spiseforstyrrelser – Min Personlige Kamp

Kampen starter om tre, to, en…

5. februar 2017 jemy

Jeg får ikke sove. Tankene kverner og holder meg våken langt inn i de sene nattetimer. Om få dager er tiden inne. Jeg er kampklar, men livredd. Motivert, men fortapt. Jeg skal i krig, mot min beste venn og verste fiende. En venn som har frarøvet meg mye. Både venner, familie, skole og jobb har jeg mistet som følge av dette vennskapet. Et vennskap som krever så mye av meg at det ikke er rom for noe annet. Selv barna mine havner i andre rekke.

Min mann sa, litt før jul, noe som fikk meg til å tenke; du må ta et valg, spiseforstyrrelsen eller familien din?

De aller fleste av dere vil nok tenke at dette er et enkelt valg, og jeg skjønner begrunnelsen. Men for meg er det ikke så enkelt. For meg er anoreksien, min indre siamesiske tvilling. En som har vært der så lenge jeg kan huske. Som har støttet meg i tykt og tynt.

Jeg er på vei inn i operasjonssalen hvor vi to skal skilles, men jeg er min egen kirurg og prognosene er høyst usikre. Jeg føler at vi deler organene som holder oss i live, og jeg er usikker på om jeg klarer å leve uten henne. Hun er en del av meg, min identitet, og jeg er redd for å bli alene. Jeg er redd hun vil etterlate et tomt, dypt hull inni meg jeg ikke får sydd igjen. Hun har vært min følgesvenn i så mange år, hjulpet meg gjennom motgang og støttet meg i medgang. Og nå, helt plutselig, må hun vekk.

Jeg skjønner hvorfor, og jeg er enig i det, for i det siste har hun forandret seg. Hun har blitt større og tar mye mer plass.
Som en ondartet svulst suger hun livet ut av meg, frarøver meg mine gutters barndom og min families fremtid. Visker ut milepælene i livet deres og erstatter de med sorte felt.

Kan man klare å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse som har styrt meg 2/3 av livet? De lærde strides, og noen hevder faktisk at det er mulig å bli helt frisk.
Jeg velger å ha litt mer realistiske mål. Og dersom denne kampen kan bidra til at jeg klarer å holde henne i sjakk og ha et godt liv med min mann og våre to gutter, så er det verdt det. Da skal jeg kjempe med nebb og klør!

Jeg har fått tilbud om behandling på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Stjørdal og blir innlagt der mandag 13.februar. Da er planen at jeg skal være der i fire uker og så gjøres det vurderinger underveis for veien videre.

I den perioden blir det gutta som styrer hjemme, og jeg skal fokusere fullt og helt på min oppgave. Noe som i seg selv kan by på en utfordring, da jeg er vant til å ha full kontroll over alt som skjer hjemme.
Nå må jeg overlate alt ansvaret for skole, mat, hus og barn til Jon Ståle… Jeg er ikke i tvil om at han klarer dette vel så bra som meg, men uvant blir det nok, for oss begge…

Ønsk oss lykke til, så hører dere snart fra meg igjen…

Spisevegring – det handler om mer enn mat

10. januar 2016 jemy

Den siste ukens hendelser i media ang det tragiske dødsfallet til ei 13år gammel jente i Valdres nyttårsaften, har opprørt meg en del.

I etterkant av dødsfallet har flere jenter/damer stått fram med sin historie, og skrevet at det like gjerne kunne vært en av de som døde på den måten. Fordi en spiseforstyrrelse som anoreksi er en sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Og det er ikke minst vanskelig å være pårørende til noen som sliter med spisevegring. Det er ikke «bare» å true/skremme vedkommende til å spise, fordi sykdommen i seg selv handler om mye mer enn mat.

Men det som har opprørt meg mest i denne saken er alle «forståsegpåere» som kommer med unødvendige kommentarer til jentenes historier. Senest i går leste jeg en historie om ei modig og sterk jente som er på god vei ut av anoreksiens klør, og i kommentarfeltet under rant det inn med god bedring ønsker og komplimenter. Det gjorde meg varm om hjertet, og det gleder meg å se at andre mennesker hyllet hennes styrke til å kjempe.

Men så kom jeg over en kommentar, fra ei voksen dame som skrev: fin historie, men du ser jo ikke anorektisk ut på før bildene!

Denne jenta hadde da ei meget lav vekt i forhold til høyde og en bmi et godt stykke innenfor undervektig skalaen. Hun så radmager ut og ansiktet var innhul, øynene var som to mørke stjerner uten livsgnist i og hun så slettes ikke lykkelig ut.

Nå valgte hun å dele sin historie, og takken for det er at hun må begynne å forsvare sin sykdom ovenfor voksne mennesker! Voksne damer som tydeligvis ikke har peiling på hva dette handler om! Dersom godt voksne folk kan få seg til å komme med slike påstander, om at tydelig syke jenter ser helt friske og normale ut, hva gjør det da med alle oss som faktisk lever i dette helvetet hver dag? Alle oss som har sterk spisevegring, men uten å se ut som «vandrende lik»?

Dere må forstå at dette handler om mye mer enn mat! Spiseforstyrrelsen (for meg) handler om kontroll, trygghet og stabilitet. Spiseforstyrrelsen min gir meg alt det livet for øvrig ikke klarer å gi meg.

Ved å nekte kroppen min mat føler jeg mestring. Jeg føler kontroll og jeg føler meg sterk. Når min mann jobber mye og arbeidssituasjonen hans er ustabil, da spiser jeg lite. Når jeg spiser lite, klarer jeg å holde følelsene på avstand. Jeg er mer mentalt tilstede for mine barn, jeg tåler mer. Blir ikke like lett irritert og angsten får ikke noe spillerom.

Så klart er ikke denne virkningen evigvarende, for når kroppen over lengre tid blir underernært så får ikke hjernen næringen den trenger for å fungere optimalt. Hukommelsen svikter, depresjonen kommer og urhjernen tar over. I de verste periodene mine hvor jeg spiser minst, kommer selvmordstankene for fult. Det er ett av mine viktigste faresignal.

Så vær så snill, velg deres ord med omhu. Nå er det mange, både pasienter og pårørende, som deler sine historier. Les de og ta de på alvor. Ikke helt dere opp i vekt, høyde, kalorier og bilder. For det handler om mye mer enn mat! Det er en sykdom, og hver og en av oss fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hva vekta viser.

Enkelte blir svært provosert og trigget til ytteligere vektnedgang når de blir møtt med «du er ikke tynn nok til å ha spisevegring!»

Så vær så snill, jeg ber dere, ikke tråkk i salaten!

Jeg håper så mange som mulig leser dette, tar med seg budskapet og gjerne deler innlegget videre.

På forhånd, takk!

Ryddetid

10. desember 2015 jemy

Fra himmel til helvete til himmel igjen, på tre telefonsamtaler!

I går raste jo min verden da jeg ble diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Og når min behandler mente at hovedfokus i behandlingen skulle være nettopp på denne stabiliteten, ja da ble jeg sint. I det daglige føler jo jeg selv at det er maten som er problemet.

Så det siste døgnet har vært krevende. Jeg har hatt samtaler med personalet her. Jeg har skrevet. Snakket i telefonen og fått ut frustrasjon i form av boksing.

Her ser dere forresten resultatet av det!

Slapp av, det gjør ikke vondt. Ikke noe er brukket og jeg er roligere inni meg.

Iallefall så har jeg prøvd alle mulige metoder for å prøve å få orden i kaoset inni meg, og etter tre telefonsamtaler i ettermiddag kjennes alt greiere ut.

Punkt en: På Tiller skal jeg gå i kombinasjonsbehandling. Mentaliseringsbasert terapi som består av en individual samtale i uka og en gruppe behandling i uka. Dette skal hjelpe meg til å kombinere tanker, følelser og handling og til å redusere affekt handlinger. Mao gjøre meg mer rustet til de følelsesmessige svingningene.

Punkt to: Maten og strukturen der (les: den manglende strukturen) skal jeg og den psykiatriske sykepleieren i kommunen jobbe med. Med god hjelp av min mann og nære venner og familie. Vi legger opp en konkret plan både mht kostliste og spisetider. For å kunne jobbe med tanker, handlinger og følelser så trenger kroppen næring. Så dette skal vi få på plass.

Ved å dele opp «problemene» mine på denne måten så ser det ryddigere og mer oversiktlig ut og jeg føler ikke lenger like sterkt på den overveldende tomhetsfølelsen.

Ryddetid er egentlig ikke så verst, så lenge man slipper å gjøre jobben alene.

Når dette er sagt så må jeg innrømme at jeg gruer meg helt sinnsykt til å begynne i denne behandlingen på nyåret, men den tid den sorg. Jeg skal stille med åpent sinn, og hvem vet, kanskje blir jeg positivt overrasket?

Ps: det er nok en del av dere som lurer på hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er, og det vil komme et innlegg om dette etterhvert. Frem til da får jeg bare si; bruk google, og spør dersom det er noe dere lurer på.

Styrke og mot

4. desember 2015 jemy

Så var vi her igjen.

Enda en gang lot jeg ting gå alt for langt. Enda en gang mistet jeg kontrollen.

Jeg ville bare få litt ro og fred. Litt alenetid, vekk fra tankene og kaoset inni meg. En kilo ble til to. To ble til fem. Fem ble til syv. På en måned.

Det var ikke dette jeg ville. Jeg ønsket bare å bedøve. Bli bedøvd. Kjenne mestring. Føle kontroll. Dempe smerten.

Som så mange ganger før, slo planen min feil. Til og begynne med er det godt. Man føler seg sterk, glad. Ja, nesten ruset.

Men etterhvert forsvinner alt dette. Mye vil ha mer, og man setter seg nye mål. «One more pound, and I’ll be thin. Two more pounds, and I’ll win.»

Det er ikke sånn det fungerer. Man blir blind for sannheten. Man mister alt av sunn fornuft og urhjernen tar over. Kroppen bruker det lille den får av næring til å holde organene i gang. Hjertet og lungene får drivstoff først, og til slutt kan det hende hjernen får litt. Dersom det er mer å ta av.

I mitt tilfelle er det ikke det. Der ligger nok muligens litt av forklaringen til den tunge depresjonen som har herjet i det siste.

I går fikk jeg et ultimatum. Akkurat hva som ble sagt, trenger ikke å publiseres. Men det var av såpass alvorlig karakter at jeg visste hva jeg hadde å gjøre idag.

Jeg tok et valg. Jeg ba om hjelp. Jeg gråt mine bitre tårer og la alle kortene på bordet. Og jeg ble hørt!

Jeg ble tatt alvorlig. Og nesten før jeg skjønte ordet av det satt jeg i samtale med en lege for å planlegge en innleggelse. En liten timeout. Ei lita uke til å fokusere kun på meg selv. Prøve å få i meg næring. Lade batteriene og sammen med behandler legge en plan videre.

Mandag kl 13 er oppmøtetidspunktet. Jeg gruer meg. Innleggelse i seg selv er ikke noe nytt for meg. Men det å be om hjelp, be om en pause uten at jeg er suicidal! Det er nytt.

Det føles både godt og skremmende. Blir rart å være borte. Vekke fra mann og barn. Og jeg har egentlig ikke lyst, men jeg har innsett at det er helt nødvendig nå.

Man trenger styrke for å skjule sine følelser.

Man trenger mot for å vise dem.

(Ukjent)

Fant nettopp et bilde fra sist vinter. Legger også ved et bilde tatt i går.

(Words can’t describe what I feel right now.)

(Desember 2014)

(Desember 2015)

En innholdsrik, utmattende dag

9. juli 2015 jemy

Idag er en sånn dag som var proppfull av inntrykk, spenning og følelser. Dagen startet i 05 tiden da Jon Ståle måtte opp å gjøre seg klar for jobb, og bare ti minutter senere våknet guttene. På spørsmål om hvorfor de sto opp så tidlig fikk jeg til svar: «Vi øver på å bli lastebilsjåfører, og da må vi stå opp på natta, sånn som pappa!» <3 Da måtte jeg dra på smilebåndet, og dagen startet veldig bra for oss alle.

Etter guttene var levert dro jeg til fysioterapeuten som skulle scanne meg og sette opp treningsprogram. For tenk; jeg har ENDELIG kommet så langt at jeg får lov til å begynne å trene igjen! Riktignok med måte, og med tett oppfølging, men det føles helt herlig! Tanken på scanningen skremte meg veldig, siden jeg ikke har veid meg siden siste tirsdagen før påske (24.mars!), men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Forhåpentligvis var ikke vekta like høy som jeg fryktet og kanskje ville jeg klare å se mer realistisk på situasjonen når jeg i tillegg fikk se tallene for muskelmasse, fettprosent og benmasse.

Klam i hendene og med puls på over hundre stilte jeg meg på vekta med hendene på det bærbare displayet. Jeg konsentrerte meg om å se på en flekk på veggen foran meg, mens fysioterapeuten noterte tallene. Etterpå fikk jeg se resultatet, og jeg gråt nesten av lettelse. Til tross for at jeg føler meg større enn noengang, viste vekta kun 1.1 kg vektøkning på 6.5 uker. Lettelsen var til å ta og føle på og jeg fikk fornyet energi og pågangsmot.

Etter en liten samtale på kontoret var tiden kommet til å ut å prøve treningsapparatene. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg satt og kikket rundt meg, rommet var halvfullt av kvinner og menn i alderen 50+ og jeg følte meg mildt sagt malplassert. Til tross for at alle sikkert hadde nok med å tenke på seg selv, var jeg redd for hva de tenkte om meg. Der jeg satt i tights og singlet følte jeg meg halvnaken og små paranoid. Men jeg gjennomførte! En times treningsøkt, diverse apparater 10 repetisjoner x 3 ganger. Det var alt jeg klarte før svimmelheten og kvalmen satt inn, men jeg var i gang! Stolt og rak i ryggen forlot jeg treningssalen med strenge formaninger om å ikke trene mer enn 2 ganger i uken! Noen sykkel/gåturer i tillegg er greit, men ikke renne ned dørene på treningssenteret.

Vel hjemme lå det en hentelappe i postkassen, så jeg tok turen bort til nabobygda hvor de har post i butikk, og hentet ut pakken min. Det var kuledyna som min behandler hadde søkt om til meg! Jeg har nå fått den på hjemlån en periode på 3 uker, og hvis det fungerer for meg, så kan vi søke om å få vedtak på denne. Det er et utrolig kjært hjelpemiddel som jeg prøvde for første gang da jeg var innlagt på RKFS på stjørdal for to år siden. Det er ei dyne fylt med plastkuler og den dyna jeg låner nå veier 7kg.

(bilde lånt fra amajo.no)

(kilde: amajo.no)

Jeg bestemte meg for å prøve denne etter middagen idag, fordi jeg sliter veldig med å holde meg i ro etter måltid og føler mye frustrasjon, sinne og uro med mat i magen. Men tiden fløy avsted så ble det ikke tid til å prøve den før etter guttene var lagt. Og for en følelse! Jeg la meg i senga, med kuledyna oppå meg og jeg kunne umiddelbart kjenne en ro falle over meg. Kroppen samlet seg og uroen minsket, den vonde klumpen i magen som middagen etterlot ble også redusert. Etter å ha brukt denne dyna en halvtime nå ikveld føler jeg meg roligere, mindre frustrert og litt mindre anspent. Jeg håper virkningen vedvarer og at vi klarer å dokumentere dette godt nok sånn at jeg får innvilget dynen som hjelpemiddel.

Jeg kjenner at denne dagen har vært utrolig god, men fremdeles vil hodet mer enn hva kroppen klarer. Jeg må nok lære meg å ta en dag av gangen og porsjonere ut energien min så jeg ikke bruker opp alt på en gang. Jeg har bestandig hatt for vane å kjøre på, som en duracell kanin, helt til jeg går på veggen. Denne gangen vil jeg helst unngå dette, så akkurat nå er jeg glad jeg har gode hjelpere som bremser aktivitetsnivået mitt litt.

Jemy 08.05.2015