Det er søndagskveld og huset har falt til ro. Guttene sover omsider etter flere timer tull og tøys på soverommet. De er spente. Om to dager er det 1.desember og mormor kom idag innom med pakkekalender. Daniel var nærmest utrøstelig ikveld da han fikk forklart at han må sove to netter til, før første pakke kan åpnes. Det ble litt lettere da han forsto at etter de to nettene får han åpne en gave hver dag fram til julaften.

Jon Ståle har dratt på jobb, en aldri så liten salt runde må til for at folk skal komme seg trygt til jobb imorgen tidlig. Jeg berømmer han og de andre som holder veiene fine dag og natt. Sove når de har sjansen og bli oppringt midt på natten for å dra på jobb. Og uansett hva de gjør eller ikke gjør, så er det sjelden skryt å få. Enten så kjører de for sakte og er i veien, ellers så er de ikke ute ofte nok/raskt nok. Brøytebilene – alle vil ha de, men ingen vil se de!

 

Selv ligger jeg her og funderer. Går tilbake i tid, i tankene mine. Prøver å finne opprinnelsen til alt dette. Hvordan kunne det ha seg at jeg, som kommer fra en matglad familie, endte opp i demonens verden? Hvor alt jeg gjør, sier, tenker og føler blir veid? Hvor jeg må fortjene å spise? Hvor jeg ikke kan unne meg selv å være glad, dersom vekta har gått opp?

Hvordan kan det ha seg at jeg får klump i halsen og må tørke en tåre når guttene forsiktig ytrer ønske om å bake til jul? Selv her jeg ligger og skriver handleliste, stiger pulsen. Hvorfor er mat så farlig?

Her om dagen hørte jeg en debatt om folkehelsen i landet vårt og at norske barn og voksne blir stadig tykkere. Debattantene diskuterte ivrig seg i mellom hva som kunne og burde gjøres for å snu denne utviklingen. En ting jeg bet meg merke i var dette: Spiser du for å overleve? Eller lever du for å spise?

Jeg tilhører definitivt den første kategorien. Jeg  spiser med øynene, ørene og nesa. Jeg saumfarer nettet etter oppskrifter. Går timevis i butikken og drømmer meg bort. Ser på utallige mat program og ønsker å gjøre som de kokkene der. Lage mat. Lage god mat og nyte det. Forholde meg til mat med glede og entusiasme. Kose meg, med mat.

Jeg har så mange drømmer og ønsker. Men enn så lenge drukner de. I salte tårer fra øynene mine.

Hvis bare…

Nervøs og redd

Takknemlig og spent

Livredd og skrekkslagen

 

Alle disse følelsene herjer i meg nå ikveld. Imorgen går turen til Tiller. Igjen. Men denne gangen er noe annerledes. Denne gangen er det heldigvis ikke en ny vurderingssamtale. Nå skal jeg møte noen som forhåpentligvis skal hjelpe meg videre. Jeg skal få det jeg har ventet på, helt siden mai. En ny behandler. Alt jeg vet om denne personen er at det er ei dame. Og at fornavnet hennes begynner på M.

 

Jeg er redd. Veldig redd. Enda en gang skal jeg åpne meg selv for en fremmed. La denne fremmede få et innblikk i min hverdag. Lære meg å kjenne, på godt å vondt. Vise hvilke utfordringer jeg har. Hva som gjør at jeg ikke får hverdagen til å fungere.

 

Forhåpentligvis kan jeg, etterhvert, få litt tips og råd til å mestre hverdagen. Men først handler det om å møte hverandre. Bli kjent. Håpe at kjemien stemmer. Og at vi befinner oss på samme klode.

 

Pust inn.

Pust ut.

Spenningen er til å ta og føle på.

Vil.

Vil ikke.

Men jeg må.

Nå har jeg ikke noe valg.

Oppmøte imorgen kl 10:00.

Ønsk meg lykke til!

Snapchat-8709196928650490386

Når lysten til å leve minker, og lysten til å dø virker mer og mer forlokkende. Da vet du at det har gått for langt. Når du setter deg ned et fem minutt for å tenke, og tårene kommer helt av seg selv. Da vet du det er fare på ferde. Når du har mareritt om dine egne tanker og hver gang du lukker øynene går rullgardina ned. Da er det lett å bli motløs og redd.

Når en tallerken suppe er nok til at du mister nattesøvnen, da spiller det liten rolle hva vekta viser. Når du har grått deg tom og alt virker grått og trist, da skulle du ønske at stoltheten forsvant ei stund og ga plass til noe nytt. Å be om hjelp er ikke det samme som å være hjelpesløs, det handler om å våge å innrømme ovenfor seg selv og andre at dette fikser jeg ikke alene.

dancing
Anorexia Nevrosa – Nervøs avmagring – betraktes som en nevroseform. Anoreksia betyr appetittløshet, men de som rammes mangler verken appetitt eller sultfølelse, i hvert fall ikke i begynnelsen. Dette er noe som kommer etter hvert, dersom kroppen venner seg til ikke å få mat, da orker den ikke gi beskjed når den trenger noe heller. Tilstanden skyldes en indre angst som blant annet fører til at en blir ute av stand til å spise normalt.
Dette er en sykdom av flere i kategorien spiseforstyrrelser, og den er stadig mer utbredt. Når man har anoreksi sulter man seg, eller spiser veldig lite, og de aller fleste med anoreksi har en ekstrem frykt for mat og det å bli overvektig. Anorektikeren er en person som kan gå fra å være livlig og ganske sosial, til å bli stille og innesluttet. Det er som om hun gjør kroppen sin til et lite bur. Hun stenger seg inne og lar ingen som oftest ingen få slippe inn. ”Anorektikeren forsøker å sulte ut sine behov.” Det kan være mange grunner til at man har fått anoreksi, man kan f.eks. ha blitt mobbet fordi man er overvektig, eller se seg selv i speilet å tro man er for tykk. De fleste pleier også å tro at alt blir så mye bedre når de blir tynne, at de blir mer populære.
Sykdommen rammer som oftest jenter, men også en del gutter, og for guttene er den om mulig enda mer tabubelagt enn for oss jentene. Det er som om det er en slags skam for guttene å slite med anoreksi, siden dagens samfunn har utpekt guttene som de sterke og tøffe, som skal klare alt! Sykdommen er mest utbredt blant tenåringer og unge damer, fra 14-årsalderen og oppover, men anoreksi rammer stadig yngre jenter. Og denne utviklingen er meget skremmende, for det kan virke som om samfunnet i dag er med på å framdrive denne sykdommen. Med å si at det er ín å være tynn, er du tynn blir du godtatt, alle modellene er tynne og pene. Flere og flere kjendiser og superstjerner har i det siste kommet ut i mediene og sagt at de har slitt med spiseforstyrrelser, men at det nå går bra igjen. Dermed får de alt til å virke så enkelt, får det til å se ut som at det ikke er noen sak å gå ned noen kilo å så komme seg ut av det igjen. Dermed er det mange som velger popstjernenes vei for å gå ned, sulte seg litt, og dermed starter det ”Dansen med døden.” Men få tenker vel på hva konsekvensene egentlig kan bli, når de starter med denne slankingen, få tenker vel hvilket helvete de egentlig er på vei inn i. For dessverre så finnes det de pasientene helsesystemet ikke klarer å redde, de som det har gått for langt med, og hvert år dør jenter i Norge av anoreksi. Anoreksi er faktisk den psykiske sykdommen med størst dødelighet, og det er ikke akkurat noe gøy å tenke på.
Anorektikere er sjelden klar over at de selv har et problem, og fornekter det. De føler selv at de spiser nok, og føler vel heller at de faktisk spiser for mye. De blir engstelige ved å ha mat i magen, og når de har spist mer enn de skulle ”tillatte” seg. Blir meget fintfølende ovenfor mat, begynner med unnskyldninger som ”jeg tåler ikke” og ”jeg liker ikke.” Mange anorektikere blir også vegetarianere, eller kutter ut bestemte matvarer. De aller fleste lager en ”nei” og en ”ja” liste. Ja-listen er som oftest tillatte kalorier, som frukt, grønnsaker, salater og enkle supper. Nei-listen er da alt det andre, men da helt klart mat med mye karbohydrater, fett og kalorier.
Skolen og lærerne er viktige i behandlingsprosessen for å gjøre anorektikere friske igjen.
De må være med på å bygge opp selvtilliten hennes, og få henne til å tro på seg selv. Til dette må undervisningen tilrettelegges og trygghet skapes. Avveksling i undervisningen bør gjøres på det tidspunktet det melder seg problemer for den aktuelle eleven, slik at ikke skolen også blir et sted eleven føler seg utrygg. Trygghet blir skapt blant annet når eleven vet hva hun skal arbeide med, hvordan hun skal arbeide, når hun skal arbeide og hvor lang tid hun har til rådighet. Anorektikere liker ikke usikkerhet, og de føler at de alltid må mestre alt, og gjøre alt så perfekt som mulig. For selvoppfatningen er det viktig å ikke bare vurdere det ferdige arbeidet med en karakter/kommentar men også vurdere hennes engasjement og eventuelt framgang underveis.
Ofte har anorektikeren liten interesse for selve faget, men drivkraften er ønsket om hele tiden å prestere og skolearbeidet blir en jakt på toppkarakter. Resultatet av dette kan ofte bli prestasjonsangst og følelse av å strekke seg etter krav som hun har vanskelig for å oppnå.
Anorexia nevrosa framhever pertentlighet og nøyaktighet, men hemmer kreativitet og fri utfoldelse. Ved for eksempel bruk av kunst og håndverk vil helst anorektikeren kopiere et allerede ferdig produkt, siden da er det lettere å prestere bra. Usikkerheten melder seg straks hun skal finne på noe selv.
Anorektikere sitter ofte med detaljkunnskap, men har liten forståelse for sammenhenger og helheter. De har lett for å forstå alle de små detaljene, men når de skal sette alt dette inn i den store sammenhengen går det ikke alltid like bra. Ikke sjelden vil anorektikeren føle forakt for medelever som ikke har samme evner eller ambisjoner som seg selv, dette da pga sine strenge krav til seg selv.

Jemy 09.12.2005

(dette var en tekst jeg skrev som en skoleoppgave)

 

Jeg spiste!

Ikveld spiste jeg bakt potet, en av mine tidligere livretter, med skinke, smør og salt. Jeg nøt det måltidet. Og jeg spiste faktisk flere poteter, ikke bare en.

Der og da var jeg sikkert sinnsyk i gjerningsøyeblikket, totalt uvitende om det som skulle komme.

Og nå sitter jeg her, alene, mens resten av huset har falt til ro. Men ikke jeg nei. Ute drønner vinden rundt hushjørnene, tar skikkelig tak i trærne for liksom å rive de med seg til et mørkt og skummelt sted langt borte.

Utsikten fra vinduet gjenspeiler hvordan jeg føler meg nå. Klumpen i halsen vokser og pulsen stiger i takt med de stadig økende hjerteslagene mine. Jeg er svett og klam, magen gjør kollbøtte mens føttene skjelver.

Jeg klarer ikke sitte stille, men har heller ingen krefter til å reise meg. Når jeg lukker øynene er det som om jeg svever av sted, og jeg blir vektløs og dermed bekymringsløs.

Men så, når jeg åpner de igjen, er jeg hjemme. Alene, fylt av skam, anger, selvforakt og dårlig samvittighet.

Snapchat-2926910018349096009

Alt dette på grunn av noen skarve poteter!

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.

Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.

Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.

Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på «psykisk», det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg «slipper» en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.

Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.

Her kommer et utdrag av dagens brev:

*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*

Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.

Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være «normal»? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?

 

Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.

 

How long can I wait before the bomb explode?

I try so hard every day to hang on

But it’s getting harder and harder each day

All I want is some peace

Some time alone, away from myself

There’s no good in running away from your fears

When your biggest fears are inside your head

I know that, but I keep on running

Because that’s the only way I can get through the day

 

only-mile-regretted

 

 

 

Så er enda en dag nesten over, en dag hvor jeg håpte jeg skulle finne litt flere svar, men sånn gikk det ikke. Hodet er minst like fult som før «konklusjonstimen» på Tiller i ettermiddag og igjen sitter jeg med tusen spørsmål og ingen svar.

Etter en del tenking, lesing av journal, vurdering og samtale med andre behandlere på huset så fant vedkommende ut at det ikke var hensiktsmessig å sende meg til behandling for spiseforstyrrelser. Denne konklusjonen kom de fram til da de mener det ikke er i selve maten og vekta at problemene ligger, men at kjernen til problemene mine ligger mye dypere enn som så.

Dette er i grunn noe jeg kunne fortalt alle og enhver tidligere, men samme kan det egentlig være. 

 

Vedkommende ville skrive en anbefaling angående ny behandler, hva vi burde jobbe med og ting som ville være viktig i et videre behandlingsforløp. Hun antydet også en mulig diagnose, men dette velger jeg å ikke gå dypere inn på i dette innlegget.

 

Jemy 07.07.2015

For to uker siden var jeg på vurderingssamtale på Tiller DPS. Jeg trodde i utgangspunktet at dette var første timen med ny behandler, siden det ikke sto spesifisert noe annet i brevet. Men der tok jeg feil, det var visst en samtale med to behandlere for å vurdere meg og min helsesituasjon i forhold til et annet behandlingsopplegg som Tiller har. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at jeg fremdeles står uten behandler, selv om jeg bare har meg selv å takke. Med tårer, vonde følelser og mange ord ble vurderingssamtalen gjennomført og idag er dagen kommet til å få høre «konklusjonen».

Angsten sitter som en stor klump i magen og frykten for å bli avvist er stor. Selve behandlingsopplegget vet jeg så og så ingenting om, men også det er selvvalgt. Jo mindre jeg vet, dess mindre forhåpninger er det.

Jemy 07.07.2015

Tankene kverner og snurrer omkring
Og som vanlig skjønner jeg ingenting
Den gleden jeg følte
Ble borte så brått
Og igjen står jeg
Stor som ett slott

Disse tankene hjemsøker meg
Hver eneste natt
De er så intense
At jeg tror jeg får fnatt
Fortvilelsen er bunnløs og stor
Og alt jeg sier blir tomme ord

Så hvis du som meg
Har kjent på det her
Å hele tiden føle seg svær
Gi meg et lysglimt
Så jeg kan forstå
At det enda er håp for meg å

 

Jemy 17.06.2015