Jeg sitter og leser på statistikken på bloggen min. 20 besøkende så langt i dag. 15 fra Norge, 1 fra Spania og 3 fra USA. Hm, men det blir jo ikke 20? Det blir jo bare 19!

Når jeg har oppdaget dette blir alt annet uvesentlig. Både tid, sted og rom forsvinner og bare disse tallene opptar hodet mitt. Jeg satt nettopp og snakket med min mann, men ikke spør meg hva vi snakket om. Jeg husker ikke.

Jeg ble så satt ut av denne “feilen” eller hva jeg skal kalle det, at ingenting annet betyr noe.

Absurd sier du? Mulig det, men sånn er det for meg.

 

Her om dagen satt jeg på kontoret til ene behandleren min. Solen skinte, og de automatiske persiennene var nede. Men en av “pinnene” vendte motsatt vei av de andre! Krise! Hele samtalen vår stoppet opp, og vi kom ikke videre før jeg hadde fått en nøye forklaring på hvordan systemet med persiennene fungerte og at det var fysisk umulig for han å justere “pinnene” manuelt! Da først klarte jeg å roe meg såpass at vi fikk penslet inn på det vi egentlig skulle bruke tiden vår på.

 

Dette handler ikke om å være uinteressert, ufokusert eller ukonsentrert. Det er bare sånn jeg er. Tenk på det neste gang du snakker med meg, for det gjør jeg!

 

Jemy 25.07.2015

Denne dagen begynner som alle andre dager. Jeg befinner meg på badet, stirrer på mitt eget speilbilde. Peker ut alle mine feil og mangler. Redd for at verden skal se det samme som jeg ser. Men burde det egentlig ha noen betydning? Hvorfor betyr det så mye for meg? Jeg skulle ønske jeg kunne tro på indre skjønnhet, og se det bildet du sier du ser. Jeg håper ikke at andre, ser meg selv som jeg gjør.

Fortell meg verden, hvilken størrelse er lykkelig? Jeg hadde de samme tankene med bmi 18, som jeg har nå. Ikke noe har forandret seg, annet enn tallet på vekta. Jeg trodde at lykken besto av å være tynnest mulig. Det er visst ikke sånn. Så hvorfor betyr det fremdeles så mye for meg?

Jeg tar meg selv i å våkne å kaldsvette på natten, med mareritt om maten jeg spiste til kvelds. Jeg tar hånden forsiktig nedover kroppen. Starter med halsen, kragebeinene, videre nedover til ribbeinene, magen og hoftebeinene. Joda, de er der enda. Det var bare en drøm.

Det er bare mat! Det er ernæring! Det er en nødvendighet!

Og det er et helvete på jord!

En alkoholiker kan, etter behandling, kutte ut alkohol helt. Det samme gjelder for en narkoman eller pillemisbruker. Også spillavhengige kan la være å spille. Men for en med spiseforstyrrelser kan man ikke distansere seg fra det som trigger, vi trenger alle mat for å leve.

Til og med mine to små gutter er smertelig klar over dette. Mamma, de ansatte i barnehagen sier at uten mat og drikke duger helten ikke.

Å lære bort gode matvaner når man selv ønsker å leve uten mat, er ikke bare bare. Men jeg gir ikke opp, jeg SKAL klare det!

 

Jemy 04.06.2015