Forfatter: jemy

Div tanker rundt mat og kropp

jemy

Denne dagen begynner som alle andre dager. Jeg befinner meg på badet, stirrer på mitt eget speilbilde. Peker ut alle mine feil og mangler. Redd for at verden skal se det samme som jeg ser. Men burde det egentlig ha noen betydning? Hvorfor betyr det så mye for meg? Jeg skulle ønske jeg kunne tro på indre skjønnhet, og se det bildet du sier du ser. Jeg håper ikke at andre, ser meg selv som jeg gjør.

Fortell meg verden, hvilken størrelse er lykkelig? Jeg hadde de samme tankene med bmi 18, som jeg har nå. Ikke noe har forandret seg, annet enn tallet på vekta. Jeg trodde at lykken besto av å være tynnest mulig. Det er visst ikke sånn. Så hvorfor betyr det fremdeles så mye for meg?

Jeg tar meg selv i å våkne å kaldsvette på natten, med mareritt om maten jeg spiste til kvelds. Jeg tar hånden forsiktig nedover kroppen. Starter med halsen, kragebeinene, videre nedover til ribbeinene, magen og hoftebeinene. Joda, de er der enda. Det var bare en drøm.

Det er bare mat! Det er ernæring! Det er en nødvendighet!

Og det er et helvete på jord!

En alkoholiker kan, etter behandling, kutte ut alkohol helt. Det samme gjelder for en narkoman eller pillemisbruker. Også spillavhengige kan la være å spille. Men for en med spiseforstyrrelser kan man ikke distansere seg fra det som trigger, vi trenger alle mat for å leve.

Til og med mine to små gutter er smertelig klar over dette. Mamma, de ansatte i barnehagen sier at uten mat og drikke duger helten ikke.

Å lære bort gode matvaner når man selv ønsker å leve uten mat, er ikke bare bare. Men jeg gir ikke opp, jeg SKAL klare det!

 

Jemy 04.06.2015

Kjærligheten er sterk

jemy

Du ser på meg med et blikk blandet av kjærlighet og bekymring

Øynene dine er blanke og stemmen grøtet mens du snakker

Du forteller meg hvor glad du er i meg

Hvor mye du elsker meg og mine kvinnelige former

Du minner meg på alt det gode vi har oppnådd sammen

Alle minnene vi har skapt i tiden vi har kjent hverandre

Mens du forteller blir også mine øyne blanke

Klumpen i halsen vokser og tårene triller

Det er ikke noe jeg heller vil

Enn å se meg selv med dine øyne

Jeg vil være den jenta du forelsket deg i

Den jenta som fikk deg til å smile

Nå består dagene av tårer, sinte ord og bekymring

Diskusjoner om løgner, mat og bedrag

Den dansen vi startet, har endret takt

Og gleden vi følte, forsvinner gradvis

Men frykt ikke du, jeg vil komme igjen

Når jeg bare har funnet min vei å gå

Jeg vil være med deg å skape nye minner

Jeg vil ha ei framtid å finne min plass

Jeg vil se meg selv med dine øyne

Og finne meg selv og alt hva jeg kan

Takk for alt du har gjort og for den du er

Du skal vite at jeg er deg evig kjær

Jemy 02.06.2015

Bare en drøm

jemy

Svetten sildrer og hjertet banker

Hun løper alt hun klarer mens hun hører ordene hagle i det fjerne

Stemmene blir svakere og svakere

Men hun tør ikke sakke farten

Hun snur seg bakover og ser det hun frykter

Plutselig er de der igjen

Og denne gangen bevæpnet med steiner

De omringer henne på alle kanter

Begynner å kaste mens de roper alt de makter

Hvor stygg og feit hun er

At hun ikke fortjener å leve

At de ønsker henne død

En stein treffer henne midt på hånden

Mens hun forgjeves prøver å beskytte hodet

I det hun tar seg til hånden med den andre armen

Kan hun i det fjerne skimte en stor spiss stein komme mot henne

Så blir alt svart og hun våkner med et rykk

 

Takk og pris, det var bare en drøm

 

Jemy 02.06.2015

 

Tankerot

jemy

Den kommende uken skal jeg både til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav møte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat nå føler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.

Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan jeg skal klare å holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare å nå målet. Den eneste som kan gjøre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til å gjøre den helt alene. Jeg har utrolig mange som støtter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig så enkelt å kjempe videre, når det eneste man hører er hvor bra det går, og hvor frisk jeg ser ut.

Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg også, for å få utløp for hvordan det egentlig kjennes. Å befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg også på. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke følte jeg var syk nok/verdig nok å få hjelp.

Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at alle fortjener å ha noen å snakke med. Alle fortjener den hjelpa de får. Og så alt for mange skulle så gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk får tilbud om.

Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS’en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med ønske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet så snart dette var på plass. Så da har jeg faktisk tatt grep der, og nå er det bare å vente. Men du vet, den som venter på noe godt…

 

Så over til fastlegen… Spent på hva hun sier når jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder på å bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var på å få det til å fungere denne gangen. Men regner med hun forstår når jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet nå, det akter jeg heller ikke å gjøre, jeg må bare finne ut hva som kan fungere sånn at jeg klarer å stå løpet helt ut.

 

Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren så jeg må bare klare å åpne meg litt å fortelle hvordan det kjennes ut nå, men tanken er skummel. Det har jo gått litt bedre en periode nå i vår og da igjen å sitte der å innrømme at kanskje går det ikke riktig vei lengre nå. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene høyt så blir det liksom mer virkelig.

NAV møtet skremmer meg også litt, men som min kjære sier, det er ikke NAV som friskmelder! Så jeg har vel igrunn ikke noe å frykte.

 

Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg måtte bare få det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for.

 

Jemy 31.05.2015

Skammens vei er mørk og ensom

jemy

Igjen sitter jeg her, og tar meg selv i å tenke hvor forbanna vanskelig alt skal være! I mange år levde jeg etter en filosofi om at så lenge jeg gikk ned nok i vekt så ville alt bli bra, da ville jeg få venner, da ville jeg bli populær og da ville jeg bli fornøyd med meg selv. Men jeg har jo endelig oppdaget at det ikke er sånn det fungerer, men den oppdagelsen ble ikke gjort over natten og heller ikke helt av meg selv. Det skulle mange feiltrinn og brutte løfter til for å skjønne hvilken vei min livsstil egentlig førte meg.

Da jeg nå i vinter endelig tok tak i problemene og takket ja til behandling som innebar 8 uker innleggelse med strengt matregime, trodde jeg at dette var starten på et nytt og bedre liv. Jeg valgte å tro på de ansatte som mente at ting ville føles bedre bare kroppen min fikk litt mat, noe å jobbe med. Men akkurat nå føler jeg meg delvis lurt. For gjett hva, jeg har det ikke bedre nå! Vekta er høyere, fettet er mer synlig, buksene strammer, kroppen klarer ikke store anstrengelser før den protesterer og ikke minst jobber hodet for fult absolutt hele tiden.

Jeg får daglig kommentarer av typen: Så bra du ser ut! Nå har du gått opp i vekt! Så godt å se at det går riktig vei! Når begynner du på jobb igjen? Jeg så du var ute å gikk, så bra du holder deg i form!

 

Alle disse kommentarene er helt sikkert sagt i beste mening, men for meg så virker de nok mot sin hensikt nå, de beviser bare det jeg selv føler. At jeg nok en gang har mislyktes. Fordi det var jo nå alt skulle bli så mye bedre. Bare vekta økte så ville det bli lettere å leve, bli mindre humørsvingninger, jeg ville bli mer tålmodig etc.

Vel, så langt føler jeg ikke noe annet enn skam! Skam fordi jeg har lagt på meg! Skam fordi jeg ikke lever opp til forventningene til samfunnet forøvrig! Skam fordi jeg ikke har blitt en bedre mor! Jeg angrer sånn på at jeg gikk opp i vekt! Og de tankene føler til at jeg skjemmes enda mer, nettopp fordi jeg har sånne tanker. Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til en destruktiv livsstil når jeg vet nettopp det, at måten jeg levde på før var destruktiv!

Vel var det destruktivt, men det var trygt og godt. Nå føler jeg at jeg er i ferd med å miste meg selv, enda mer enn da jeg sultet meg. Jeg er i ferd med å miste identiteten min, og jeg er redd.

Livredd! Tanken på å bli frisk skremmer meg mer enn tanken på å dø. Men det kan man jo ikke si til verden utenfor, til de som ikke ser inni min lille boble. Så istedenfor tar jeg på meg maska og bygger opp igjen muren min. På den måten kan jeg være den dama verden forventer å møte, iallefall utad, mens jeg sakte men sikkert visner innvendig.

Jemy 28.05.2015

En annerledes reise

jemy

For at man skal tørre og åpne seg og snakke om det som er vanskelig så er det et par tre ting som bør være tilstede. Det ene er kjemi, det andre er tillit og det siste er trygghet. Jeg må føle at kjemien er der, at kommunikasjonen mellom oss to fungerer. Jeg må også tørre å stole på vedkommende, vite at h*n faktisk tror på meg og vil meg vel. Og sist men ikke minst må jeg føle meg trygg, jeg må føle at atmosfæren er rolig og avslappende og at jeg er i trygge omgivelser.

Sånn var det dessverre ikke nå. Så for et par uker siden tok jeg et valg, og valgte å avslutte mitt behandlingsopplegg hos min nåværende behandler. Jeg har ikke noe å utsette på vedkommende sånn rent personlig, men måten h*n jobbet på passet ikke meg overhode. Jeg følte at ting jeg sa ble vridd og vendt på i alle retninger så budskapet h*n oppfattet var noe helt annet enn beskjeden jeg prøvde å formidle. Vedkommende fokuserte mye mer på forholdet mellom oss to enn de problemene jeg følte jeg ville snakke om.

I følge h*n skulle jeg i timene der ikke snakke om kropp, vekt, selvfølelse og mat, men derimot det som foregikk inni hodet mitt. Men det er ikke sånn det fungerer, en spiseforstyrrelse sitter ikke bare i hodet, på samme måte som en spiseforstyrrelse ikke alene dreier seg om å unngå å spise.

 

Forestill deg at du har dratt på ditt livs ferie til Egypt, og du har gledet deg i månedsvis til å klatre på toppen av Kheops pyramiden. Du har høydeskrekk og hele reisen virker litt uoverkommelig. Du fylles med skrekkblandet fryd, men ser sånn fram til du endelig er på toppen at du bestemmer deg for å satse alt og hoppe i det. Når du endelig ankommer Giza ser du med skrekk og gru at pyramiden er snudd opp ned! Men neida, turen skal gjennomføres uansett, du prøver å klamre deg fast, klatre forsiktig steg for steg. Men for hvert steg du tar, vaier pyramiden faretruende til den motsatte siden. Til slutt kommer du til et punkt at du bare må hoppe av, du finner ut at denne reisen ikke er verdt det, for så lenge pyramiden står opp ned, vil du aldri nå toppen. Sinne og frustrasjon fyller deg fra topp til tå, selv om du innerst inne vet du tok rett avgjørelse, føles det som et nederlag. 

Så mange ganger før har jeg prøvd å ta denne turen, og funnet gode og mindre gode unnskyldninger til å avbryte. Jeg har valgt å hoppe av når ting har begynt å bli vanskelig. Men nå er det annerledes, nå ville jeg virkelig komme meg gjennom det, bli frisk, en gang for alle.Så denne gangen var jeg fast bestemt på å gjennomføre, koste hva det koste ville. Men som jeg nå har oppdaget, dersom de tre grunnleggende prinsippene ikke er tilstede, kjemi, tillitt og trygghet, så vil du aldri nå målet.

Derfor har jeg nå tatt en midlertidig pause, et lite avbrekk fra behandlingen, mens jeg venter og håper. På at de forhåpentligvis finner en ny behandler, en som har litt kunnskap og interesse for spiseforstyrrelser og skjønner hva et sånt problem gjør med kroppen. Og hvor mye det ødelegger i hverdagen. Jeg vil virkelig bli frisk, men akkurat nå er jeg litt langt nede og klarer ikke helt å se lyset i tunnelen.

 

Jemy 24.05.2015

Hvordan gi litt mer faen?

jemy

Har du noen gang tenkt tanken på at det hadde vært fint med en pause knapp i livet? Eller til og med en fast forward knapp? Sånn har jeg det nå, skulle ønske jeg kunne spolt fram til dagen hvor «alt» er bra. Hvor jeg lever i tidsklemma og løper mellom skole, jobb, fotballtrening, dugnad, foreldremøter og bursdagsfeiring.

Men hvordan komme seg dit hen at «alt» blir bra? Spesielt dersom man ikke helt vet hva som er galt. Den ene dagen kjennes alt ok ut, og jeg føler meg klar for livet. Mens neste dag er det som om jeg våkner i et stort, sort hull?

For tiden prøver jeg å gjøre energiskapende aktiviteter. Ting som gir meg livsgnist og glede. Og det funker i grunn ganske bra. Innimellom kjenner jeg ikke igjen kroppens signaler sånn at jeg kanskje tar det for hardt en dag, for så å bli liggende apatisk neste dag. Men stort sett går det greit, og det føles godt. På en måte.

Men på den andre siden begynner jeg nå å frykte forventningene til «alle andre». Nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt og fått litt mer energi, så er jeg redd hvilke forventninger som kommer. Hva tenker «alle andre» om at jeg fremdeles går hjemme, at jeg fremdeles er sykemeldt.

Det er lettere sagt enn gjort å gi blaffen i hva andre måtte mene og tenke. Så hvis du er en av de som er flink til å gi litt faen, hvordan gjør du det? Er det noe du bestandig har klart? Eller er det noe du har måttet lære deg underveis i livet?

 

Hvordan gi seg selv lov til å ta den tiden det tar å komme tilbake til livet, sakte men sikkert, sånn at man forhåpentligvis unngår en smell innen nærmeste framtid?

 

Jemy 21.05.2015

Ord skader mer, enn du noen gang tror

jemy

Minner fra en svunnen tid

Da barndommens gleder var forbi

Jeg var for sær og spiste for lite

Min bror var for glad i mat

Hva gjorde det med oss, innerst inne

Hvem ville tro, vi utviklet sånt et sinne

Av stadig bli påmint at vi ei var bra nok

Hvorfor var det ingen som sa stopp

Jeg husker tilbake, en gang jeg var ti

Jeg var på besøk, til ei som var ni

Hun var på badet med sin mor

Og stille gråt fordi hun var stor

Hun spurte sin mor, hvorfor er det sånn her

At Jeanette er lita, mens jeg er svær

Gråt ikke du, sa hennes mor da

Når dere blir stor, da blir du glad

Jeanette legger nok på seg og blir stor

Det må du tro, sann mine ord

Jeg satt i gangen og hørte hvert ord

Og svor for meg selv, jeg skulle ei bli stor

Lite viste jeg, hvor langt det skulle gå

At jeg ville sitte sånn her, så mange år etterpå

Å minnes tilbake med skrekk og gru

Hvor lite som skal til, for en tanke å snu

En negativ bemerkning, er alt som skal til

For å glemme hvor du er vakker og snill

Så tenk litt på det, neste gang du vil si

At ord skader mye, også i lang tid

Jemy 20.05.2015

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

jemy

Når jeg er ugrei og sint, tverr og sur

Gi meg en klem og strekk ut en hånd

Når jeg kjefter og ber deg ryke og reise

Hold om meg, og se hva som skjer

Sjansen er stor, for at akkurat du

Får se noe som ingen andre får se

I et lite sekund, fylles min kropp

Av vemod og savn

Fem små ord sagt til rett tid

Kan velte en mur på størrelse med et fjell

Hvordan har du det egentlig?

Det er alt som skal til

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

For det er da jeg trenger, å kjenne deg nære

Når all kjærlighet til meg selv, er som sunket i jorden

Da er det viktig å ha sine kjære

Jemy 18.05.2015