Jeg er en jente, eller rettere sagt dame, på 27år. Jeg er gift, har to barn, har hus, bil og katt. Mao jeg er voksen.

Men det er ikke alt som er like voksent eller la meg si modent hos meg. På mange måter er jeg et barn i en voksen kropp.

Et barn som ikke lever opp til forventningene omgivelsene har til meg. Et barn som tidlig i livet lærte seg en måte å svare på, en måte å reagere på, som fungerte.

Siden har jeg holdt fast på dette. Ikke fordi jeg absolutt vil, men fordi jeg ikke klarer noe annet og ikke kjenner til noe annet.

Når jeg blir glad, blir jeg utrolig glad. Og når jeg blir lei meg og møter motgang så blir det verdens undergang. Jeg tåler ikke å bli satt på plass, uten å oppfatte det som direkte kritikk. Jeg får angst dersom noe avviker fra “planen” min. Og jeg blir utrolig stressa og nervøs i folkemengder og på ukjente plasser.

Jeg reagerer da med å bli irritert og hissig. Sur, sint og rasende. Jeg får lyst til å løpe fra situasjonen. Og sist men ikke minst får jeg et utrolig til selvhat.

Dersom du skulle møte på meg i en av mine “breakdowns”, vær så snill å unngå å si en ting. Ikke be meg om å skjerpe meg eller ta meg sammen!

Tenk etter hvordan du ville behandlet en 5årings trassanfall og handle deretter. Vær rolig, men bestemt. Desto roligere omgivelsene er, jo forter klarer jeg å hente meg inn igjen.

Og sist men ikke minst, jeg jobber med saken, gi meg tid!

Snapchat-1311023927494907923

Jeg sitter og leser på statistikken på bloggen min. 20 besøkende så langt i dag. 15 fra Norge, 1 fra Spania og 3 fra USA. Hm, men det blir jo ikke 20? Det blir jo bare 19!

Når jeg har oppdaget dette blir alt annet uvesentlig. Både tid, sted og rom forsvinner og bare disse tallene opptar hodet mitt. Jeg satt nettopp og snakket med min mann, men ikke spør meg hva vi snakket om. Jeg husker ikke.

Jeg ble så satt ut av denne “feilen” eller hva jeg skal kalle det, at ingenting annet betyr noe.

Absurd sier du? Mulig det, men sånn er det for meg.

 

Her om dagen satt jeg på kontoret til ene behandleren min. Solen skinte, og de automatiske persiennene var nede. Men en av “pinnene” vendte motsatt vei av de andre! Krise! Hele samtalen vår stoppet opp, og vi kom ikke videre før jeg hadde fått en nøye forklaring på hvordan systemet med persiennene fungerte og at det var fysisk umulig for han å justere “pinnene” manuelt! Da først klarte jeg å roe meg såpass at vi fikk penslet inn på det vi egentlig skulle bruke tiden vår på.

 

Dette handler ikke om å være uinteressert, ufokusert eller ukonsentrert. Det er bare sånn jeg er. Tenk på det neste gang du snakker med meg, for det gjør jeg!

 

Jemy 25.07.2015

I once knew a pretty girl

Her body was perfect

Blue eyes and long, blond hair

If only I could be like her

A

The boys loved her

The girls adored her

If only I could be like her

A

Her daddy left them

Her mum was a drunker

Nobody can be perfect

A

I didn’t knew about the scars, the tears and the fear

I didn’t knew what she did after school

Just wanted to be like her

A

I once knew a pretty girl

She died in her own room

With the knife in her hand

Hope I don’t end up like her

A

maxresdefault

Jemy 03.05.2005

 

waiting_in_black_and_white_by_overcoming_silence-d10zl0y_f_improf_845x543

I’m sitting here in the dark

In a corner of my room

With my teddy bear

My only true friend

Tears fill my eyes

There is no hope left

I don’t believe in anything

Any more

I cry for help

For forgiveness

For hope and happiness

To come back to me again

A

You open the door

To see if I’m still alive

You see me sitting there

Tell me to stop crying and walk out again

You’re just like everyone else

Nobody care

Any more

So I cry a little more

For forgiveness

For hope and happiness

To come back to me again

A

Jemy 17.09.2006

benk

Sitter her

Alene

Mot himmelen jeg ser

Den lyser fint

Svart og gul

 

Sitter på en benk

En benk for to

Men jeg er en

 

Ser mot stien

En skygge komme mot meg

Men i mine øyne

Redsel finnes ei

 

Ser det er deg

Min eneste ene

Du jeg har kjær

 

Så sett deg her

 

Nå sitter vi her

På en benk for to

Hånd i hånd

Blikk mot blikk

 

Jemy 2004

hva skjer?

noe rart er i vente

jeg kan føle det på meg

en kjølig bris fyker gjennom rommet

frysninger nedover ryggen

blodet fryser til is

mitt ansikt blir hvitt

 

hva skjer?

jeg stirrer på deg

med vidåpne øyne

men du bare ler

stirrer på meg med en smilende munn

men det er ikke et vennlig smil

det er ondskapsfullt og lyser av hevn

 

hva skjer?

djevelen er her

døden er nær

en hvitkledd engel ved min side står

hat er i begges blikk

de kjemper en kamp

bare en kan vinne

 

hva skjer?

der han ligger

en hvitkledd skikkelse

kampen han tapte

og sendte meg vekk

sendte meg av gårde

med sin verste fiende

 

hva skjer?

nå er jeg her

alt er forbi

men det tok sin tid

her er jeg nå

kan ingen veier gå

blir her til evig tid

 

Jemy 15.02.2005

Jeg har bestandig skrevet mye, helt siden slutten av barneskolen har jeg brukt skrivingen til å komme meg gjennom hverdagen. Idag fant vi igjen en gammel ekstern harddisk hvor mange bilder og gamle tekster var lagret, og framover kommer jeg til å publisere en del av de tekstene her inne. Som alt annet jeg skriver nå, er også disse tekstene skrevet helt uten filter.

 

Hater deg!

jeg hater deg

hater deg for det du gjorde

du ødela livet mitt

du gjorde meg skitten

 

har aldri tilgitt deg

og kommer aldri til å gjøre det heller

du skadet meg

merket meg for livet

 

takket være deg har jeg nå problemer

store problemer

og du er grunnen

du er mitt problem

 

jeg kommer aldri til å glemme

bildene er festet på netthinnen min

de forsvinner aldri

selv om jeg ønsker det

 

kan ennå se for meg dine grønne øyne

og din smilende munn

husker ennå hva du sa til meg

husker alt som om det var i går

 

jeg hater deg

hater deg nå

og for alltid

 

du har ruinert mitt liv

og blir aldri tilgitt

hater deg så mye

 

Jemy 15.03.2003

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.

Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.

Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.

Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på “psykisk”, det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg “slipper” en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.

Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.

Her kommer et utdrag av dagens brev:

*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*

Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.

Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være “normal”? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?

 

Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.

 

How long can I wait before the bomb explode?

I try so hard every day to hang on

But it’s getting harder and harder each day

All I want is some peace

Some time alone, away from myself

There’s no good in running away from your fears

When your biggest fears are inside your head

I know that, but I keep on running

Because that’s the only way I can get through the day

 

only-mile-regretted

 

 

 

Solens stråler gir næring og liv

Fjerner litt av min usikkerhet og tvil

Varmer godt til kinn og kropp

Gjør at jeg tar meg tid til å stoppe opp

 

Hvorfor kan ikke denne følelsen henge i

Hvorfor drar den så fort forbi

Og etterlater meg i stummende mørke

Med øyne som aldri ser ut til å tørke

Her kommer et lite dikt, i håp om å gi dere litt innsikt. Denne teksten unnskylder på ingen måte hvem jeg er eller min oppførsel, men er forhåpentligvis med på å gi en forklaring. Det er ingen hemmelighet at det er min mann, Jon Ståle, som var i tankene da jeg skrev dette diktet.

 

 

Jeg ser deg!

Jeg ser din tomhet og dine trette øyne

Jeg ser din frustrasjon og ditt fortvilte blikk

Jeg hører de umerkelige sukkene og den slitne stemmen

Jeg kan merke hvordan du går på tå

Hvordan du vokter deg vel og veier dine ord

I håp om å unngå enda et utbrudd

Enda en ufortjent skyllebøtte rettet mot deg

Men en ting skal du vite, kjære venn

Det er ikke din skyld!

Du er der for meg i tykt og tynt

Du stiller opp og tar meg i mot

Jeg er deg evig takknemlig for at du holder ut

Den smerten jeg påfører deg er ikke ment for deg

Du får alt jeg ikke klarer å håndtere selv

Hverdagen vår er tøff

Jeg tørker tårer på badet, løper i skogen i sinne

Kjefter, smeller og roper til deg

Du stenger meg ute, nekter å snakke

I frykt for å starte en ny diskusjon

Men prøv å forstå, det er ikke deg

Det er min indre demon som vil ut

Den river og sliter, klyper og biter

Gir meg aldri ro et sekund

Alt hva jeg ønsker, er et øyeblikks stillhet

Litt fred til å tenke rasjonelt av og til

Jeg ønsker å være en god kone og mor

Men smerten jeg lever med nå er for stor

Gi meg litt tid, så skal du få se

At dette blir til å leve med

Jemy 07.07.2015