Jeg er her.
Ikke bare som et tomt skall, men jeg lever faktisk.
Jeg puster, sover, spiser og føler. Jeg kan kjenne glede og sorg.
Jeg kan føle sult, og spise, mens jeg nyter å kjenne på smak og konsistens.
Jeg kan være mett, uten å føle skam eller anger.
Jeg har en familie jeg elsker, og følelsene er gjensidige. Jeg føler meg elsket, velsignet og takknemlig.
Jeg kom.
Jeg kjempet.
Jeg vant!

(Som alle andre har jeg gode og mindre gode dager, men nå VET jeg at jeg takler det. Motgang får vi alle vår del av, men husk at etter regnet kommer regnbuen.)

Huset e stille
Dåkk har gått te ro
Me sommerfugla i magen
Ligg dåkk dær no
Imårrå e dagen
Dåkk ha venta så læng
Spenninga stig
E d mange som kjæm

At tia går fort
D ha e jo skjønt
I åra som ha vært
E d my som e glømt
Men en ting e huske
Som om d va i går
E bilde på skjermen
Av to hjerta som slår

Dåkk kom te verden
Så liten å skjør
Fra den dagen av
Vart itj nå som før
Fyrrig d e dåkk
Men ka gjør vel d
Når glimte i øye
E ofte får sje

Gratulerer me 7 års dagen

Sindre og Daniel ?

 

Nå er jeg stolt av meg selv! Og det med god grunn!

I dag har jeg virkelig gått ut av komfortsonen min. Jeg har vært på kino!

Det i seg selv er vel, for de aller fleste, ikke noe stort. Men når man er sterkt preget av angst for å kjenne glede og unne seg noe, for sin egen del, ja da er det stort.

Spiseforstyrrelsen har lært meg at jeg aldri er bra nok, at jeg aldri jobber hardt nok og at jeg derfor aldri fortjener noe godt. Å smile, med øynene, er en synd. (i følge spiseforstyrrelsen…) Dersom jeg kjenner på så mye som et fnugg av glede, er hun raskt på plass for å fortelle meg hvor patetisk og svak jeg er.

Men i kveld trosset jeg henne! Jeg dro på kino med et par medpasienter MED matpakke i veska! Og gjett hva?

Det gikk bra! Jeg koste meg. Både med filmen og i selskap med to gode venner. Det var en koselig feelgood film med gode skuespillere, fin musikk og flotte kjoler. Selve handlingen i filmen var litt kronglete å henge med på, men det gjorde ingenting.

Jeg prøvde å utfordre meg selv, og jeg seiret! Matpakken ble oppspist og jeg smilte, med øynene!

Denne kvelden har gitt meg ny motivasjon og økt håp for fremtiden.

Det er faktisk lov å kose seg litt, selv om man står midt i en tung periode i livet.

Djevelen kommer nok og pirker borti meg snart, men den tid den sorg. Akkurat nå nyter jeg smilet, gleden og varmen jeg er fylt med.

Så var dagen kommet, dagen vi hadde sett fram til med blandede følelser. Aller siste barnehageavslutning for vår del. Om drøyt 60dager er guttene våre skolegutter. I mellomtiden venter bare en lang og flott sommerferie.

Guttene fikk kosepermene (permer med bilder, tegninger og andre minner fra barnehagetiden) og nye skolesekker. Det var en veldig fin og høytidelig stund og en flott avslutning for både store og små. Jeg må innrømme at det var en tåre i øyekroken da våre to små mottok sekker og ble ønsket velkommen til skolen av rektor. 

Tiden på Gåsbakken barnehage har vært helt super og våre gutter har hatt en fantastisk utvikling og vokser hver dag på å være en del av et lite fellesskap hvor alle blir sett og møtt med forståelse. Her ute er det rom for at alle er unike med hver sine behov/styrker/svakheter.

Jeg har tro på at tiden på skolen blir like bra!

 

Her er vår avslutningsgave til de ansatte på barnehagen, et selvskrevet dikt trykt på lerret. Jeg gikk langt utenfor min komfortable idag og fremførte diktet på avslutningen. Tilbakemeldingen jeg fikk gjør meg både rørt og varm om hjertet, tusen takk!

Her kommer diktet:

Takk for gode ord og flotte minner

Takk for alle sandkorn vi i senga finner

To barnehagebarn med sølete klær

Vitner om vilter lek i all slags vær

Med lort fra topp til tå og klissete munn

De går i en barnehage så flott og sunn

Å leve her ute i takt med naturen

Det ville vi ikke vært foruten

 

La ungene leke og gjøre seg kjent

Med hvert lille tre og hver lille skrent

De ramler og slår seg og gråter en skvett

Men tårene tørkes med tørr serviett

Dere behandler de små med tro og respekt

Og all frykt for de voksne jages vekk

Vannkrig og isspising med barnehagens leder

Er bare noen av barnas mange gleder

 

Med tull og tøys og fanteri

Latter og sang i skjønn harmoni

Ikke en dag var lik

Og guttene likte det slik

Vi har det så artig i barnehagen vår

Mamma vi er heldig, som her ute går

Vi får leke og herje og tulle omkring

Og av og til sitte stille i ring

 

Barnehagen her på Gåsbakken

Fortjener mye av takken

For at våre to små gutter

Ikke jubler når de slutter

Men de har blitt store nå

Og veien skal videre til skolen gå

Takk for alt dere har gjort for meg og mine

Når jeg tenker tilbake begynner jeg nesten å grine

 

To gutter så redde og små

Ville ikke la mamma og pappa gå

Dere tok de opp og i armen

Lot de få kjenne på trygghet og varmen

Dere tok oss i mot med varme og glede

Med omsorg og respekt var dere alltid tilstede

Savnet blir stort for store og små

Så ikke bli overrasket hvis vi en dag banker på

 

Takk for gode år på Gåsbakken barnehage ?

Screenshot_2016-06-21-00-35-05

Å kjenne solen skinne

En midtsommerdag

Å høre bekken klukke

I taktfaste slag

Du kan kjenne jorden lever

Den pulserer i takt

Når du ikke fylles

Med hat og selvforakt

 

Så slukk dine sorger

Med sang og musikk

Lytt til naturens

Fine lyrikk

Kjenn alle gleder

Som i rundt deg er

Og ta vare på alle

Som står deg nær

 

Livet det blir

Hva du gjør det til

Så bruk tiden godt

Og gjør det du vil

Ingen vet

Hva framtiden vil bringe

Så ikke la

Et øyeblikk gå til spille

Screenshot_2016-04-19-10-23-49Screenshot_2016-04-19-10-24-00Screenshot_2016-04-19-10-24-04

Positivitet og optimisme; så vanskelig, men så utrolig viktig!

 

Jeg har jo tidligere skrevet om humørsvingningene mine, eller den følelsesmessige berg og dalbanen,  som jeg liker å kalle det. Det at jeg aldri er midt på treet, men bestandig er veldig glad eller veldig trist, er noe som er slitsomt. Jeg føler alt mye sterkere enn jeg «burde» og sliter med å føle og tenke samtidig. Så jeg overanalyserer og overreagerer i en del tilfeller. Det er den ene siden av saken.

 

Den andre er at jeg er (nesten) hele tiden negativ. Jeg tolker alt folk sier og gjør i verste mening og sliter med å tenke rasjonelt i «gjerningsøyeblikket». Klarer aldri å glede meg fult og helt over noen ting. Ser ikke hva jeg gjør her i livet som er bra, eller hva jeg faktisk betyr for mine nærmeste. Det jeg tenker mest på er hva jeg ikke gjør, hva jeg går glipp av. Alt jeg skulle ønske jeg klarte, men ikke kan nå pga helsa.

 

I de siste dagene har jeg fått tilbakemeldinger fra mine nærmeste som har satt ting litt i perspektiv for meg. Jeg begynner å innse at det slettes ikke er noen dans på roser å omgis en person som utstråler negativitet.

De fleste kjenner vel uttrykket som er noe sånt som dette; «gresset er alltid grønnere på den andre siden». Vel, kanskje er ikke gresset så verst her heller, bare jeg husker å vanne det innimellom? Og kanskje slipper sola inn til oss også, dersom jeg vasker vinduene?

 

Dette ble jo meget billedlig forklart, men jeg regner med dere skjønner hvor jeg vil. Som min kjære nettopp sa til meg; «hva hjelper det om kroppen din forandres og du blir friskere fysisk, dersom det mentale er låst i den negative sirkelen?»

Han har så utrolig rett! Jeg må begynne å tenke positivt og å være optimistisk med tanke på fremtiden. I stede for å deppe over at jeg ikke får lov å jobbe nå, så kan jeg tenke at det er nå jeg legger grunnlaget for fremtiden. Hvor godt jeg jobber i behandlingen nå er faktisk med på å avgjøre om jeg kommer i jobb om en stund. Dersom jeg gjør (nok en) halvhjertet innsats i terapien og kaster meg utpå jobbmarkedet for tidlig, så kan det føre til en smell så hard at jeg ikke reiser meg igjen?!

 

Vel, når jeg ser på alternativene og lytter til de fornuftige, omtenksomme menneskene jeg har rundt meg så innser jeg at hverdagen min i grunn er ganske meningsfull nå. Ta tiden til hjelp, jobb godt og bli frisk, så får jobben komme når tiden er inne.

 

Stay strong, be positive!

 

Snapchat-5724377819414799980

Hvor mye betyr vekta mi egentlig? Kan et tall på et display definere hvem jeg er som person? Har jeg lov til å leve, elske og være glad selv om jeg ikke har en bmi på 18? Er skinn og bein viktigere enn en sunn, velfungerende kropp?

 

Dette er tanker jeg sitter igjen med etter dagen idag. I 6 uker nå har jeg prøvd å være «flink pike» på den rette måten. Med andre ord spise og gi kroppen hva den behøver.

 

Som de fleste vet så ødelegger slanking forbrenningen og kroppen går etterhvert inn i «sparemodus». Så nå når jeg begynte å spise igjen oppførte kroppen min seg som en svamp, ved å suge til seg alt jeg ga den. Jeg har merket det, men har prøvd etter beste evne å gi faen! Jeg har koblet helt av og husker svært lite av februar og mars måned.

 

Idag var dagen da jeg koblet meg på igjen. Etter mange (gode og mindre gode) unnskyldninger den siste tiden, dro jeg endelig til samtale. Det var tid for veiing og magefølelsen stemte, x antall kilo opp. Min første følelse var panikk og redsel! Før jeg plutselig innså at jeg lever! Jeg fungerer! Jeg er her! Verden gikk ikke under, selv om jeg passerte min magiske vektgrense!

 

Nå kunne vi så smått begynne å se fremover. Fokusere på litt andre ting. Lære å kjenne meg selv og mine kvaliteter. Øve på å se det positive i ting, istedenfor å ta sorgene på forskudd. Veien blir til mens man går, og jeg er ikke i mål enda. Men nå vet jeg at det er mulig, bare jeg vil det selv og klarer å ikke gi opp.

 

Med nye delmål i lomma gikk jeg rakrygget ut av kontoret til behandleren min, vel vitende om at nå er jeg på rett vei. Motivert, glad og en smule stolt tar jeg fatt på veien videre, med vissheten om at JEG er MER enn ett tall og en diagnose!

Snapchat-8177699094599666600

 

Når kroppen søker hvile

Og verden går til ro

Da er det godt å vite

At du og jeg er to

 

Sammen kan vi vinne

Bekjempe alle kamper

Og ingen mer vil finne

Det vannet som fordamper

 

Stien den er smal

Og veien lang å gå

Mulig vi er gal

Men vi vil kjøre på

 

Mange står alene

Men det gjør ikke jeg

Den tryggheten jeg føler

Vil alltid følge meg

 

Tro meg når jeg sier

At jeg vil kjøre på

Du behøver ikke tvile

For dette her skal gå

You scream, I yell

I yell, you cry

You cry, I dry your tears

I can see fear in those innocent eyes

I can see feelings no kid ever should know about

 

But I see so much more

I see love, joy and happiness

I see myself in you

I want to protect you

Just want to hold you tight so no one can harm you

 

I see the future in you

 

And when I tuck you in at night

You’re holding me tight

Squeezing your small arms around my neck

Telling me how much you love me

 

Mummy please don’t leave, I need you

And there it is

The reason why I’m still here

The reason I get up from bed every morning

 

I want to be here for you

Follow each step you take

 

In a couple of months a new chapter starts

For all of us

You’re a big boy now

No more kindergarden

No more nappies to change

No more playing around all day

 

You’re starting school

And with school comes new challenges

You’ll have to learn to read, write and do maths

You’ll have to be more independent

Getting to know new people

 

Please baby boy, I pray for you

I hope you get along with your classmates

I hope your teacher sees you

I hope you will be safe at school

That no one picks on you

Or make jokes about your size or the way you speak

I do hope you don’t have to go through the same hell I did when I was your age

 

But most of all

If anything happens

Know I’ll be here for you

Every day and night

Through good and bad days

Because I am your mother

And i love you

To the moon and back

 

Screenshot_2016-02-01-23-48-05