Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.
Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.
Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.
Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på «psykisk», det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg «slipper» en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.
Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.
Her kommer et utdrag av dagens brev:
*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*
Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.
Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være «normal»? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?
Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.
How long can I wait before the bomb explode?
I try so hard every day to hang on
But it’s getting harder and harder each day
All I want is some peace
Some time alone, away from myself
There’s no good in running away from your fears
When your biggest fears are inside your head
I know that, but I keep on running
Because that’s the only way I can get through the day
