Kategori: Emosjonell berg og dalbane

Jeg ser deg

jemy

Her kommer et lite dikt, i håp om å gi dere litt innsikt. Denne teksten unnskylder på ingen måte hvem jeg er eller min oppførsel, men er forhåpentligvis med på å gi en forklaring. Det er ingen hemmelighet at det er min mann, Jon Ståle, som var i tankene da jeg skrev dette diktet.

 

 

Jeg ser deg!

Jeg ser din tomhet og dine trette øyne

Jeg ser din frustrasjon og ditt fortvilte blikk

Jeg hører de umerkelige sukkene og den slitne stemmen

Jeg kan merke hvordan du går på tå

Hvordan du vokter deg vel og veier dine ord

I håp om å unngå enda et utbrudd

Enda en ufortjent skyllebøtte rettet mot deg

Men en ting skal du vite, kjære venn

Det er ikke din skyld!

Du er der for meg i tykt og tynt

Du stiller opp og tar meg i mot

Jeg er deg evig takknemlig for at du holder ut

Den smerten jeg påfører deg er ikke ment for deg

Du får alt jeg ikke klarer å håndtere selv

Hverdagen vår er tøff

Jeg tørker tårer på badet, løper i skogen i sinne

Kjefter, smeller og roper til deg

Du stenger meg ute, nekter å snakke

I frykt for å starte en ny diskusjon

Men prøv å forstå, det er ikke deg

Det er min indre demon som vil ut

Den river og sliter, klyper og biter

Gir meg aldri ro et sekund

Alt hva jeg ønsker, er et øyeblikks stillhet

Litt fred til å tenke rasjonelt av og til

Jeg ønsker å være en god kone og mor

Men smerten jeg lever med nå er for stor

Gi meg litt tid, så skal du få se

At dette blir til å leve med

Jemy 07.07.2015

Frykt del to (oppdatering)

jemy

Så er enda en dag nesten over, en dag hvor jeg håpte jeg skulle finne litt flere svar, men sånn gikk det ikke. Hodet er minst like fult som før «konklusjonstimen» på Tiller i ettermiddag og igjen sitter jeg med tusen spørsmål og ingen svar.

Etter en del tenking, lesing av journal, vurdering og samtale med andre behandlere på huset så fant vedkommende ut at det ikke var hensiktsmessig å sende meg til behandling for spiseforstyrrelser. Denne konklusjonen kom de fram til da de mener det ikke er i selve maten og vekta at problemene ligger, men at kjernen til problemene mine ligger mye dypere enn som så.

Dette er i grunn noe jeg kunne fortalt alle og enhver tidligere, men samme kan det egentlig være. 

 

Vedkommende ville skrive en anbefaling angående ny behandler, hva vi burde jobbe med og ting som ville være viktig i et videre behandlingsforløp. Hun antydet også en mulig diagnose, men dette velger jeg å ikke gå dypere inn på i dette innlegget.

 

Jemy 07.07.2015

Frykt

jemy

For to uker siden var jeg på vurderingssamtale på Tiller DPS. Jeg trodde i utgangspunktet at dette var første timen med ny behandler, siden det ikke sto spesifisert noe annet i brevet. Men der tok jeg feil, det var visst en samtale med to behandlere for å vurdere meg og min helsesituasjon i forhold til et annet behandlingsopplegg som Tiller har. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at jeg fremdeles står uten behandler, selv om jeg bare har meg selv å takke. Med tårer, vonde følelser og mange ord ble vurderingssamtalen gjennomført og idag er dagen kommet til å få høre «konklusjonen».

Angsten sitter som en stor klump i magen og frykten for å bli avvist er stor. Selve behandlingsopplegget vet jeg så og så ingenting om, men også det er selvvalgt. Jo mindre jeg vet, dess mindre forhåpninger er det.

Jemy 07.07.2015

Tid

jemy

Ting tar tid

Alt for lang tid

Tid jeg ikke har

Tid jeg vil bruke på andre ting

Tid jeg vil bruke på å hygge meg, slappe av og ha det gøy

Men innerst inne vet jeg så alt for godt at denne gangen må jeg bruke den tiden det tar

Enten det er snakk om dager, uker, måneder eller år

 

Jemy 22.06.2015

Beklager verden

jemy

Jeg vet du prøver ditt beste på å farge hverdagen. Jeg vet fuglene synger og knoppene spirer. Jeg vet gresset vokser og regndråpene faller. Jeg vet det, men jeg ser det ikke. Beklager verden, men mitt filter farger din hverdag sort. Jeg hører deg i det fjerne, du lokker på meg. Men hver gang jeg strekker meg mot deg, mot de lokkende toner fra den brusende bekken, er det som om noe holder meg tilbake. En hånd på min skulder som strammer grepet. Halsen tetner og tårene triller i det jeg kjenner et savn.

Beklager verden, jeg vil gjerne se dine farger igjen. De fargene som en gang fikk fram gleden og lykken i meg. Jeg var et friluftsmenneske, fant ofte ro i din favn. Nå er alt bare sort og skremmende. Til og med trærne virker truende når jeg en sjelden gang befinner meg i skogen. Hvor er alle fargene blitt av? Det finnes ikke den optiker i verden som kan få fjernet det filteret som har satt seg på mine øyne. Og frykten er stor for at fargene aldri kommer tilbake.

Jemy 19.06.2015

Hjemsøkt

jemy

Tankene kverner og snurrer omkring
Og som vanlig skjønner jeg ingenting
Den gleden jeg følte
Ble borte så brått
Og igjen står jeg
Stor som ett slott

Disse tankene hjemsøker meg
Hver eneste natt
De er så intense
At jeg tror jeg får fnatt
Fortvilelsen er bunnløs og stor
Og alt jeg sier blir tomme ord

Så hvis du som meg
Har kjent på det her
Å hele tiden føle seg svær
Gi meg et lysglimt
Så jeg kan forstå
At det enda er håp for meg å

 

Jemy 17.06.2015

Et håp i det fjerne?

jemy

Kveldsroen har senket seg og hytta ligger stille i terrenget. Jeg lar skuldrene synke et par hakk, mens jeg selv prøver å finne roen. Med vinduet på gløtt kan jeg høre regnet som drypper på taket og vinden som suser svakt i de nyutsprungne bjørketrærne. Lydene, lukten og atmosfæren har et sårt, nesten sørgmodig preg over seg. Men selv er jeg langt i fra trist. De siste dagers hendelser har gitt meg et adrenalinkick uten like, og jeg begynner så smått å øyne et håp langt i det fjerne. Kanskje kan livet bli bedre? Kanskje vil jeg en dag finne min plass?

 

Fra døren i enden av rommet kan jeg høre svak, nesten uhørlig pusting, og innimellom kommer en og annen klynkelyd. Der inne sover mine små. To blide, gode, snille, trassige 4 åringer som i disse dager har full nedtelling til den store dagen. Den nærmer seg med stormskritt, og i kveld kunne de fortelle at når de våkner i morgen er det bare 8 dager til de blir 5 år! Invitasjoner er sendt ut, med følgende beskjed nederst på lappen: Utebursdag, kle deg etter været! Dersom alle kommer blir, blir det 18 barn i alderen 3-6 år og forhåpentligvis noen foreldre. Da er det godt å ha god plass ute. Så nå satser jeg bare på at værgudene er på vår side neste helg.

Jeg lar bekymringene for bursdagsfeiringen ligge og lar tankene og blikket vandre videre. De stopper ved de utslitte svarte slippersene som står i hjørnet ved utgangsdøren. De tilhører min kjære Jon Ståle, og så lenge jeg har kjent han har disse slippersene vært her. De har vært med på hvert eneste flyttelass, hver eneste bobiltur og på mange lastebilturer. De representerer på en måte Jon Ståle, hvem han er og hva han står for. Den jordnære, trygge, omsorgsfulle typen som ikke er overbegeistret over forandringer og nye ting. Han beskriver seg selv som ektefødt pessimist, og på en måte kan jeg godt forstå hva han mener. Men på den andre siden er det en ting han aldri har sluttet å kjempe for, uansett hvor mørkt det har sett ut, og det er meg – oss. Han er bestandig skeptisk og på grensen til negativ til nye ting, og sier selv at ting umulig kan gå bra dersom det er noe som skal prøves ut for første gang. Slippersene hans har jeg, vet et par anledninger, forsøkt å bytte ut. Kjøpt nye, men de blir aldri like gode som de gamle, så de nye stues raskt unna og de gamle hentes fram. Han er et vanedyr, min kjære ektemann. Han er min trygge, gode havn som står like stødig i all slags vær. Tar i mot meg med åpne armer, uansett når, hvor og hvordan jeg har det. Han løfter meg opp når jeg er nede, tørker mine tårer når jeg gråter, holder meg igjen når jeg er i ferd med å lette og får meg til å se nyanser når jeg selv føler at alt er svart. Han gir meg rom til å være meg selv, men har ingen problemer med å kalle en spade for en spade. Nettopp derfor elsker jeg ham, han gjør meg hel!

 

Med et smil om munnen spinner tankene videre, til denne ukens avtaler og møter. Og med ett slår det meg hvor fort ting kan snu. Fra bunnløs sorg og fortvilelse på fastlegens kontor på mandag, til ville jubelrop på samarbeidsmøte hos NAV på fredag. Rundt bordet satt tre av mine støttespillere og registrerte min glede og framgang med en bekymringsfull rynke i pannen. De fortalte meg at det var godt å se forandringen min, men at de nå hadde en viktig jobb framover med å prøve å holde meg igjen litt. Selv om jeg der og da følte meg som kongen på haugen, vet både de og jeg hva som etter all sannsynlighet skjer dersom jeg ikke bremses litt nå. Når jeg har en eller to dager er jeg klar til å hoppe av all behandling og gå rett ut i 100% jobb tvert. Erfaringsmessig vet jeg, og alle rundt meg, at dersom jeg gjør dette, så krasjer jeg igjen med den berømte veggen innen kort tid. Når man selv ikke evner å kjenne sine begrensninger, eller velger å overse de, så er det faktisk godt å ha noen som bremser meg litt og får meg tilbake til virkeligheten. Sammen med NAV, fastlegen og den psykiatriske sykepleieren har vi nå lagt en plan for de neste månedene som jeg klarer å slå meg til ro med. Nå gjenstår bare et par samtaler med noen over helga, før jeg får endelig avklart om ting blir som jeg håper på framover.

Jemy 07.06.2015

Tankerot

jemy

Den kommende uken skal jeg både til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav møte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat nå føler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.

Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan jeg skal klare å holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare å nå målet. Den eneste som kan gjøre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til å gjøre den helt alene. Jeg har utrolig mange som støtter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig så enkelt å kjempe videre, når det eneste man hører er hvor bra det går, og hvor frisk jeg ser ut.

Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg også, for å få utløp for hvordan det egentlig kjennes. Å befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg også på. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke følte jeg var syk nok/verdig nok å få hjelp.

Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at alle fortjener å ha noen å snakke med. Alle fortjener den hjelpa de får. Og så alt for mange skulle så gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk får tilbud om.

Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS’en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med ønske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet så snart dette var på plass. Så da har jeg faktisk tatt grep der, og nå er det bare å vente. Men du vet, den som venter på noe godt…

 

Så over til fastlegen… Spent på hva hun sier når jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder på å bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var på å få det til å fungere denne gangen. Men regner med hun forstår når jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet nå, det akter jeg heller ikke å gjøre, jeg må bare finne ut hva som kan fungere sånn at jeg klarer å stå løpet helt ut.

 

Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren så jeg må bare klare å åpne meg litt å fortelle hvordan det kjennes ut nå, men tanken er skummel. Det har jo gått litt bedre en periode nå i vår og da igjen å sitte der å innrømme at kanskje går det ikke riktig vei lengre nå. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene høyt så blir det liksom mer virkelig.

NAV møtet skremmer meg også litt, men som min kjære sier, det er ikke NAV som friskmelder! Så jeg har vel igrunn ikke noe å frykte.

 

Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg måtte bare få det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for.

 

Jemy 31.05.2015

Hvordan gi litt mer faen?

jemy

Har du noen gang tenkt tanken på at det hadde vært fint med en pause knapp i livet? Eller til og med en fast forward knapp? Sånn har jeg det nå, skulle ønske jeg kunne spolt fram til dagen hvor «alt» er bra. Hvor jeg lever i tidsklemma og løper mellom skole, jobb, fotballtrening, dugnad, foreldremøter og bursdagsfeiring.

Men hvordan komme seg dit hen at «alt» blir bra? Spesielt dersom man ikke helt vet hva som er galt. Den ene dagen kjennes alt ok ut, og jeg føler meg klar for livet. Mens neste dag er det som om jeg våkner i et stort, sort hull?

For tiden prøver jeg å gjøre energiskapende aktiviteter. Ting som gir meg livsgnist og glede. Og det funker i grunn ganske bra. Innimellom kjenner jeg ikke igjen kroppens signaler sånn at jeg kanskje tar det for hardt en dag, for så å bli liggende apatisk neste dag. Men stort sett går det greit, og det føles godt. På en måte.

Men på den andre siden begynner jeg nå å frykte forventningene til «alle andre». Nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt og fått litt mer energi, så er jeg redd hvilke forventninger som kommer. Hva tenker «alle andre» om at jeg fremdeles går hjemme, at jeg fremdeles er sykemeldt.

Det er lettere sagt enn gjort å gi blaffen i hva andre måtte mene og tenke. Så hvis du er en av de som er flink til å gi litt faen, hvordan gjør du det? Er det noe du bestandig har klart? Eller er det noe du har måttet lære deg underveis i livet?

 

Hvordan gi seg selv lov til å ta den tiden det tar å komme tilbake til livet, sakte men sikkert, sånn at man forhåpentligvis unngår en smell innen nærmeste framtid?

 

Jemy 21.05.2015