Forfatter: jemy

Jeg er god nok!

jemy

Noen ganger når jeg går alene i skogen kommer tankene. Det overveldende mørket kommer snikende, som en klo griper det om meg. Mens andre ganger kommer lyset fra uventet hold. Det kan være en kollega som ringer, en venn som gir en uventet klem eller bare noen som sier hei på butikken. Å føle at man er noen, at man betyr noe for et annet menneske, gjør godt. Det å bli sett og få rosende ord når man har mestret noe vanskelig, kan gjøre dagen, og også livet, mye lettere.

 

Denne uken har jeg vært på kurs. Et etterutdanningskurs alle yrkessjåfører må ta hvert femte år for å få lov til å fortsette å gjøre jobben sin. Det er ingen underdrivelse å si at jeg grudde meg. I flere uker har jeg hatt vondt i magen. Tanken på å sitte i samme klasserom som aktive yrkessjåfører en hel uke, har virket skremmende. Hvem er de? Hvor mange er de? Hva vil de tro når en som meg dukker opp der? Hvordan er instruktørene? Hvilke tilbakemeldinger vil jeg få? Og sist men ikke minst hva vil de mene om kjøringen min? Jeg som kjørte opp for lastebil for ti år siden, men knapt har 2 aktive år i yrket. Jeg som er skjør som et aspeløv. Jeg som føler meg nederst på rangstigen, jeg som i alle de år har fått høre at jeg er mindre verdt enn dritten under skosålen din.

 

Jeg har også fått passet mitt påskrevet av både arbeidsgivere og kolleger. Du er for treig, du kjører for sakte, du er for usikker, du er pinglete, du vasker bilen feil, du bruker for mye såpe, du bruker for lite såpe. Du duger ikke! Jeg har blitt filmet, tatt bilder av, baksnakket og ledd av. Jeg har satt meg i bilen, redd for å tabbe meg ut og få mitt neste feilgrep spredd utover sosiale medier.

 

Dette har preget meg mer enn jeg våger å innrømme. Jeg har følt meg mislykket, følt meg som en byrde. Jeg har skammet meg over at jeg har fått førerkortet dekt av staten, jeg som ikke har sterk nok psyke til å utføre jobben min. Jeg har i lang tid vært usikker på om jeg noen gang vil være i stand til å jobbe igjen, være en del av samfunnet, få bidra og ha min plass hos en arbeidsgiver.

 

Hvordan jeg skal fortsette dette innlegget nå, vet jeg ikke helt. Nå sitter jeg her, i et rom fult av kaffedrikkende, skravlende sjåfører. Jeg er straks klar for siste kursdag.

 

Sliten, men fornøyd. Å være i et klasserom 8 timer med 15 andre personer hver dag, tar på. Jeg er jo vant til å være hjemme, alene. Men takket være flinke, tålmodige og rolige instruktører har jeg klart å være der. Jeg ble sett, hørt og forstått. Jeg bestemte meg allerede første kursdag for å snakke med instruktørene. For meg så fungerer det best å legge alle kortene på bordet, fortelle litt om hvem jeg var og hva jeg står i. Det skulle vise seg å være smart. Tilbakemeldingene jeg har fått, både på holdningene og meningene mine, men også kjøringen min, har gitt meg troen på at jeg kanskje har en fremtid som yrkessjåfør. Kanskje ikke denne måneden, kanskje ikke i år, men en gang skal jeg komme dit.

 

Jeg har en arbeidsgiver som tror på meg, en befrakter som ser meg og gode kolleger som løfter meg opp når jeg er nede.

Så enn så lenge får jeg ta tiden til hjelp, fokusere på egen helse og samtidig ha en fot innenfor. Å kjøre litt når kropp og sinn spiller på lag er bedre enn ingenting.

 

Jeg er god nok!

Hva nå?

jemy

Hvem er jeg for deg?

Hva ser du når du titter bort på meg?

Dine varme, blågrå øyne.

Din omsorgsfulle favn.

Din nærhet og kjærlighet.

Skjelvingen i stemmen din.

Når du sier du elsker meg.

Sårheten i blikket.

Når du tror jeg ikke ser.

Hva skjuler seg bak?

Hvor mye smerte skal du måtte tåle?

Hvem er jeg til å fortjene at du kjemper med meg?

 

Jeg rives og slites, mellom fornuft og følelser.

Mellom dag og natt, mellom lys og mørke.

Jeg vil så gjerne bli fri, men friheten skremmer.

Den er ukjent og stor, uformelig og uforklarlig.

Friheten er noe som bare er.

Et utopi som enkelte hevder eksisterer.

 

Er jeg klar til å stå opp å kjempe?

Til å våge å satse, ta steget fullt ut?

Kanskje ikke enda, ikke helt.

 

La meg holde fast litt til.

Et lydløst rop

jemy

Jeg vil så gjerne forklare,
men jeg vet ikke hvordan.
Jeg vil du skal forstå,
men jeg finner ikke ord.
Jeg trenger en pause nå,
litt tid i ro og fred.
Jeg behøver å være alene,
å være meg selv med mitt indre.

Ikke tenke på klesvask, husarbeid,
kokkelering og fredsmekling.
Ikke behøve å ta meg sammen hele tiden,
eller sove halve døgnet for å klare å være mor.
Jeg overmannes av tankene,
de er mørke, destruktive og kvelende.
Jeg ønsker ikke å dø,
men jeg er for sliten til å leve.

Kroniker i dvale

jemy

Her sitter jeg og tvinner tommeltotter, vi har (som de fleste andre i vårt land) kommet til den fjerde eller femte annerledesuka. Ei tid preget av karantene, hjemmeskole, hjemmekontor og mye usikkerhet. For min del har denne tiden også inneholdt en hel haug mindre vellykkede forsøk på å være kreativ, lære meg noe nytt eller skaffe meg en hobby.

Du skjønner jeg er egentlig veldig glad i prosjekter, i alle fall å starte på de, avslutningsprosenten er heller lav. Jeg går lei, gir opp, skjønner ikke og orker ikke. I en selvransakelsesprosess bør jeg vel snart innse hvorfor man har uttrykket; skomaker, bli ved din lest. Er det ikke snart på tide at jeg innser at ikke alle kan ha et Instagram vennlig liv? At middagene våre passer bedre i magen enn på Snapchat. Hjemme hos oss vil du finne hundehår og hybelkaniner, skitne klær og flekkete gulv. Alt dette til tross for at både jeg og våre to håpefulle tilsynelatende har hatt mer enn nok tid til å shine huset mange ganger.

De nærmeste naboene kan nok også til tider høre høye rop, sinte stemmer og slamring med dører. Og nei, selv om det kan høres sånn ut, har ingen enda mistet livet her inne. (Sett bort i fra en og annen fisk som øver på ryggsvømming.)

Jeg orker rett og slett ikke. Jeg har mer enn nok med å få gjennomført de daglige oppgavene. Lage mat, være lærer og aktivitør, rydde og sist men ikke minst, være fredsmekler mellom de to søte små. Ja, de er søte (til tider), men innimellom får man lyst til å opprette en annonse på finn under gis bort. Selvfølgelig merker de også den rare stemningen som blir når «alle» går hjemme, og man ikke kan leke med andre enn en person. Når denne personen da i tillegg er din tvillingbror og du deler både hus, soverom, klær og leker, kan det bli for mye for de fleste.

Og jeg, hva er jeg oppi alt dette?!? Joda, jeg er en kroniker i dvale. En vulkan som venter på å få utbrudd. Tankene flyr med lysets hastighet, og jeg er sur, irritert, fortvilet og lei meg. Sist men ikke minst er jeg redd. Redd for å gå på en smell. Redd for tankene som har holdt seg borte så lenge, som nå plutselig er tilbake. Hva og hvem er jeg? Vil jeg for alltid være en kroniker? Kronisk deprimert, med en personlighetsforstyrrelse og det hele. En person som er tilsynelatende frisk, men bare så lenge livet går på skinner og hverdagen er helt A4.

 

Tomhet og savn

jemy

Jeg bør være glad for at jeg er frisk(ere) og ikke lenger har behov for behandling, men har man lov til å savne terapien?
Savne den gode kontakten med den tålmodige behandleren som så og hørte det jeg ikke viste eller sa?

For meg så har veien til et friskere liv vært tøff og lang, men samtidig givende og god. Den har gitt meg muligheter jeg ikke ante var der. Vist meg lys, der jeg før ikke så annet enn mørke.

Men den har også etterlatt seg et sår. Et tomt hull jeg sliter med å fylle. For hvem er jeg og hva kan jeg? Hvor går veien videre? Hva skal jeg gjøre nå, med en tom kalender? Når almanakken ikke er fylt opp av behandlingsrelaterte avtaler?

Jeg har i så mange år, kun eksistert. Spist for å holde meg i live. For min mann og mine barn. Det meste av tiden min gikk med til sykdommen, og til slutt ble den altoppslukende. Jeg var sykdommen, og så kun den.
Jeg følte meg som et svart, ansiktsløst vesen, hvor sykdommen var hele min identitet og jeg ikke hadde egne meninger.

Alle mine menneskelige relasjoner, utenom min familie, var gjennom helsevesenet og hjelpeapparatet forøvrig. Er det rart jeg føler et savn?

Selvfølgelig er jeg utrolig glad for å ha det bra. Jeg smiler, ler og lever. Med øyne, kropp og sinn.
Men jeg føler meg så alene. Jeg savner noen å være med. Noen å le med. Noen som ser meg for den jeg er, og som ønsker å være sammen med meg. Jeg savner å høre til, ha en identitet.

Så hvor går jeg nå? For frisk til behandling, men ikke sterk nok til å jobbe :-/

Advent og juletid – til ettertanke

jemy

Hei alle sammen.
I denne travle førjulstid med baking, handling, gavestyr, husvask å mye annet materielt fokus, er det lett å glemme hva advent og julen egentlig handler om.

Advent er ventetid, og mens mange i de hundre hjem, sitter og venter på pakker, god mat og fine klær. Sitter jeg og venter på bedre tid og samvær med de jeg har kjær. Jeg har jo all verdens tid til vanlig, men det meste av den tiden tilbringes i ensomhet. Alle de plasser jeg skulle vært, alle mennesker jeg skulle ønske jeg kunne vært mer sammen med.
Men alle er så travle, hele tiden skal det skje noe. Mor og far jobber turnus, barna har lekser og fritidsaktiviteter, i helgene er det cup, kamp, dugnad, familiebursdag og for enkelte enda mer jobb.

I et samfunn hvor «alle» er sosiale på nett, er det lett å glemme hvor viktig den «virkelige» menneske kontakten er. Ta seg tid til en prat på butikken, stikke bortom naboen for en kaffe og litt småprat, samle familien og slekta for kaffe og kaker, uten noen spesiell grunn. Hvorfor må alt vi gjør, forsvares, og ha en grunn?

Hva skjedde med å komme overraskende på døren, uten at det er gjort skriftlig avtale to uker fram i tid?
Jeg savner den spontane, uformelle praten, det uforpliktende samværet og et hei, hvordan går det? når vi møtes ved levering/henting.

Julen er tid for ettertanke, og jeg håper vi kan bruke mer tid på hverandre og det sosiale i året som kommer. La ting være ting, hus være hus å prøv å la være å konkurrere om hvem som har den flotteste kalenderen, det reneste huset, den største bilen og de mest talentfulle ungene.

Ta deg tid til de du har rundt deg, vi vet aldri hva morgendagen bringer.

Hvis du ønsker å spre dette, er det bare å dele innlegget.

Mørketid

jemy

Gleden glimrer med sitt fravær
Som ei stjerne du ikke ser
Du burde føle varme
Men her finnes ikke mer

Alt du kjenner er en kulde
Så trykkende og hard
Som klamrer om ditt hjerte
Og gjør deg redd og var

Ensomhet ruver
Diger som et fjell
Menneskene lokker
Men skremmer likevel

Inni ditt eget hode
Er det stemmen din som rår
Fyller deg med frykt
Og strør salt i dine sår

Gledesrop

jemy

Jeg er her.
Ikke bare som et tomt skall, men jeg lever faktisk.
Jeg puster, sover, spiser og føler. Jeg kan kjenne glede og sorg.
Jeg kan føle sult, og spise, mens jeg nyter å kjenne på smak og konsistens.
Jeg kan være mett, uten å føle skam eller anger.
Jeg har en familie jeg elsker, og følelsene er gjensidige. Jeg føler meg elsket, velsignet og takknemlig.
Jeg kom.
Jeg kjempet.
Jeg vant!

(Som alle andre har jeg gode og mindre gode dager, men nå VET jeg at jeg takler det. Motgang får vi alle vår del av, men husk at etter regnet kommer regnbuen.)

Dvalen

jemy

Anoreksi monsteret ligger i dvale.
Ikke dypt inni ei forglemt gammel hule.
Nei, like under overflaten hviler hun.
Som et sultent rovdyr titter hun ut i ny og ne for å lodde stemninga.
Kommer med små kommentarer og stikk.
Sørger for at jeg ikke glemmer helt.

Hvordan kan jeg glemme?
En indre stemme som har styrt alt.
Alle mine tanker, følelser og handlinger har blitt nøye vurdert og analysert av henne.
Ikke kjøp den osten. Ikke lag den maten.
Ikke føle glede, lyst eller velbehag.
Vær monoton, gå på autopilot.
Følg stemmens og kjenn dens kraft.

Jeg tar medisiner nå, som hjelper meg.
Jeg føler, tenker og skriver mindre.
En bit av meg selv forsvinner.
Jeg spiser mer og fungerer bedre.
Men til hvilken pris?
Skal ikke jeg og monsteret klare å leve sammen?
Side ved side, uten å føre til hverandres undergang?

Hvem er jeg uten tanker, kaos, frykt og angst?
Hvem er jeg uten en overflod av tårer og følelser?
Hvem er jeg, når jeg bare er?
Å leve, uten å føle, er det et fullkomment liv?
Kanskje har hele meg gått i dvale?

Virvelvind

jemy

? Har tjue gode grunna te å stikk av, bare fær. Fornuften rope høyest, d e best å la d vær. Har d helt okei, men du kan alltids få d beir. Ka e d som e greia, ska du aldri bli fornøyd. Må greina værra knåkke, eller kan den værra bøyd? D einast du e sekker på, d einaste du veit. Livet e for kort, te å bare ha d greit. ?

(Charlotte Audestad – Livet e for kort te å bare ha det greit)

 

Føler meg frustrert, fortvilt og utmattet. Stanger hodet i veggen. Kjemper mot destruktive tanker og uhensiktsmessige impulser hver eneste dag. Men det er liksom jeg mot meg. Samtidig skal jeg jo prøve å være mor og kone. Stelle hjemme, fikse til jul, handle gaver, bake småkaker, mate fuglene, smile, le og være sosial i denne fine høytiden vi nærmer oss.

 

Nei takk, gi meg et bjørnehi og ei skinnfell, så møtes vi i april!