Nå føler jeg tiden er inne for å ta et virkelig oppgjør med samfunnet. Jeg vil avlive noen myter om spiseforstyrrelser, og da spesielt anoreksia. Jeg vil la dere vite at anoreksia er en diagnose, og ikke en person. Dersom du samler ti personer med samme diagnose i et rom, vil du heller ikke finne to personer som er like! Det er heller ikke vekta som avgjør om du sliter med en spiseforstyrrelse eller ikke, det sitter så mye dypere enn det. I hodet, i benmargen og i hver eneste nervecelle i kroppen.

Jeg vil i dette innlegget vise dere noen bilder av meg selv, nettopp for å vise dere det som veldig mange velger å påpeke, at jeg ikke SER anorektisk ut. Derfor kan jeg heller ikke ha en spiseforstyrrelse. Vel, la meg si det sånn, ikke noe trigger meg mer til å gå ned i vekt enn akkurat de ordene der!

Vei deres ord med omhu, for skinnet kan bedra, og du vet aldri hva som skjuler seg under overflaten. I min reise opp gjennom årene har jeg vært innlagt på mange forskjellige institusjoner og sykehus og møtt utrolig mange jenter og gutter som har slitt med seg selv, kroppen og sitt forhold til mat. Og den eneste fellesnevneren de alle hadde, var nettopp dette, at de hadde et problematisk forhold til mat.

Det var enkelte som sultet seg, andre overspiste, noen igjen levde kun på flytende næring, noen overtrente, noen brukte avføringsmidler etter maten, og andre fremprovoserte oppkast for å kvitte seg med maten de nettopp hadde spist. Noen var høye, andre var lave, noen var i begynnelsen av tenårene, andre var passert 50, noen hadde ingen utdanning, andre igjen hadde opptil flere mastergrader. Med andre ord så kan en spiseforstyrrelse ramme «hvem som helst» uavhengig av alder, rase, religion, utdanning, kjønn etc.

Selv om jeg ikke er på ei farlig vekt nå, sånn somatisk sett, så er jeg langt fra frisk. Tankene herjer like fult, om ikke mer, enn da jeg var undervektig. Ønsket om å gå ned i vekt er der, hver bidige dag, hvert våkne øyeblikk. Mat er det siste jeg tenker på før jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner. Det hender seg jeg våkner midt på natten med en enorm frykt for at jeg plutselig har est ut å blitt kjempe stor! Da må jeg bestandig kjenne nedover min egen kropp for å kjenne at alt kjennes likt ut som før jeg sovnet. Jeg drømmer om å kunne spise mat uten å bli kvalm. Jeg drømmer om å ikke føle meg skitten når jeg er borti mat og matrester. Jeg drømmer om å like å lage mat. Jeg ønsker å kunne dra ut å spise uten å behøve å bekymre meg for hvor mye trening jeg trenger å gjennomføre for å forbrenne det jeg nettopp spiste.

Nå for tiden må jeg ærlig innrømme at jeg er såpass sliten og nedkjørt at det stort sett blir med tankene, men det i seg selv er slitsomt nok. Og den dagen jeg fikk diagnosen, atypisk anorexia nervosa, så føltes det som et nederlag. Fordi da fikk jeg det svart på hvitt at jeg hadde mislyktes, jeg var ikke tynn nok/undervektig nok til å få en «ren» anoreksi diagnose. Akkurat dette har jeg skrevet tidligere, men jeg sier det igjen, nettopp fordi at dette muligens kan få andre til å innse viktigheten litt tidligere enn hva jeg gjorde. I min naivitet trodde jeg, at siden jeg ikke var «ren» anorektiker, så behøvde jeg ikke bry meg om spiseforstyrrelsen min. Jeg var jo tross alt ikke tynn (nok). Der og da hadde det ikke så mye å si at den ødela meg totalt innvendig og reduserte livskvaliteten min betraktelig, ingenting av det betydde noe, siden jeg ikke hadde bmi under 17.5!

Nå vet jeg så mye mer, og skulle ønske fornuften fant meg tidligere. Innerst inne ønsker jeg å være ute. Jada, klisjeaktig jeg vet, men jeg har en drøm om å ikke være fanget i disse tankene til jeg går i graven. Dette «monsteret» som spiseforstyrrelsen er, fant meg allerede i 9-10 års alderen og har vært der siden. Jeg var 10 år gammel den dagen jeg for første gang løy til min mor om at jeg hadde spist. Jeg var vel 11-12 år da jeg begynte å kaste matpakken min i den store, grønne søppelcontaineren på skolen. Og første gang jeg fremprovoserte oppkast var jeg akkurat blitt tenåring. Nå sitter jeg her, i en alder av 27, og føler meg like fanget fremdeles.

Er det håp? Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, men for meg selv og min familie må jeg kjempe videre.

 
Trøtt og uopplagt uavhengig hvor lenge man sover. Drømmer om dagen da jeg kan gjøre hva jeg vil uten å måtte ha behov for middagslur/sove «ut» dagen etterpå.

To bilder sier mer enn tusen ord, så her velger jeg å ikke kommentere hva jeg selv synes.

Jemy 08.06.2015

Denne dagen begynner som alle andre dager. Jeg befinner meg på badet, stirrer på mitt eget speilbilde. Peker ut alle mine feil og mangler. Redd for at verden skal se det samme som jeg ser. Men burde det egentlig ha noen betydning? Hvorfor betyr det så mye for meg? Jeg skulle ønske jeg kunne tro på indre skjønnhet, og se det bildet du sier du ser. Jeg håper ikke at andre, ser meg selv som jeg gjør.

Fortell meg verden, hvilken størrelse er lykkelig? Jeg hadde de samme tankene med bmi 18, som jeg har nå. Ikke noe har forandret seg, annet enn tallet på vekta. Jeg trodde at lykken besto av å være tynnest mulig. Det er visst ikke sånn. Så hvorfor betyr det fremdeles så mye for meg?

Jeg tar meg selv i å våkne å kaldsvette på natten, med mareritt om maten jeg spiste til kvelds. Jeg tar hånden forsiktig nedover kroppen. Starter med halsen, kragebeinene, videre nedover til ribbeinene, magen og hoftebeinene. Joda, de er der enda. Det var bare en drøm.

Det er bare mat! Det er ernæring! Det er en nødvendighet!

Og det er et helvete på jord!

En alkoholiker kan, etter behandling, kutte ut alkohol helt. Det samme gjelder for en narkoman eller pillemisbruker. Også spillavhengige kan la være å spille. Men for en med spiseforstyrrelser kan man ikke distansere seg fra det som trigger, vi trenger alle mat for å leve.

Til og med mine to små gutter er smertelig klar over dette. Mamma, de ansatte i barnehagen sier at uten mat og drikke duger helten ikke.

Å lære bort gode matvaner når man selv ønsker å leve uten mat, er ikke bare bare. Men jeg gir ikke opp, jeg SKAL klare det!

 

Jemy 04.06.2015

Igjen sitter jeg her, og tar meg selv i å tenke hvor forbanna vanskelig alt skal være! I mange år levde jeg etter en filosofi om at så lenge jeg gikk ned nok i vekt så ville alt bli bra, da ville jeg få venner, da ville jeg bli populær og da ville jeg bli fornøyd med meg selv. Men jeg har jo endelig oppdaget at det ikke er sånn det fungerer, men den oppdagelsen ble ikke gjort over natten og heller ikke helt av meg selv. Det skulle mange feiltrinn og brutte løfter til for å skjønne hvilken vei min livsstil egentlig førte meg.

Da jeg nå i vinter endelig tok tak i problemene og takket ja til behandling som innebar 8 uker innleggelse med strengt matregime, trodde jeg at dette var starten på et nytt og bedre liv. Jeg valgte å tro på de ansatte som mente at ting ville føles bedre bare kroppen min fikk litt mat, noe å jobbe med. Men akkurat nå føler jeg meg delvis lurt. For gjett hva, jeg har det ikke bedre nå! Vekta er høyere, fettet er mer synlig, buksene strammer, kroppen klarer ikke store anstrengelser før den protesterer og ikke minst jobber hodet for fult absolutt hele tiden.

Jeg får daglig kommentarer av typen: Så bra du ser ut! Nå har du gått opp i vekt! Så godt å se at det går riktig vei! Når begynner du på jobb igjen? Jeg så du var ute å gikk, så bra du holder deg i form!

 

Alle disse kommentarene er helt sikkert sagt i beste mening, men for meg så virker de nok mot sin hensikt nå, de beviser bare det jeg selv føler. At jeg nok en gang har mislyktes. Fordi det var jo nå alt skulle bli så mye bedre. Bare vekta økte så ville det bli lettere å leve, bli mindre humørsvingninger, jeg ville bli mer tålmodig etc.

Vel, så langt føler jeg ikke noe annet enn skam! Skam fordi jeg har lagt på meg! Skam fordi jeg ikke lever opp til forventningene til samfunnet forøvrig! Skam fordi jeg ikke har blitt en bedre mor! Jeg angrer sånn på at jeg gikk opp i vekt! Og de tankene føler til at jeg skjemmes enda mer, nettopp fordi jeg har sånne tanker. Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til en destruktiv livsstil når jeg vet nettopp det, at måten jeg levde på før var destruktiv!

Vel var det destruktivt, men det var trygt og godt. Nå føler jeg at jeg er i ferd med å miste meg selv, enda mer enn da jeg sultet meg. Jeg er i ferd med å miste identiteten min, og jeg er redd.

Livredd! Tanken på å bli frisk skremmer meg mer enn tanken på å dø. Men det kan man jo ikke si til verden utenfor, til de som ikke ser inni min lille boble. Så istedenfor tar jeg på meg maska og bygger opp igjen muren min. På den måten kan jeg være den dama verden forventer å møte, iallefall utad, mens jeg sakte men sikkert visner innvendig.

Jemy 28.05.2015

For at man skal tørre og åpne seg og snakke om det som er vanskelig så er det et par tre ting som bør være tilstede. Det ene er kjemi, det andre er tillit og det siste er trygghet. Jeg må føle at kjemien er der, at kommunikasjonen mellom oss to fungerer. Jeg må også tørre å stole på vedkommende, vite at h*n faktisk tror på meg og vil meg vel. Og sist men ikke minst må jeg føle meg trygg, jeg må føle at atmosfæren er rolig og avslappende og at jeg er i trygge omgivelser.

Sånn var det dessverre ikke nå. Så for et par uker siden tok jeg et valg, og valgte å avslutte mitt behandlingsopplegg hos min nåværende behandler. Jeg har ikke noe å utsette på vedkommende sånn rent personlig, men måten h*n jobbet på passet ikke meg overhode. Jeg følte at ting jeg sa ble vridd og vendt på i alle retninger så budskapet h*n oppfattet var noe helt annet enn beskjeden jeg prøvde å formidle. Vedkommende fokuserte mye mer på forholdet mellom oss to enn de problemene jeg følte jeg ville snakke om.

I følge h*n skulle jeg i timene der ikke snakke om kropp, vekt, selvfølelse og mat, men derimot det som foregikk inni hodet mitt. Men det er ikke sånn det fungerer, en spiseforstyrrelse sitter ikke bare i hodet, på samme måte som en spiseforstyrrelse ikke alene dreier seg om å unngå å spise.

 

Forestill deg at du har dratt på ditt livs ferie til Egypt, og du har gledet deg i månedsvis til å klatre på toppen av Kheops pyramiden. Du har høydeskrekk og hele reisen virker litt uoverkommelig. Du fylles med skrekkblandet fryd, men ser sånn fram til du endelig er på toppen at du bestemmer deg for å satse alt og hoppe i det. Når du endelig ankommer Giza ser du med skrekk og gru at pyramiden er snudd opp ned! Men neida, turen skal gjennomføres uansett, du prøver å klamre deg fast, klatre forsiktig steg for steg. Men for hvert steg du tar, vaier pyramiden faretruende til den motsatte siden. Til slutt kommer du til et punkt at du bare må hoppe av, du finner ut at denne reisen ikke er verdt det, for så lenge pyramiden står opp ned, vil du aldri nå toppen. Sinne og frustrasjon fyller deg fra topp til tå, selv om du innerst inne vet du tok rett avgjørelse, føles det som et nederlag. 

Så mange ganger før har jeg prøvd å ta denne turen, og funnet gode og mindre gode unnskyldninger til å avbryte. Jeg har valgt å hoppe av når ting har begynt å bli vanskelig. Men nå er det annerledes, nå ville jeg virkelig komme meg gjennom det, bli frisk, en gang for alle.Så denne gangen var jeg fast bestemt på å gjennomføre, koste hva det koste ville. Men som jeg nå har oppdaget, dersom de tre grunnleggende prinsippene ikke er tilstede, kjemi, tillitt og trygghet, så vil du aldri nå målet.

Derfor har jeg nå tatt en midlertidig pause, et lite avbrekk fra behandlingen, mens jeg venter og håper. På at de forhåpentligvis finner en ny behandler, en som har litt kunnskap og interesse for spiseforstyrrelser og skjønner hva et sånt problem gjør med kroppen. Og hvor mye det ødelegger i hverdagen. Jeg vil virkelig bli frisk, men akkurat nå er jeg litt langt nede og klarer ikke helt å se lyset i tunnelen.

 

Jemy 24.05.2015

Minner fra en svunnen tid

Da barndommens gleder var forbi

Jeg var for sær og spiste for lite

Min bror var for glad i mat

Hva gjorde det med oss, innerst inne

Hvem ville tro, vi utviklet sånt et sinne

Av stadig bli påmint at vi ei var bra nok

Hvorfor var det ingen som sa stopp

Jeg husker tilbake, en gang jeg var ti

Jeg var på besøk, til ei som var ni

Hun var på badet med sin mor

Og stille gråt fordi hun var stor

Hun spurte sin mor, hvorfor er det sånn her

At Jeanette er lita, mens jeg er svær

Gråt ikke du, sa hennes mor da

Når dere blir stor, da blir du glad

Jeanette legger nok på seg og blir stor

Det må du tro, sann mine ord

Jeg satt i gangen og hørte hvert ord

Og svor for meg selv, jeg skulle ei bli stor

Lite viste jeg, hvor langt det skulle gå

At jeg ville sitte sånn her, så mange år etterpå

Å minnes tilbake med skrekk og gru

Hvor lite som skal til, for en tanke å snu

En negativ bemerkning, er alt som skal til

For å glemme hvor du er vakker og snill

Så tenk litt på det, neste gang du vil si

At ord skader mye, også i lang tid

Jemy 20.05.2015

Når hode vil, mer enn kroppen får til

Når en dags aktivitet, betyr en dags hvile

Når du er 27, men kroppen føles som 70

Og influensa symptomene kommer snikende

Tvert du har oversett et signal

Da er det lov å bli lei i blant

 

Etter en kjempe fin dag på fredag, hadde vi ryddedag hjemme i går. Vi var ute og holdt på hele dagen, sola skinte og barna stortrivdes. De løp, syklet, hoppet på trampoline, gikk turer i området og hjalp til innimellom med ryddingen. Stolt og fornøyd gikk jeg til sengs i går kveld, sov uforstyrret hele natten, bare for å våkne til en kropp som kjennes ut som den er overkjørt av «a 18 wheel truck!» Det er ikke rettferdig! Jeg spiser, sover, er i aktivitet, tar pauser og gjør «alt» som jeg skal, allikevel orker jeg alt for lite.

Hva er vitsen med å spise mer mat, legge på seg og bli tykkere, hvis kroppen uansett skal oppføre seg som den gjorde da jeg var undervektig?? Stoltheten over pizzaen jeg lagde i går og at jeg gjennomførte måltidet med glede, har nå gått over til å bli anger for at jeg propper i meg feil mat! Hvetedeig, kjøttdeig badet i saus og til slutt toppet med mye fet ost. Åhhhh! Hvorfor kan ikke disse tankene bare forsvinne? La meg få se at det er verdt å kjempe videre!

Å lytte til kroppen er lettere sagt enn gjort, når man vil ta igjen for alle de tapte årene.

 

Jemy 10.05.2015

Idag er en sånn dag som var proppfull av inntrykk, spenning og følelser. Dagen startet i 05 tiden da Jon Ståle måtte opp å gjøre seg klar for jobb, og bare ti minutter senere våknet guttene. På spørsmål om hvorfor de sto opp så tidlig fikk jeg til svar: «Vi øver på å bli lastebilsjåfører, og da må vi stå opp på natta, sånn som pappa!» <3 Da måtte jeg dra på smilebåndet, og dagen startet veldig bra for oss alle.

 
Etter guttene var levert dro jeg til fysioterapeuten som skulle scanne meg og sette opp treningsprogram. For tenk; jeg har ENDELIG kommet så langt at jeg får lov til å begynne å trene igjen! Riktignok med måte, og med tett oppfølging, men det føles helt herlig! Tanken på scanningen skremte meg veldig, siden jeg ikke har veid meg siden siste tirsdagen før påske (24.mars!), men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Forhåpentligvis var ikke vekta like høy som jeg fryktet og kanskje ville jeg klare å se mer realistisk på situasjonen når jeg i tillegg fikk se tallene for muskelmasse, fettprosent og benmasse.

 

Klam i hendene og med puls på over hundre stilte jeg meg på vekta med hendene på det bærbare displayet. Jeg konsentrerte meg om å se på en flekk på veggen foran meg, mens fysioterapeuten noterte tallene. Etterpå fikk jeg se resultatet, og jeg gråt nesten av lettelse. Til tross for at jeg føler meg større enn noengang, viste vekta kun 1.1 kg vektøkning på 6.5 uker. Lettelsen var til å ta og føle på og jeg fikk fornyet energi og pågangsmot.

Etter en liten samtale på kontoret var tiden kommet til å ut å prøve treningsapparatene. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg satt og kikket rundt meg, rommet var halvfullt av kvinner og menn i alderen 50+ og jeg følte meg mildt sagt malplassert. Til tross for at alle sikkert hadde nok med å tenke på seg selv, var jeg redd for hva de tenkte om meg. Der jeg satt i tights og singlet følte jeg meg halvnaken og små paranoid. Men jeg gjennomførte! En times treningsøkt, diverse apparater 10 repetisjoner x 3 ganger. Det var alt jeg klarte før svimmelheten og kvalmen satt inn, men jeg var i gang! Stolt og rak i ryggen forlot jeg treningssalen med strenge formaninger om å ikke trene mer enn 2 ganger i uken! Noen sykkel/gåturer i tillegg er greit, men ikke renne ned dørene på treningssenteret.

 

Vel hjemme lå det en hentelappe i postkassen, så jeg tok turen bort til nabobygda hvor de har post i butikk, og hentet ut pakken min. Det var kuledyna som min behandler hadde søkt om til meg! Jeg har nå fått den på hjemlån en periode på 3 uker, og hvis det fungerer for meg, så kan vi søke om å få vedtak på denne. Det er et utrolig kjært hjelpemiddel som jeg prøvde for første gang da jeg var innlagt på RKFS på stjørdal for to år siden. Det er ei dyne fylt med plastkuler og den dyna jeg låner nå veier 7kg.

(bilde lånt fra amajo.no)

(kilde: amajo.no)

Jeg bestemte meg for å prøve denne etter middagen idag, fordi jeg sliter veldig med å holde meg i ro etter måltid og føler mye frustrasjon, sinne og uro med mat i magen. Men tiden fløy avsted så ble det ikke tid til å prøve den før etter guttene var lagt. Og for en følelse! Jeg la meg i senga, med kuledyna oppå meg og jeg kunne umiddelbart kjenne en ro falle over meg. Kroppen samlet seg og uroen minsket, den vonde klumpen i magen som middagen etterlot ble også redusert. Etter å ha brukt denne dyna en halvtime nå ikveld føler jeg meg roligere, mindre frustrert og litt mindre anspent. Jeg håper virkningen vedvarer og at vi klarer å dokumentere dette godt nok sånn at jeg får innvilget dynen som hjelpemiddel.

 

Jeg kjenner at denne dagen har vært utrolig god, men fremdeles vil hodet mer enn hva kroppen klarer. Jeg må nok lære meg å ta en dag av gangen og porsjonere ut energien min så jeg ikke bruker opp alt på en gang. Jeg har bestandig hatt for vane å kjøre på, som en duracell kanin, helt til jeg går på veggen. Denne gangen vil jeg helst unngå dette, så akkurat nå er jeg glad jeg har gode hjelpere som bremser aktivitetsnivået mitt litt.

Jemy 08.05.2015

Jeg lå på sofaen i stuen og småsov. På bordet lå et halvspist eple og fra radioen strømmet glade toner med årets sommerhits. Ute skinte sola, men jeg orket ikke gå ut. Faktisk hadde jeg ikke gjort stort annet enn å sløve på sofaen de siste dagene. Med ett hører jeg en lyd som får hver eneste muskel i kroppen til å spenne seg. Var ikke det lyden av en nøkkel som vris om? Jeg begynner å skjelve og krysser fingrene, kanskje hun kommer hjem først? Kanskje ble hun tidlig ferdig på jobb idag?

Men neida, så heldig skulle jeg ikke være. Der står han, fyller døråpningen. Han er ikke så veldig stor, litt høy muligens, men der han står et stykke unna meg virker han både betryggende og truende. Han kommer bort og setter seg på sofakanten, stryker meg over håret mens han ser på meg. Hvordan er formen?, spør han. Jeg rekker ikke svare før han oppdager maten på bordet. Er det dagens matinntak? Har du ikke spist mer enn et par tygg av et eple?


(google)

Jeg rister forsiktig på hodet, kjenner hvordan vekten av mitt eget hode får meg til å bli ør og svimmel. Han setter seg ved siden av meg, legger hodet mitt i fanget sitt, mens han fortsetter å stryke. Først på håret, deretter nedover ansiktet, over kragebeinet og videre nedover under t-skjorten min. Stryker på de små brystene mine, som blir enda mindre under hans store never, lager sirkler på magen min med pekefingeren før han forsiktig lirker hånden under bukselinningen. Jeg kan høre hvordan han sukker lavt når hånden hans kommer til hoftebeinene mine, du har blitt alt for tynn hvisker han.

Han begynner å snakke til meg, med rolig, søvndyssende stemme. Ordene han sier er gode, handlingen er feil. Jeg vet det, men like fult ligger jeg der og får ikke stanset det. Tårene triller når han begynner å fortelle meg hvor glad han er i meg og hvor bekymret han blir når jeg ikke spiser. Han tror det er mobbingen som er årsaken til spisevegringen og ber meg bli tøffere, begynne å ta igjen. Forteller meg at livet blir ikke bedre av at jeg sulter meg. Selv ligger jeg bare der, og tar i mot. Jeg føler en enorm trygghet der jeg ligger, samtidig som klumpen i magen blir større og større.

Jeg er stor nå, ikke et lite barn lenger. Jeg har innsett at det som foregår er feil, allikevel ligger jeg her igjen. Jeg vil bare skrike høyt og løpe vekk, men munnen tier og kroppen er stiv. Det er som om jeg er handlingslammet.


(google)

Jeg vet ikke hvor lenge vi sitter sånn, men så med ett hører vi utgangsdøren blir revet opp og små barneføtter tasser inn i gangen. Mannen fjerner hånden raskt, spretter opp av sofaen og på et blunk sitter han i stolen og ser på tv. En lyst lite barnehode med kjappe blå øyne titter inn, pappa, roper han og løper bort til stolen. Tett etter han kommer en kvinne inn, hun kikker på meg med et bekymringsfullt blikk mens hun spør om jeg vil være med på kjøkkenet og lage middag. Nei takk, jeg vil gjerne slappe av litt før vi spiser, sier jeg. Hun tusler bort til mannen i stolen, gir han et kyss på kinnet før hun forsvinner ut på kjøkkenet.

 

En liten stund senere sitter vi alle fire og spiser, praten går livlig mellom mannen, kvinnen og pjokken, mens jeg sitter og småpirker i maten. Skylder på magevondt og får gå fra. Begge vet de at smertene er en løgn, men de orker ikke ta kampen. Når jeg tusler inn på rommet mitt den kvelden, vet jeg at morgendagen blir en eksakt reprise av dagen idag. I mitt stille sinn teller jeg ned til hjemturen, til jeg kan sove trygt i min egen seng. Men når jeg drar herfra er det også en ting jeg vil savne, tryggheten og forståelsen jeg får av disse to personene. Måten jeg kan snakke med de om alt det vonde om.

Tårene triller lydløst nedover kinnet, mens jeg sakte faller i søvn, med vissheten om at dette ikke var siste minnet fra denne sommeren.

 

Jemy 04.05.2015

For en drøy uke siden var jeg klar til å gi opp. Alt jeg ønsket meg var en enveisbillett til en øde øy. På den måten kunne jeg leve i min egen lille, absurde boble av trygghet og destruktivitet uten å skade andre rundt meg. Jeg tenkte at både min mann og mine barn hadde det bedre uten meg, fordi jeg hver dag var vitne til hvor mye smerte jeg påførte de. Som jeg har skrevet før; dette er min kamp, ikke deres.

Jeg distanserte meg fra alt og reduserte kontakten med min psykiatriske sykepleier, fysioterapeuten og psykologen. Helt til sykepleieren uventet ringte meg en dag og sa de rette tingene på det rette tidspunktet. Da var det som om et lys ble tent. Han hjalp meg med å sette ting i perspektiv, grave fram litt godt gjemt motivasjon og til å finne små lysglimt i hverdagen. Det største jobben må jeg så klart gjøre selv, men jeg må si det er gull verdt med gode mennesker i hjelpeapparatet. Mennesker som ser deg, selv når du prøver å gjøre deg usynlig. Mennesker som tør å spørre en gang til når du for ente gang svarer at alt er bra.

Så nå er jeg her igjen, brettet opp armene og på ny klar til kamp. Den siste uken har kostlisten hengt på kjøleskapet og minnet meg på normaliteten i det jeg spiser. Jeg har igjen begynt å føre matdagbok og er fast bestemt på å klare det. Det er vel normalt at en sånn kamp inneholder både oppturer og nedturer, utfordringen min blir å takle nedturene som kommer. Å innse at en eller to dårlige dager ikke er det samme som om kampen er tapt.

Nå sitter jeg her og småtripper. I helga skjer det noe jeg har sett fram til i flere måneder. Jeg og Jon Ståle skal til Sunndalsøra og hjelpe til på hundeutstilling og guttene skal være hos besteforeldrene på Hovin. Gjett om jeg gleder meg! Bagen er pakket med alt fra singlet til ullundertøy og regnjakke. Og i guttenes bager ligger det både vinterdress, fleece, ull, joggeklær, joggesko, regntøy og vinterstøvler. Jaja, sånn er det å bo i Trøndelag. På tirsdag hadde vi strålende solskinn og 17 grader, i går kom det 10cm nysnø og et par kolleger av Jon Ståle måtte ut på brøyting! Vi våknet også i dag til et tynt snølag, men jeg ser sola er i ferd med å bryte gjennom skylaget så snøen smelter nok snart.

Tusen takk til dere som følger min kamp, jeg setter stor pris på all støtten jeg får. Og dersom dere har ris eller ros til meg er det bare å ta kontakt.

Jemy 24.04.2015