp
Kjenner hjertet hans dunke mot hennes varme kropp
Hun finner ikke ord, vil bare sitte sånn her
Beskytte og trøste mot alt som fælt er

 

stotte-og-oppfolging-til-foreldre-med-barn-i-barnevernets-omsorg

Det gjør vondt å være flink pike, men våg ikke å vise det.
Spise maten, trene med måte og holde temperamentet i sjakk. Det er slitsomt og smertefullt å leve i skam, med styggen på ryggen konstant hengende over skuldra. Å måtte late som om alt er greit, når man innvendig suges inn i et hull som stadig blir dypere og mørkere for hvert sekund. Det er vondt, tungt og skambelagt. Og utrolig vanskelig å snakke om.

Vekta er bra nå. Bmi er ok. Trening er greit. Maten er nogenlunde på plass. Så da bør man jo være fornøyd? Frisk og glad, ikke sant?

Ovenfor omgivelsene er det nok sånn situasjonen er. Inni meg er ståa en helt annen. Jeg går som på nåler, åler meg gjennom en minebelagt ørken. Venter på det store smellet. Jeg vet det kommer, og jeg er vettskremt!

Kan ikke sitte i ro, ikke slappe av, ei heller senke skuldrene så mye som et sekund. Hvor er tårene mine blitt av? Kranen er stengt, nedgravd og gjemt. Hektisk aktivitet for å slippe å føle, tenke og forholde meg til verden.

Det fungerer, litt etter litt, dag etter dag. Så var jeg i mål, enda en dag har blitt til natt, uten at tårene fant veien hjem igjen.