Jeg dusjer i mørket og pusser tennene med ryggen mot speilet. Jeg distanserer meg fra andre, og er stiv i kroppen ved fysisk kontakt. Jeg lager en avstand, bygger en mur. Mellom meg, og dere.

Det gjør vondt! Jeg skyver dere unna, mens jeg stille roper “ikke gå”. Vær her, hold om meg å si at alt vil bli bra, til slutt.

Jeg kan ikke flykte fra meg selv, men vit at jeg prøver, i det lengste.

Der ligger den. En gjennomsiktig pose, tom. Tidligere i dag dro jeg til butikken. Jeg sirklet rundt småvarene i brøddisken i flere minutter, mens pulsen økte i takt med angsten. Så mye godt. Så mye søtt. Og så mye forbudt!

Hvordan i all verden skulle jeg klare å bestemme meg?
En ting er å kjøpe forbudt mat, og spise, når det er nøye planlagt hvordan du skal kvitte deg med skammen etterpå… Da er det bare å gå inn på butikken, plukke det man vil ha, betale og gå ut igjen. Alt skjer nærmest automatisk. Føttene går av seg selv, hendene røsker med seg “nei-mat” og man drar hjem og “har party” i all hemmelighet…

Nå skal jeg tillate meg å spise EN forbudt ting, og dagens utfordring er småbakst. Gå på butikken, velge en vare, dra til leiligheten, spise kvelds og deretter “dessert”. Ikke istedenfor kvelds. Ikke knipe på smøret eller mengde pålegg. Heller ikke kutte ut ett knekkebrød eller to. Neida, I TILLEGG TIL!

Etter noe som føles som en evighet inne på butikken, og med blussende kinn røde som tomater, faller valget til slutt på en solbolle. Du vet, disse store, litt flate, kanelsnurrene med gul vaniljekrem i midten. Flotte å se på, og farlig gode.

Med raske blikk og bøyd nakke skyndte jeg meg til kassa. Angsten vokste og vokste, og jeg kunne føle alles øyne på meg. Der sto jeg, med en gjennomsiktig pose i hånden, og alle kunne se at jeg var i ferd med å gjøre noe forbudt.

Endelig ble det min tur, jeg betalte og løp ut. Lettere fortumlet ble jeg stående å nøle et sekund på parkeringsplassen før jeg fikk øye på bilen min. Jeg låste opp, heiv meg inn og tok et dypt åndedrag.

Første utfordring fullført!

Vel tilbake i leiligheten satte jeg på autopiloten og tok fatt på kveldsmaten. Fullførte alt, til punkt og prikke. Så kom jeg til å tenke på neste steg, solbollen. Jeg kunne kjenne halsen snøre seg og magen begynne å gynge bare ved tanken på mer mat, men en avtale er til for og holdes! Jeg bestemte meg for å sitte å se litt tv før jeg utfordret meg selv ytterligere. Men plutselig var klokken blitt ti, og skulle jeg klare det, måtte jeg hoppe i det. NÅ!

Akkurat hva jeg tenkte og følte under selve spisingen ønsker jeg å sensurere for dere i denne omgang, men jeg kan fortelle at solbollen gikk ned. Sakte, men sikkert!

Det neste som skjedde var at jeg befant meg på badet, i dusjen, med bankende hjerte og tårevåte øyne. Vannet rant nedover kroppen, mens pulsen min messet ordene “mestring”, “skam”, “mestring”, “skam”. Om og om igjen.

Jeg lukker øynene, men det forsvinner ikke. Jeg holder meg for ørene, men ordene er der fremdeles. Jeg skrur av vannet, tørker meg og går mot rommet. På veien passerer jeg kjøkkenet, og der ligger den. Den tomme, gjennomsiktige brødposen ligger i søpla og smiler til meg. Den ler ikke hånlig, som før.

Nei, nå er det et ekte “you go girl” smil, og jeg må le litt for meg selv.

Jeg klarte det! Jeg legger meg, MED en solbolle i magen!
(Vel har jeg tatt sovemedisin, for å forhåpentligvis unngå å bli hjemsøkt av djevelen i natt, men det får være en annen historie. Alt til sin tid)

Ikke se meg
Ikke hør meg
Ikke prøv å forstå
Den smerte og lengsel
Som jeg kjenner på

Det er ingen andre
Som får slippe inn
I mitt dypeste mørke
Mitt beksvarte sinn

Hvis du bare visste
Hva jeg følte nå
Du ville snu deg å løpe
Og aldri mer gå

Løpe fra frykten
Som herjer i vei
Som aldri vil slippe
Aldri går lei

Jeg må slippe taket

Tørre å stole på deg

Du vet hva jeg trenger

Og du er her for meg

 

Jeg roper og skriker

Kjefter og slår

Ser skremt opp på deg

Og frykter du går

 

Men du setter deg rolig

På sengen hos meg

Så sier du varsomt

Jeg går ei min vei

 

Stemmen er varm

Når du snakker til meg

Og sier; dette er sykdommen

Det er ikke deg

Så var det på’n igjen. Fire nye uker på RKSF Stjørdal. I seks uker nå hadde jeg klart å fungere greit hjemme. Iallefall sett utenfra. At jeg innvendig følte meg som en småspurv på speed, var det få som visste. Men sånn var det altså, høyt oppe og lavt nede. Hele tiden på farten, på flukt, fra meg selv og mitt innerste. På rømmen fra mitt fengsel, min kropp.

 

Du og dine venner mener det godt. Med søte smil, små kommentarer og et vennlig klapp på skuldra. En uskyldig kommentar på butikken forandrer seg til en udetonert atombombe når ordene entrer øregangen min. Utvendig smiler jeg og sier takk. Innvendig ser bildet helt annerledes ut. Ordene analyseres, veies og måles. De vris, vendes og smakes på.

 

Dommen er klar. Jeg liker ikke ordene dine. Jeg blir kvalm. Jeg føler forakt og avsky. Den stramme jeansen rives av i et forrykende tempo og den sorte joggebuksa i størrelse XL kommer på igjen. Mitt telt. Mitt fort. Ingen skal komme inn. Ingen skal få se og mene noe om meg og min kropp. Den er stor, uformelig og flyter utover.

 

Tårene renner og jeg skjelver. Hvis bare…

Hvis bare jeg kunne tørre og stole på deg og dine ord.

“Du ser godt ut!”

Fire uskyldige, velmente ord sagt i en kameratslig tone kan velte meg og hele mitt univers.

Nå er jeg stolt av meg selv! Og det med god grunn!

I dag har jeg virkelig gått ut av komfortsonen min. Jeg har vært på kino!

Det i seg selv er vel, for de aller fleste, ikke noe stort. Men når man er sterkt preget av angst for å kjenne glede og unne seg noe, for sin egen del, ja da er det stort.

Spiseforstyrrelsen har lært meg at jeg aldri er bra nok, at jeg aldri jobber hardt nok og at jeg derfor aldri fortjener noe godt. Å smile, med øynene, er en synd. (i følge spiseforstyrrelsen…) Dersom jeg kjenner på så mye som et fnugg av glede, er hun raskt på plass for å fortelle meg hvor patetisk og svak jeg er.

Men i kveld trosset jeg henne! Jeg dro på kino med et par medpasienter MED matpakke i veska! Og gjett hva?

Det gikk bra! Jeg koste meg. Både med filmen og i selskap med to gode venner. Det var en koselig feelgood film med gode skuespillere, fin musikk og flotte kjoler. Selve handlingen i filmen var litt kronglete å henge med på, men det gjorde ingenting.

Jeg prøvde å utfordre meg selv, og jeg seiret! Matpakken ble oppspist og jeg smilte, med øynene!

Denne kvelden har gitt meg ny motivasjon og økt håp for fremtiden.

Det er faktisk lov å kose seg litt, selv om man står midt i en tung periode i livet.

Djevelen kommer nok og pirker borti meg snart, men den tid den sorg. Akkurat nå nyter jeg smilet, gleden og varmen jeg er fylt med.

Jeg skulle ønske det fantes en sperre jeg kunne aktivert. En trigger-sperre. Kanskje en app på telefonen som gjorde at jeg ikke fikk sett artikler om slanking, trening og matlaging. Eller et filter i brilleglassene mine, så jeg ikke ble oppmerksom på alle overskriftene på ukebladenes forsider som omhandler kroppen vår og hvordan vi bør se ut.

Jeg vet det ikke er samfunnets skyld at jeg er overfølsom for diverse artikler, men det er ikke lett å kjempe mot spiseforstyrrelsen når man stadig får en påminnelse at man ikke er bra nok. Nå for tiden kan jeg ikke lese et eneste ukeblad eller avis uten å finne ordene vekt, slanking, mat, kalorier og trening.

Ikke engang nettavisene er fri for påvirkning. Innimellom artikler om krig i midtøsten, uroligheter i USA og historier fra virkeligheten om folk som sliter med en spiseforstyrrelse eller andre psykiske problemer dukker det opp reklame.
Og ikke hvilken som helst reklame.

Her om dagen var jeg midt i en historie fra virkeligheten, da jeg kom til en annonse om et produkt som lovte deg minst 3kilo vektnedgang i uka!

Denne annonsen var selvfølgelig illustrert med et bilde av en ung, slank dame med plettfri hud og blendahvitt smil.
Og like under annonsen fortsatte historien jeg leste.
Om den 35 år gamle to barns moren som hadde vært døden nær flere ganger de siste 20 årene pga bulimi. Hun fortalte om et tøft og til tider ensomt liv, selv om hun hadde mann og barn. Hun drømte om å leve og jobbet hver dag for å vinne kampen, men det stadig økende samfunnspresset opplevde hun som en ekstra belastning.

 
Sånn føler jeg det også. Hvor enn jeg snur meg får jeg “beskjed” om at man ikke skal være fornøyd med seg selv og den kroppen man har. “Alle” snakker i det vide og brede om kosemat, slankemat, dietter, sommerkroppen, detox kur, slankepiller, solarium, fettsuging, bryst implantater, trening, tannbleking, intimkirurgi osv.

Og her står jeg, midt i dette kaoset! Er det rart man blir sprø? Det er jo som om omgivelsene forteller meg at jeg “MÅ” holde fast på anoreksien for alt den er verdt! At så lenge man er tynn og bruker størrelse 36 i klær, så har man et godt liv…

Si meg, hva trenger DU for å ha et meningsfylt og fint liv?

Den grøten var utrolig god, trolig den beste jeg har smakt, kan jeg få oppskriften?

Jeg kan ikke tro det! Sa jeg virkelig de ordene høyt?
Jeg kikker meg rundt, som i en dvale står jeg her. Ansikt til ansikt med kjøkkenpersonalet. Hun smiler mot meg og forsikrer meg om at oppskriften skal jeg få, i løpet av dagen. Jeg nikker, sier takk og går derfra.

Jeg setter meg ned ved skrivepulten i gangen hvor et halvferdig puslespill ligger. Mitt puslespill. En av de få tingene som får meg til å være rolig, føle meg samlet.

Automatisk begynner fingrene mine å sortere brikker, etter form og farge. Men jeg er ikke tilstede. Jeg står liksom litt bortom og betrakter meg selv med avsky og en økende fornemmelse av kvalme.

Hvordan i all verden kunne jeg gjøre det? Innrømme ovenfor meg selv og andre at jeg likte maten? At jeg faktisk nøt smaken av nykokt havregrøt med sukker og kanel?

Så snart jeg hadde sagt det høyt kunne jeg ane konsekvensene. Magen este, panikken grep meg og halsen kjentes trang ut. Jernkloen om hjertet mitt klemmer hardere, og jeg kan føle det sprekke. Fra en liten rift i høyre hjertekammer drypper det små dråper av blod. Farger hele meg rød, på innsiden.
De svarte tårene fra den lille jenta inni meg blander seg med blodet, og snart er alt mørkerødt.

Ingen tanker eller følelser. Bare en mørkerød tåke av ingenting.

 

Trettheten skyller over meg som en bølge på stormfylt hav og utmattet synker jeg ned på sengen. Denne før så energiske jenta, klarer så vidt å karre seg fra rommet og til spisesalen innerst i gangen uten å bli sliten. Bena føles som bly og synet er tåkete i det jeg legger meg bedre til rette i senga. Jeg strever med å holde øynene oppe, men innser raskt at jeg må gi tapt. Kroppen trenger hvile, om så bare for en stakket stund.

Inni meg hyler djevelen i sinne, ikke sove nå! Du får ikke! Du har nettopp spist! Ikke vær enda svakere enn du allerede er! Få den feite ræva di ut av senga og forbrenn! Få vekk fettet før det gror fast på lårene dine!
Skrikingen og hylene hennes fortsetter i det uendelige, men jeg enser henne ikke lenger. Jeg er for lengst i drømmeland.

 

Etter noe som føles som fem minutter våkner jeg av kraftig banking på døren. Før jeg rekker å svare hører jeg skritt som nærmer seg, og jeg kan skimte to lysegrå fritidssko midt på gulvet.
“Hei, er du våken?” Stemmen, som er mild og vennlig, tilhører en ung dame i starten av tredveårene. Med halvlangt mørkt hår, grå collegegenser og mørke jeans, ser hun selvsikker og trygg ut. Blikket hun sender meg lyser varme og ømhet, og noe inni meg gjør at jeg får lyst til å gråte.
Slippe alle hemninger og fortelle alt, om djevelen, frykten, marerittene, den skumle mannen og angsten. Men jeg kan ikke! Jeg gnir meg i øynene, myser mot henne og grynter et ja.

 
“Vel, jeg ville bare si at det er middag om ti minutter, og det er jeg som er kontakten din i kveld. Kommer du ut snart?” Jeg snur meg mot veggen, snerrer fram et svar, og deretter hører jeg skrittene forsvinne og døra gå igjen bak henne. Hvorfor gjorde jeg dette? Hun prøvde jo bare å være grei. Hvorfor må jeg være så kald og hjerterå? Dette er ikke meg, ikke den jeg er. Det er hun, djevelen, sin skyld. Hun manipulerer meg, tvinger meg til å leve etter hennes bud. Til å stenge alle ute. Muren vi sammen har bygd, blir høyere og mer ugjennomtrengelig for hvert år.

Et høyt dunk river meg ut av dagdrømminga. Den lyden kommer fra naborommet, spisesalen, og jeg vet jeg må skyndte meg. Et raskt blikk på klokka forteller meg at måltidet starter om fire minutter. Jeg hiver på meg klærne, går inn på badet og skvetter litt vann i ansiktet før jeg går ut i gangen. Matlukten slår mot meg og jeg må svelge tungt et par ganger for ikke å kaste opp.

Med forrige måltids matinntak friskt i minne kikker jeg over bordet på febrilsk leting etter den lille, gule post-it lappen som forteller meg hvor jeg skal sitte. De fleste plassene rundt bordet har flotte, fargerike bordkort med oppmuntrende sitater, hjerte klistremerker eller søt perledekor. Navnelappene til pasientene står, i følge mine antagelser, i sterk kontrast til det kaoset og frykten de aller fleste av oss føler når det kommer til mat og måltid.

Min lille post-it lapp reflekterer meg, eller den jeg ønsker å bli oppfattet som. Enkel, kald, følelsesløs og uberørt. Det tomme blikket og det harde skallet er så langt unna den virkelige meg man kan komme. Innerst inne føler jeg meg som en fortapt 6 åring som har gjemt seg i hjørnet bak sofaen, knugende på kosebamsen mens foreldrene krangler høylydt på kjøkkenet.

Men i mitt tilfelle representerer foreldrene spiseforstyrrelsen og fornuften, djevelen og engelen.

Og jeg? Jo, jeg er som et lite skilsmisse barn midt i en bitter barnefordelingssak, en navnløs pakke på et hittegodskontor, uten hjem, ansikt og identitet.

Jeg får ikke sove. Tankene kverner og holder meg våken langt inn i de sene nattetimer. Om få dager er tiden inne. Jeg er kampklar, men livredd. Motivert, men fortapt. Jeg skal i krig, mot min beste venn og verste fiende. En venn som har frarøvet meg mye. Både venner, familie, skole og jobb har jeg mistet som følge av dette vennskapet. Et vennskap som krever så mye av meg at det ikke er rom for noe annet. Selv barna mine havner i andre rekke.

Min mann sa, litt før jul, noe som fikk meg til å tenke; du må ta et valg, spiseforstyrrelsen eller familien din?

De aller fleste av dere vil nok tenke at dette er et enkelt valg, og jeg skjønner begrunnelsen. Men for meg er det ikke så enkelt. For meg er anoreksien, min indre siamesiske tvilling. En som har vært der så lenge jeg kan huske. Som har støttet meg i tykt og tynt.

Jeg er på vei inn i operasjonssalen hvor vi to skal skilles, men jeg er min egen kirurg og prognosene er høyst usikre. Jeg føler at vi deler organene som holder oss i live, og jeg er usikker på om jeg klarer å leve uten henne. Hun er en del av meg, min identitet, og jeg er redd for å bli alene. Jeg er redd hun vil etterlate et tomt, dypt hull inni meg jeg ikke får sydd igjen. Hun har vært min følgesvenn i så mange år, hjulpet meg gjennom motgang og støttet meg i medgang. Og nå, helt plutselig, må hun vekk.

Jeg skjønner hvorfor, og jeg er enig i det, for i det siste har hun forandret seg. Hun har blitt større og tar mye mer plass.
Som en ondartet svulst suger hun livet ut av meg, frarøver meg mine gutters barndom og min families fremtid. Visker ut milepælene i livet deres og erstatter de med sorte felt.

Kan man klare å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse som har styrt meg 2/3 av livet? De lærde strides, og noen hevder faktisk at det er mulig å bli helt frisk.
Jeg velger å ha litt mer realistiske mål. Og dersom denne kampen kan bidra til at jeg klarer å holde henne i sjakk og ha et godt liv med min mann og våre to gutter, så er det verdt det. Da skal jeg kjempe med nebb og klør!

 
Jeg har fått tilbud om behandling på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Stjørdal og blir innlagt der mandag 13.februar. Da er planen at jeg skal være der i fire uker og så gjøres det vurderinger underveis for veien videre.

 
I den perioden blir det gutta som styrer hjemme, og jeg skal fokusere fullt og helt på min oppgave. Noe som i seg selv kan by på en utfordring, da jeg er vant til å ha full kontroll over alt som skjer hjemme.
Nå må jeg overlate alt ansvaret for skole, mat, hus og barn til Jon Ståle… Jeg er ikke i tvil om at han klarer dette vel så bra som meg, men uvant blir det nok, for oss begge…

Ønsk oss lykke til, så hører dere snart fra meg igjen…