En annerledes høstferie (reiseskildring fra Jon Ståles Latviatur)

Mitt første møte med Latvia.

Etter en lang sommer med mye jobbing og lite fri, hadde jeg i år bestemt meg for å ta fri i barnas høstferie. Nyte late dager, sene frokoster og fine turer i skog og mark. Slik ble det ikke.
Istedenfor late familiedager ble det en liten ukes busstur fullspekket med inntrykk, nye relasjoner og opplevelser som virkelig setter livet mitt i perspektiv. Etter denne turen er fattigdom, dårlige levekår og voksne psykisk utviklingshemmede på institusjon ikke lenger bare en del av nyhetsbildet, men faktisk en del av livet. Jeg ble rørt og har lyst til å bidra, og om et drøyt halvår håper jeg å være på tur igjen. Men for at dere skal forstå hva jeg snakker om, får jeg nok fortelle historien fra starten.

Det hele begynte for tre uker siden da jeg fikk spørsmål fra min eldste sønn om å være med som ekstrasjåfør på buss med hjelpesending til Latvia. Jeg vurderte muligheten til å si nei, det var jo tross alt en lang busstur med 28 andre mennesker, 25 av disse helt ukjente for meg. Jeg er verken super sosial eller spesielt utadvendt, men jeg tok sats og takket ja. I det minste fikk jeg oppleve noe nytt og jeg fikk tid med min sønn.

I tiden fram mot avreise følte jeg ingenting spesielt, jeg grudde meg ikke nevneverdig men jeg hadde heller ikke nedtelling.

Så med ett var dagen kommet, fredag 7.oktober kl 22:00 skulle bussen gå. Det var turbuss og sjåfør fra Brustad turbuss på Levanger som hadde turen, og jeg visste at de skulle innom lageret på Orkanger for opplasting av varer kl 18 samme kveld. Jeg og min kone dro nedover tidlig, sånn at vi kunne spise middag sammen før avreise. På vei bort til spisestedet kunne vi ikke motstå fristelsen til å stikke bortom lageret for å høre om vi kunne bidra med noe. Idet vi rundet hjørnet til ST-bygget (det nåværene lageret til Latviagruppa 1992) kom bussen og vi ble raskt ønsket varmt velkommen og satt i arbeid.
Det var helt utrolig hva som fikk plass i den 40seters bussen! Vi hadde jo 10 ledige seter som kunne fylles med varer, i tillegg til to store oppbevaringsrom under bussen. En semitrailer hadde blitt lastet opp på onsdag, og var allerede på vei. Planen var at vi skulle møte denne i Talsi på søndag for lossing. Latviagruppa hadde vært så heldig å få mye fint fra oppussingen av Bårdshaug Herregård på Orkanger, deriblant senger, madrasser, nattbord, sengetøy, gardiner og lamper, og alt dette pluss mye mer (mel, klær, sko, leker, godteri) var allerede på vei i traileren.
Så det som skulle med i bussen var dyner, puter, bleier, såpe, hygieneartikler, kaffe, potetgull og enda mer klær. Det var tydelig at pakkegjengen var erfarne, for det var ikke et eneste hulrom som forble uutnyttet. Jeg lærte blant annet at potetgull poser passer bra på hattehylla, og at esker med påskemarsipan egner seg godt på gulvet under setene.

Lastingen var ferdig, bussen dro til Lensvika for å plukke opp de første passasjerene og jeg og fruen dro å spiste middag. Vi merket begge to at det ble rart å skulle si farvel nå, for begge ønsket vi jo å dra på denne turen. Men vi ble enige om å se på dette som en prøvetur, og dersom det ga mersmak skulle vi prøve å dra begge to ved en senere anledning. Vi spiste i ro og mak, og snakket en del om løst og fast fram til klokken nærmet seg ti.
I halv ti tiden fikk jeg melding fra min sønn om at bussen var klar på skysstasjonen på Orkanger. Vi dro dit, jeg tok farvel med fruen og så var vi i gang.

Det er sikkert en hel del jeg kunne skrevet om turen nedover, men det er ikke det som er hovedpoenget i denne saken så jeg nøyer meg med å si at det var en fin, lang (ca 85mil), søvnløs tur fra Orkanger til Stockholm. Jeg fikk ganske raskt innpass i denne gjengen og kunne føle at dette kom til å bli en fin tur. Båtturen fra Stockholm til Riga tok vel 17timer, men siden den inneholdt både middagsbuffé, en øl med påfølgende jabbing på kvelden, ei natt i lugaren og frokost så gikk tiden rimelig fort.

screenshot_2016-10-28-19-27-29

I 11tiden søndag formiddag ankom vi Riga og derfra gikk turen direkte til Talsi hvor vi sjekket inn på hotell Talsi. Vi fikk litt tid til å installere oss på rommet før ferden gikk til første mottakssted; et mødrehjem. Her bodde flere kvinner med barn i tillegg til noen enslige vanskeligstilte menn som ikke fant annet bosted pga fattigdom og alkoholproblemer.
Bygningen vi kom til lå nesten mørkelagt, og ved første øyekast kunne det nesten virke som den nedslitte, store murbygningen var fraflyttet. Jeg konkluderte med at det sikkert kom til å bli mer enn nok folk der inne, så jeg ble igjen på utsiden. Nøyde meg med å ta inn over meg de ytre omgivelsene, vel vitende om at inni bygningen bodde det mange familier som ikke hadde annen plass å bo. Dette var faktisk deres eneste mulighet til å gi seg selv og barna tak over hodet. Mødrehjemmet er kommunalt og kvinnene betaler 100€ i måneden i husleie, for de fleste familiene er det 30-50% av inntekten, så de har ikke mye igjen å leve av når leien er betalt. Når de andre deltakerne beskriver synet som møtte de da de kom inn med tingene som skulle deles ut, forstår jeg hvor mye denne bistanden fra Latviagruppa betyr for disse menneskene. Aldri hadde jeg trodd et barn kunne bli så glad for en brukt paraply med Mikke Mus ører! Og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at tapetrester og gamle ukeblader kunne spre så mye glede, farge og liv til disse slitte murveggene. Flere av familie rommene bar tydelige preg av tidligere besøk fra Orkanger, og noen av deltakerne kunne kjenne igjen både gardiner og tapet fra forrige tur.

screenshot_2016-10-28-19-27-11

Jeg kunne tydelig kjenne at denne turen begynte å gjøre inntrykk på meg, og enda hadde jeg ikke hilst på menneskene eller sett reaksjonene deres, bare hørt beretningene fra mine medpassasjerer.
Etter stoppet hos mødrehjemmet dro vi til siste stoppested denne dagen, Talsu Novada Fonds. Det er samarbeidsorganisasjonen til Latviagruppa i Talsi, og denne organisasjonen fokuserer mye på hjelp til selvhjelp. Her leverte vi dyner, puter, såper, påskeegg, kaffe, potetgull, toalettsaker, klær og mye mer. De tar ansvar for å bringe resten av tingene dit de trengs, til fattige, barnehjem, gamlehjem og andre som behøver en hjelpende hånd. De har også bruktstasjoner hvor folk kan komme å hente seg gratis klær.

Et annet interessant prosjekt Talsu Novada Fonds har er å gi folk planter og frø så de kan dyrke sin egen mat, i tillegg har de en bleieordning så småbarnsmødre får to bleiepakker i måneden. Bleier er utrolig dyrt, så det er et høyt ønsket produkt fra gjengen fra Norge og Latviagruppa. Forøvrig skulle vi i utgangspunktet møte traileren her hos Talsu, og losse den også, men det ble det ikke noe av da den sto fast i tollen i tre dager. Det er et korrupt system, og tollerne prøver seg ofte på en eller annen form for utpressing, men der kommer de ingen vei. Latviagruppa nekter å la seg bestikke, og med tålmodighet kommer bilen bestandig fram, til slutt. May Peggy Stokke (grunnleggeren av Latviagruppa 1992) avtalte med Talsu at de tok på seg ansvaret å losse traileren når den omsider skulle bli ferdig på tolla.

På mandag var vi innom et senter for psykisk utviklingshemmede. Her bodde det over 140 personer med varierende funksjonsnivå, og forholdene så mye bedre ut her enn på mødrehjemmet. De hadde flere aktiviteter for de friskeste, blant annet diskotek og tegning. Men nærmere 40 av beboerne var så syke at de var 100% sengeliggende. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var å se en av disse mennene. Det så ikke ut til at han var stort større enn mine tvilling gutter på 6år, men det viste seg at han var en mann på 30år. Tynn, skrøpelig og ute av stand til å fungere lå han der i ei seng og ble matet. Lokalene og sengene var både rene og greie, men May Peggy, kunne fortelle at det garantert lå flere dagers vasking og fiksing bak, for at alt skulle være så bra som mulig til vi skulle komme. Bleier er å regne som en luksus der, og med dårlig økonomi på senteret fantes det ikke mange bleier, så du kan selv tenke deg til hvordan det kan se ut når senteret ikke venter besøk.

Inne på institusjonen hadde de et slags arbeidssenter og jeg ble mektig imponert over hvor mye de klarte å få til av de vesle ressursene de hadde. Ved en tidligere anledning hadde senteret fått papptallerkner og gule servietter, og av dette hadde de lagd flere titalls soler med solstråler som hang i vinduene og brakte litt lys og glede i hverdagen. Institusjonen for psykisk utviklingshemmede har stort behov for bleier, tisselaken, hansker og andre hygieneartikler i tillegg til at arbeidssenteret der ønsker ark, penner, farger, blyanter, maling, pensler og annet kontorrekvisita.
Resten av mandagen ble brukt til felles middag, sosialt samvær og til å knytte sterkere bånd oss deltakere imellom.

 

Da jeg la meg den kvelden visste jeg allerede at dette var noe jeg ønsket å være en del av videre. Jeg ville nedover flere turer, ville bidra mer, og neste gang skulle fruen få være med også.

 

Turen hjem gikk knirkefritt, og innen vi tok farvel på Orkanger sent onsdag kveld, hadde jeg fått flere nye venner. Men viktigst av alt, jeg hadde fått et håp, en gnist og et brennende ønske om å engasjere meg mer i den viktige jobben Latviagruppa gjør. Så da jeg ble hentet av fruen og skulle si hade, valgte jeg heller å si; på gjensyn. Jeg dro derifra varm i hjertet og følte meg for første gang på lenge som en del av noe, et samhold. På tross av det store aldersspriket blant deltakerne fra den yngste, som var min sønn på 18år og til den eldste, en godt voksen herremann som hadde passert 80, hadde vi en kjempefin tur. Jeg gleder meg til våren, og allerede om en knapp måned skal vi ha mimrekveld fra høstens tur. Det vil jeg tro blir en humoristisk, følelsesfylt og fin kveld.

 
Tiden fram mot neste tur vil bli brukt til å forsøke å skaffe flere sponsorer/givere, samle inn brukte klær, leker, utstyr og andre ting, spre informasjon om Latviagruppa og hva de jobber for, reklamere for turen så flere ønsker å delta, og ikke minst spare opp nok penger til å komme seg på turen.
Det er passasjerene på turbussen som finansierer hjelpesendingen ved at de betaler for turen, så hver og en som ønsker å bli med er hjertelig velkommen. Tidspunkt for neste tur er ikke satt enda, men det blir mest trolig i månedsskiftet mai/juni neste år, sånn at folk her hjemme rekker å få unna konfirmasjoner og 17.mai feiringen.

 
Dersom du ønsker mer informasjon om dette hjelpearbeidet eller er interessert i å være med på tur, ikke nøl med å ta kontakt.
Ring meg eller send meg en sms på telefon 90688415
Eller du kan sende en melding til bloggens Facebook side “Min personlige kamp – Jeanettes blogg”
Eventuelt kan du skrive en kommentar til dette innlegget med kontaktinfo, så vil jeg kontakte deg.

 
Ønsker du, eller noen du kjenner å bidra med noe, uansett hva det måtte være, ta kontakt for en uforpliktende prat. Ingen bidrag er for små, og alle kan ikke gjøre alt, men dersom vi alle gjør litt, kan vi bidra til at noen får en litt lysere hverdag.

 
Skrevet av Jeanette Myren 27.10.2016
(På vegne av min mann Jon Ståle.)

2 thoughts on “En annerledes høstferie (reiseskildring fra Jon Ståles Latviatur)

  1. En fin og innholdsrik tur, som er beskrevet med varmt hjerte. Det er meningsfyllt å ha med mennesker som klarer å se hva dette går ut på. Som forstår behovene, og som er med hele veien og deltar med “hele” seg. Og ikke minst, som faktisk vil være med å gjøre en forskjell for andre medmennessker i en vanskelig ssituasjon. Mødrehjemmett, eller rettere sagt “Fattighuset” har vært hjemmet til en familie i 7 år, og da er det nessten håpløst å komme seg ut av denne situasjonen. Men vi sprer glede og vi knytter vennsskapsbånd. Vi er venner på facebook med mødrene og de største barna. Det er slik at man får mer igjen , enn hva man gir i Latviagruppa. Takk Jeanette og Jon Ståle <3

  2. Hei hei

    Interresant lesing, eg er bussjåfør hos Brustad Busstrafikk og kom tilfeldigvis over denne beskrivelsen av hjelpesendingen til Talsi.
    Eg har kjørt rundt 25 hjelpesendinger med buss til Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina. De fleste turene har gått til Sillamäe øst i Estland,
    Har kjørt de fleste turene for en trivelig gjeng fra Steinkjerområdet, noen turer har eg kjørt for Misjonskirka på Stjørdal.
    I slutten av mars skal eg kjøre en hjelpesending til Tallinn og Talsi. Det blir mitt første besøk til Talsi og eg ser frem til å besøke den byen og deres beskrivelse av deres tur gjør at eg har fått god informasjon om stedet.

    Kanskje vi treffes en dag.

    MVH
    Jonny Eriksen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.