Jeg er her.
Ikke bare som et tomt skall, men jeg lever faktisk.
Jeg puster, sover, spiser og føler. Jeg kan kjenne glede og sorg.
Jeg kan føle sult, og spise, mens jeg nyter å kjenne på smak og konsistens.
Jeg kan være mett, uten å føle skam eller anger.
Jeg har en familie jeg elsker, og følelsene er gjensidige. Jeg føler meg elsket, velsignet og takknemlig.
Jeg kom.
Jeg kjempet.
Jeg vant!

(Som alle andre har jeg gode og mindre gode dager, men nå VET jeg at jeg takler det. Motgang får vi alle vår del av, men husk at etter regnet kommer regnbuen.)

Huset e stille
Dåkk har gått te ro
Me sommerfugla i magen
Ligg dåkk dær no
Imårrå e dagen
Dåkk ha venta så læng
Spenninga stig
E d mange som kjæm

At tia går fort
D ha e jo skjønt
I åra som ha vært
E d my som e glømt
Men en ting e huske
Som om d va i går
E bilde på skjermen
Av to hjerta som slår

Dåkk kom te verden
Så liten å skjør
Fra den dagen av
Vart itj nå som før
Fyrrig d e dåkk
Men ka gjør vel d
Når glimte i øye
E ofte får sje

Gratulerer me 7 års dagen

Sindre og Daniel ?

 

Nå er jeg stolt av meg selv! Og det med god grunn!

I dag har jeg virkelig gått ut av komfortsonen min. Jeg har vært på kino!

Det i seg selv er vel, for de aller fleste, ikke noe stort. Men når man er sterkt preget av angst for å kjenne glede og unne seg noe, for sin egen del, ja da er det stort.

Spiseforstyrrelsen har lært meg at jeg aldri er bra nok, at jeg aldri jobber hardt nok og at jeg derfor aldri fortjener noe godt. Å smile, med øynene, er en synd. (i følge spiseforstyrrelsen…) Dersom jeg kjenner på så mye som et fnugg av glede, er hun raskt på plass for å fortelle meg hvor patetisk og svak jeg er.

Men i kveld trosset jeg henne! Jeg dro på kino med et par medpasienter MED matpakke i veska! Og gjett hva?

Det gikk bra! Jeg koste meg. Både med filmen og i selskap med to gode venner. Det var en koselig feelgood film med gode skuespillere, fin musikk og flotte kjoler. Selve handlingen i filmen var litt kronglete å henge med på, men det gjorde ingenting.

Jeg prøvde å utfordre meg selv, og jeg seiret! Matpakken ble oppspist og jeg smilte, med øynene!

Denne kvelden har gitt meg ny motivasjon og økt håp for fremtiden.

Det er faktisk lov å kose seg litt, selv om man står midt i en tung periode i livet.

Djevelen kommer nok og pirker borti meg snart, men den tid den sorg. Akkurat nå nyter jeg smilet, gleden og varmen jeg er fylt med.

Du sier jeg må ta meg sammen, at du ikke ser at jeg prøver. Du sier det er på tide å bli voksen nå, å ta et valg. Velge framtid foran sykdom. Du sier jeg mangler motivasjon. At jeg er full av negativitet.

 

Vær så snill å forstå!

 

Det handler ikke om manglende motivasjon. Ei heller mangelen til å være glad. Jeg er glad, eller, jeg ønsker å være glad. Jeg ønsker å ha et godt liv med familien min. Føle meg vel i min egen kropp. Leve, og ikke bare eksistere.

 

Men jeg er redd, livredd! Jeg må kaste meg ut i noe nytt. Jeg må gi slipp på all kontroll, finne nye måter og håndtere livet på. Jeg må omskoleres. Lære å leve på nytt.

 

Det er skummelt det!

 

Jeg må innse at tallene på vekta er kun det, tall. Jeg må slutte å basere mitt syn på verdien av meg selv, på bakgrunn av kroppen min. Klær er klær og kropp er kropp.

 

Jeg vet det, jeg er smertelig klar over alt jeg har gått glipp av. Alle gleder jeg har nektet meg selv å føle. Alle opplevelser jeg har takket nei til, fordi monsteret på innsiden nektet meg å være lykkelig. Fordi jeg måtte gjøre meg fortjent til alt, ved å sulte meg, overtrene eller skade meg selv.

 

Det er feil, så innmari feil. Jeg vet det, men jeg er fastlåst! Jeg har endt opp i et blindspor. Mitt eget spor som har blitt til gjennom 18år av feilnavigering. Hvordan i all verden skal jeg finne rett vei?

Jeg ønsker meg tilbake. Jeg vil finne veien som går til livet!

 

Så vær så snill å forstå, det er verken manglende motivasjon eller viljestyrke. Det er frykten for det ukjente, for å kjempe en kamp uten garanti.

 

Ikke forlat meg, jeg skal kjempe. Jeg prøver mitt beste, hver dag. Selv om du ikke ser framgangen, så er den der. Det går kanskje ikke så fort, men det går i riktig retning.

 

«Hurry up and wait so close but so far away.

Everything that you’ve always dreamed of.

Close enough for you to taste but you just can’t touch.»

(Jordin Sparks – One Step At A Time)

Vesle frøken lakenskrekk

Sitter og drømmer langt, langt vekk

Der sola skinner og himmelen er blå

Og jeg kan få alt jeg peker på

 

Sitter og lengter og drømmer om

At stua blir til ett helt nytt rom

Der jeg kan sitte og slappe av

Og helt slippe unna alt mas og kav

 

Men huset er stille, fredelig og flott

Og egentlig har jeg det ganske så godt

Legger meg på gulvet foran peisen

Og kjenner ilden varme i fleisen

 

I kjelleren nede der ligger det to

Som endelig nå har falt helt til ro

De ligger og tenker hva de ønsker seg

Når nissen snart kommer deres vei

 

Men nå er klokka nesten ett

Og jeg kjenner at jeg blir ganske så svett

Må komme meg opp og vekke han

Som i ni år nå har vært min mann

 

Noen må jobbe mens andre sover

Når han drar på jobb ligger savnet over

Meg som må prøve å falle til ro

I en seng som egentlig er bygd for to

 

God natt!

 

2015-12-16 01.27.27(Dette har vært min følgesvenn i over 25år!)

Våkne i fem tiden til blå himmel og fuglesang, se solen stå opp i det fjerne.

Levere glade gutter i det barnehagen åpner, kjøre strakeste vei til byen, få unna et ærend og en psykolog time for deretter å hoppe opp i passasjersetet hos min kjære. Være co-pilot resten av dagen, humpe opp og ned langs dårlige grusveier og ujevne tipp plasser. Spise lunsj i ei kantine, omgitt av andre sjåfører, lagermedarbeidere og kontorfolk. Ut i bilen igjen, smile, snakke og kose seg. Blå og hoven både her og der etter all ristingen.

Men vet du hva det beste er? At denne dagen har gitt meg en følelse av glede, positivitet og håp. I lastebilen finner jeg ro og mange viktige beslutninger har blitt tatt de siste årene på rullende hjul.

 

Takk for en strålende dag!

 

Jemy 05.05.2015