Måned: juli 2015

Sliten og lei

jemy

Når hode vil, mer enn kroppen får til

Når en dags aktivitet, betyr en dags hvile

Når du er 27, men kroppen føles som 70

Og influensa symptomene kommer snikende

Tvert du har oversett et signal

Da er det lov å bli lei i blant

 

Etter en kjempe fin dag på fredag, hadde vi ryddedag hjemme i går. Vi var ute og holdt på hele dagen, sola skinte og barna stortrivdes. De løp, syklet, hoppet på trampoline, gikk turer i området og hjalp til innimellom med ryddingen. Stolt og fornøyd gikk jeg til sengs i går kveld, sov uforstyrret hele natten, bare for å våkne til en kropp som kjennes ut som den er overkjørt av “a 18 wheel truck!” Det er ikke rettferdig! Jeg spiser, sover, er i aktivitet, tar pauser og gjør “alt” som jeg skal, allikevel orker jeg alt for lite.

Hva er vitsen med å spise mer mat, legge på seg og bli tykkere, hvis kroppen uansett skal oppføre seg som den gjorde da jeg var undervektig?? Stoltheten over pizzaen jeg lagde i går og at jeg gjennomførte måltidet med glede, har nå gått over til å bli anger for at jeg propper i meg feil mat! Hvetedeig, kjøttdeig badet i saus og til slutt toppet med mye fet ost. Åhhhh! Hvorfor kan ikke disse tankene bare forsvinne? La meg få se at det er verdt å kjempe videre!

Å lytte til kroppen er lettere sagt enn gjort, når man vil ta igjen for alle de tapte årene.

 

Jemy 10.05.2015

En innholdsrik, utmattende dag

jemy

Idag er en sånn dag som var proppfull av inntrykk, spenning og følelser. Dagen startet i 05 tiden da Jon Ståle måtte opp å gjøre seg klar for jobb, og bare ti minutter senere våknet guttene. På spørsmål om hvorfor de sto opp så tidlig fikk jeg til svar: “Vi øver på å bli lastebilsjåfører, og da må vi stå opp på natta, sånn som pappa!” <3 Da måtte jeg dra på smilebåndet, og dagen startet veldig bra for oss alle.

 
Etter guttene var levert dro jeg til fysioterapeuten som skulle scanne meg og sette opp treningsprogram. For tenk; jeg har ENDELIG kommet så langt at jeg får lov til å begynne å trene igjen! Riktignok med måte, og med tett oppfølging, men det føles helt herlig! Tanken på scanningen skremte meg veldig, siden jeg ikke har veid meg siden siste tirsdagen før påske (24.mars!), men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Forhåpentligvis var ikke vekta like høy som jeg fryktet og kanskje ville jeg klare å se mer realistisk på situasjonen når jeg i tillegg fikk se tallene for muskelmasse, fettprosent og benmasse.

 

Klam i hendene og med puls på over hundre stilte jeg meg på vekta med hendene på det bærbare displayet. Jeg konsentrerte meg om å se på en flekk på veggen foran meg, mens fysioterapeuten noterte tallene. Etterpå fikk jeg se resultatet, og jeg gråt nesten av lettelse. Til tross for at jeg føler meg større enn noengang, viste vekta kun 1.1 kg vektøkning på 6.5 uker. Lettelsen var til å ta og føle på og jeg fikk fornyet energi og pågangsmot.

Etter en liten samtale på kontoret var tiden kommet til å ut å prøve treningsapparatene. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg satt og kikket rundt meg, rommet var halvfullt av kvinner og menn i alderen 50+ og jeg følte meg mildt sagt malplassert. Til tross for at alle sikkert hadde nok med å tenke på seg selv, var jeg redd for hva de tenkte om meg. Der jeg satt i tights og singlet følte jeg meg halvnaken og små paranoid. Men jeg gjennomførte! En times treningsøkt, diverse apparater 10 repetisjoner x 3 ganger. Det var alt jeg klarte før svimmelheten og kvalmen satt inn, men jeg var i gang! Stolt og rak i ryggen forlot jeg treningssalen med strenge formaninger om å ikke trene mer enn 2 ganger i uken! Noen sykkel/gåturer i tillegg er greit, men ikke renne ned dørene på treningssenteret.

 

Vel hjemme lå det en hentelappe i postkassen, så jeg tok turen bort til nabobygda hvor de har post i butikk, og hentet ut pakken min. Det var kuledyna som min behandler hadde søkt om til meg! Jeg har nå fått den på hjemlån en periode på 3 uker, og hvis det fungerer for meg, så kan vi søke om å få vedtak på denne. Det er et utrolig kjært hjelpemiddel som jeg prøvde for første gang da jeg var innlagt på RKFS på stjørdal for to år siden. Det er ei dyne fylt med plastkuler og den dyna jeg låner nå veier 7kg.

(bilde lånt fra amajo.no)

(kilde: amajo.no)

Jeg bestemte meg for å prøve denne etter middagen idag, fordi jeg sliter veldig med å holde meg i ro etter måltid og føler mye frustrasjon, sinne og uro med mat i magen. Men tiden fløy avsted så ble det ikke tid til å prøve den før etter guttene var lagt. Og for en følelse! Jeg la meg i senga, med kuledyna oppå meg og jeg kunne umiddelbart kjenne en ro falle over meg. Kroppen samlet seg og uroen minsket, den vonde klumpen i magen som middagen etterlot ble også redusert. Etter å ha brukt denne dyna en halvtime nå ikveld føler jeg meg roligere, mindre frustrert og litt mindre anspent. Jeg håper virkningen vedvarer og at vi klarer å dokumentere dette godt nok sånn at jeg får innvilget dynen som hjelpemiddel.

 

Jeg kjenner at denne dagen har vært utrolig god, men fremdeles vil hodet mer enn hva kroppen klarer. Jeg må nok lære meg å ta en dag av gangen og porsjonere ut energien min så jeg ikke bruker opp alt på en gang. Jeg har bestandig hatt for vane å kjøre på, som en duracell kanin, helt til jeg går på veggen. Denne gangen vil jeg helst unngå dette, så akkurat nå er jeg glad jeg har gode hjelpere som bremser aktivitetsnivået mitt litt.

Jemy 08.05.2015

Bak skyene

jemy

Bak skyene er himlen alltid blå

Det er en mager trøst

Men gjør godt å tenke på

At ingenting varer evig

At selv det vonde drar sin vei

Fortiden kan være

Vond å tenke på

Og ofte hindre deg i å se

Hvor hen du skal gå

Men hvis du tar deg tid

Til å jobbe litt med den

Vil du snart få se

En blå himmel igjen

 

Jemy 06.05.2015

En solskinnsdag

jemy

Våkne i fem tiden til blå himmel og fuglesang, se solen stå opp i det fjerne.

Levere glade gutter i det barnehagen åpner, kjøre strakeste vei til byen, få unna et ærend og en psykolog time for deretter å hoppe opp i passasjersetet hos min kjære. Være co-pilot resten av dagen, humpe opp og ned langs dårlige grusveier og ujevne tipp plasser. Spise lunsj i ei kantine, omgitt av andre sjåfører, lagermedarbeidere og kontorfolk. Ut i bilen igjen, smile, snakke og kose seg. Blå og hoven både her og der etter all ristingen.

Men vet du hva det beste er? At denne dagen har gitt meg en følelse av glede, positivitet og håp. I lastebilen finner jeg ro og mange viktige beslutninger har blitt tatt de siste årene på rullende hjul.

 

Takk for en strålende dag!

 

Jemy 05.05.2015

Sommerminne

jemy

Jeg lå på sofaen i stuen og småsov. På bordet lå et halvspist eple og fra radioen strømmet glade toner med årets sommerhits. Ute skinte sola, men jeg orket ikke gå ut. Faktisk hadde jeg ikke gjort stort annet enn å sløve på sofaen de siste dagene. Med ett hører jeg en lyd som får hver eneste muskel i kroppen til å spenne seg. Var ikke det lyden av en nøkkel som vris om? Jeg begynner å skjelve og krysser fingrene, kanskje hun kommer hjem først? Kanskje ble hun tidlig ferdig på jobb idag?

Men neida, så heldig skulle jeg ikke være. Der står han, fyller døråpningen. Han er ikke så veldig stor, litt høy muligens, men der han står et stykke unna meg virker han både betryggende og truende. Han kommer bort og setter seg på sofakanten, stryker meg over håret mens han ser på meg. Hvordan er formen?, spør han. Jeg rekker ikke svare før han oppdager maten på bordet. Er det dagens matinntak? Har du ikke spist mer enn et par tygg av et eple?


(google)

Jeg rister forsiktig på hodet, kjenner hvordan vekten av mitt eget hode får meg til å bli ør og svimmel. Han setter seg ved siden av meg, legger hodet mitt i fanget sitt, mens han fortsetter å stryke. Først på håret, deretter nedover ansiktet, over kragebeinet og videre nedover under t-skjorten min. Stryker på de små brystene mine, som blir enda mindre under hans store never, lager sirkler på magen min med pekefingeren før han forsiktig lirker hånden under bukselinningen. Jeg kan høre hvordan han sukker lavt når hånden hans kommer til hoftebeinene mine, du har blitt alt for tynn hvisker han.

Han begynner å snakke til meg, med rolig, søvndyssende stemme. Ordene han sier er gode, handlingen er feil. Jeg vet det, men like fult ligger jeg der og får ikke stanset det. Tårene triller når han begynner å fortelle meg hvor glad han er i meg og hvor bekymret han blir når jeg ikke spiser. Han tror det er mobbingen som er årsaken til spisevegringen og ber meg bli tøffere, begynne å ta igjen. Forteller meg at livet blir ikke bedre av at jeg sulter meg. Selv ligger jeg bare der, og tar i mot. Jeg føler en enorm trygghet der jeg ligger, samtidig som klumpen i magen blir større og større.

Jeg er stor nå, ikke et lite barn lenger. Jeg har innsett at det som foregår er feil, allikevel ligger jeg her igjen. Jeg vil bare skrike høyt og løpe vekk, men munnen tier og kroppen er stiv. Det er som om jeg er handlingslammet.


(google)

Jeg vet ikke hvor lenge vi sitter sånn, men så med ett hører vi utgangsdøren blir revet opp og små barneføtter tasser inn i gangen. Mannen fjerner hånden raskt, spretter opp av sofaen og på et blunk sitter han i stolen og ser på tv. En lyst lite barnehode med kjappe blå øyne titter inn, pappa, roper han og løper bort til stolen. Tett etter han kommer en kvinne inn, hun kikker på meg med et bekymringsfullt blikk mens hun spør om jeg vil være med på kjøkkenet og lage middag. Nei takk, jeg vil gjerne slappe av litt før vi spiser, sier jeg. Hun tusler bort til mannen i stolen, gir han et kyss på kinnet før hun forsvinner ut på kjøkkenet.

 

En liten stund senere sitter vi alle fire og spiser, praten går livlig mellom mannen, kvinnen og pjokken, mens jeg sitter og småpirker i maten. Skylder på magevondt og får gå fra. Begge vet de at smertene er en løgn, men de orker ikke ta kampen. Når jeg tusler inn på rommet mitt den kvelden, vet jeg at morgendagen blir en eksakt reprise av dagen idag. I mitt stille sinn teller jeg ned til hjemturen, til jeg kan sove trygt i min egen seng. Men når jeg drar herfra er det også en ting jeg vil savne, tryggheten og forståelsen jeg får av disse to personene. Måten jeg kan snakke med de om alt det vonde om.

Tårene triller lydløst nedover kinnet, mens jeg sakte faller i søvn, med vissheten om at dette ikke var siste minnet fra denne sommeren.

 

Jemy 04.05.2015

Ett skritt fram, to tilbake. To skritt fram, ett tilbake

jemy

For en drøy uke siden var jeg klar til å gi opp. Alt jeg ønsket meg var en enveisbillett til en øde øy. På den måten kunne jeg leve i min egen lille, absurde boble av trygghet og destruktivitet uten å skade andre rundt meg. Jeg tenkte at både min mann og mine barn hadde det bedre uten meg, fordi jeg hver dag var vitne til hvor mye smerte jeg påførte de. Som jeg har skrevet før; dette er min kamp, ikke deres.

Jeg distanserte meg fra alt og reduserte kontakten med min psykiatriske sykepleier, fysioterapeuten og psykologen. Helt til sykepleieren uventet ringte meg en dag og sa de rette tingene på det rette tidspunktet. Da var det som om et lys ble tent. Han hjalp meg med å sette ting i perspektiv, grave fram litt godt gjemt motivasjon og til å finne små lysglimt i hverdagen. Det største jobben må jeg så klart gjøre selv, men jeg må si det er gull verdt med gode mennesker i hjelpeapparatet. Mennesker som ser deg, selv når du prøver å gjøre deg usynlig. Mennesker som tør å spørre en gang til når du for ente gang svarer at alt er bra.

Så nå er jeg her igjen, brettet opp armene og på ny klar til kamp. Den siste uken har kostlisten hengt på kjøleskapet og minnet meg på normaliteten i det jeg spiser. Jeg har igjen begynt å føre matdagbok og er fast bestemt på å klare det. Det er vel normalt at en sånn kamp inneholder både oppturer og nedturer, utfordringen min blir å takle nedturene som kommer. Å innse at en eller to dårlige dager ikke er det samme som om kampen er tapt.

Nå sitter jeg her og småtripper. I helga skjer det noe jeg har sett fram til i flere måneder. Jeg og Jon Ståle skal til Sunndalsøra og hjelpe til på hundeutstilling og guttene skal være hos besteforeldrene på Hovin. Gjett om jeg gleder meg! Bagen er pakket med alt fra singlet til ullundertøy og regnjakke. Og i guttenes bager ligger det både vinterdress, fleece, ull, joggeklær, joggesko, regntøy og vinterstøvler. Jaja, sånn er det å bo i Trøndelag. På tirsdag hadde vi strålende solskinn og 17 grader, i går kom det 10cm nysnø og et par kolleger av Jon Ståle måtte ut på brøyting! Vi våknet også i dag til et tynt snølag, men jeg ser sola er i ferd med å bryte gjennom skylaget så snøen smelter nok snart.

Tusen takk til dere som følger min kamp, jeg setter stor pris på all støtten jeg får. Og dersom dere har ris eller ros til meg er det bare å ta kontakt.

Jemy 24.04.2015

Kjøleskaps-mila

jemy

De aller fleste har nok god erfaring med dørstokkmila, men akkurat nå er det ikke den som er min største utfordring. Den lengste mila jeg har er nok kjøleskaps-mila. Fra jeg står opp, til jeg legger meg er jeg ikke inne på kjøkkenet mer enn nødvendig. Jeg har funnet ut at jeg allerede nå begynner å bruke aktivitet, ærender og lignende for å unngå å spise. Kjøkkenet er som et stort svart hull og hele kroppen gjør sterk motstand når jeg tenker at NÅ bør jeg finne meg noe mat. Kaffe og drikke går greit, maten er det verre med.

 

Når jeg ser meg i speilet er jeg sikker på at jeg kan peke ut i detalj hvor vektøkningen har lagt seg på kroppen. Jeg ser konturene av hoftebein, ribbein og kragebein er i ferd med å forsvinne og erstattes med fett! Jeg merker at jeg kan sitte lengre på en pinnestol nå enn før jul, uten å få vondt. Buksene strammer mer rundt mage og lår, og magen er ikke lengre innhul. Alt dette tyder på at vekta går opp. Det er sikkert bra med vektøkning, men det skremmer meg. Noe innmari! Alt det trygge og kjente er på en absurd måte godt, nettopp fordi det er trygt og kjent. Jeg føler meg helt fortapt nå, når jeg verken kan bruke maten eller selvskadingen til å regulere følelsene, til å skape kontroll i situasjonen. Hvorfor føler jeg meg som Bambi på isen tvert ting er utenfor min kontroll? Og hvorfor må vekta gå oppover og oppover?!

Ikke misforstå, jeg vil veldig gjerne bli frisk. Men jeg har en enorm redsel for å bli tykk! Det er absolutt ikke noe galt med tykke mennesker, og jeg har ikke noe imot de. Men JEG må ikke bli tykk! Jeg vil ikke opp i vekt, men jeg vil spise sunt og ha et normalt, avslappende forhold til mat. Jeg ønsker å dra på kjærestekveld som innebærer et restaurant besøk, jeg vil gjerne invitere venninner på ost, kjeks og vin og jeg vil vise ungene at mat er noe koselig. Men akkurat nå er jeg ikke i stand til noe av dette, nettopp fordi mat er (føles som) min verste fiende!

Jemy 14.04.2015

Søvnløs

jemy

Gaten ligger her så stille

Ingen biler er å se

Men hvis du leter vil du finne

En å dele natten med

For kanskje er det flere

Som sitter sånn som deg

Å tenker og grubler

Uten å komme noen vei

 

Hvorfor har vi alle disse

Tankene som kommer

Hvorfor kan vi ikke leve

Å ta livet som det kommer

For hva tjener dette til

Å gruble gang på gang

Når det eneste jeg vil

Er å sove natten lang

 

Jemy 12.04.2015

Nattens tanker

jemy

Huset er stille, alle andre sover. Alt jeg hører er knitringen fra vedovnen og tikkingen fra vegguret. Et lite lys har jeg tent, men bortsett fra det er huset mørklagt. Fra stuevinduet kan jeg skimte noen flere lys. Naboenes utelamper i alle former og fasonger.

Etter ei intens uke tok vi tidlig kveld, men jeg som vanligvis sovner på null komma niks, klarte ikke å finne roen i kveld. Etter drøyt tre timer kapitulerte jeg og sto opp igjen. Så nå sitter jeg her og tankene kverner. Men det er så fult oppi der at jeg får ikke tak i hva som foregår. Alt kommer til meg i form av stikkord. Kroppen er sliten, men hodet jobber på spreng.

 

Den vesle djevelen har våknet for fult. Sitter og trykker meg ned. Kritiserer meg for alt jeg har gjort galt, alt jeg ikke har gjort og alt jeg burde ha gjort.

 

Alle negative tanker om mat og kropp er tilbake, motivasjonen til å bli frisk er der enda, men kampen er tung nå. Hver bidige dag kjemper jeg mot meg selv, mot den syke delen av meg som så desperat vil ned i vekt igjen. Kroppen er tung og føttene føles som bly når tiden nærmer seg spisetid. Jeg utsetter måltidet gang på gang, må bare gjøre ditt og datt før jeg spiser. Halsen snører seg sammen og munnen blir tørr.

Å gå fra 8 uker “nazi-regime” på mat og struktur og rett på 11dager påskeferie var absolutt ikke noen god resept. Kostlisten ble “glemt” allerede i det jeg gikk ut døren på Tiller fredagen før påske. Og jeg overbeviste meg selv at dette skulle jeg klare uten kostlisten, men hvem er det jeg prøver å lure? Godteri, påskesnop og et måltid nå og da påsken gjennom var definitivt ikke noe lurt. Jeg vet jo så innmari godt at  den måten å spise på kun har negative bivirkninger og absolutt ingen helsegevinster. Så jeg må ta meg sammen, finne fram kostlisten og sette opp en spiseplan. Om nødvendig må jeg sette opp tidspunkt og mengde for alle måltidene dagen gjennom.

Hvem skulle tro at noe så banalt som å spise, uten å føle avsky, skulle være så vanskelig?

 

This is not the end, just the beginning!

Jemy 11.04.2015