Velkommen hit! Jeg skriver helt åpent og uten filter om hverdagen som psykisk syk og håper å kunne fjerne noen fordommer og åpne noen sinn.
Gleden glimrer med sitt fravær
Som ei stjerne du ikke ser
Du burde føle varme
Men her finnes ikke mer
Alt du kjenner er en kulde
Så trykkende og hard
Som klamrer om ditt hjerte
Og gjør deg redd og var
Ensomhet ruver
Diger som et fjell
Menneskene lokker
Men skremmer likevel
Inni ditt eget hode
Er det stemmen din som rår
Fyller deg med frykt
Og strør salt i dine sår
Bagen er pakket, bilen er lastet og jeg er klar.
Eller, så klar som jeg kan bli. Med hjertebank, stigende puls, frynsete nerver og et humør som gjør djevelen grønn av misunnelse.
Imorgen er det på’n igjen, halv åtte setter jeg meg i bilen og kjører til Stjørdal. Der skal jeg tilbringe de neste fire ukene, kun avbrutt av «fri hjemme» i helgene.
Jeg føler meg som en jobb pendler, kysser mann og barn adjø på mandag og kommer hjem til kyss, klapp og klem på fredag.
Heldigvis er det bare for en periode, denne jobben er lang og tidkrevende, men det meste kan gjøres hjemmefra. Nå er siste periode hvor jeg skal være inneliggende pasient.
Den 29.september er det takk og farvel til RKSF, forhåpentligvis møtes ikke våre veier igjen.
Ikke fordi jeg har noe i mot plassen og behandlingsformen de bruker, men forhåpentligvis har jeg ikke bruk for flere innleggelser. Jeg har ingen garantier, så klart, men jeg er klar (?) til å fortsette kampen i riktig retning. Et steg av gangen, dag for dag.
Vekta og det fysiske er mer eller mindre på plass, men den indre uroen og styggen på ryggen eksisterer i aller høyeste grad. Kampen mellom den intellektuelle fornuften og de skakkjørte følelsene river meg i fillebiter. Og akkurat nå er det tungt og mørkt.
Alle jeg møter kommenterer hvor «godt» jeg ser ut og bemerker med et smil at glimtet i øynene mine er på plass igjen. Dermed føler jeg at alle forventer at jeg skal ha det mye bedre selv også nå. Jeg skjemmes av tankene mine og de følelsene jeg kjenner på. Jeg føler meg utakknemlig og egoistisk som ikke klarer å ha det bra, når jeg tilsynelatende har alt jeg kunne drømt om.
Brå slutt, men nå har jeg ikke flere ord, bare tårer igjen…
Ikke se meg
Ikke hør meg
Ikke prøv å forstå
Den smerte og lengsel
Som jeg kjenner på
Det er ingen andre
Som får slippe inn
I mitt dypeste mørke
Mitt beksvarte sinn
Hvis du bare visste
Hva jeg følte nå
Du ville snu deg å løpe
Og aldri mer gå
Løpe fra frykten
Som herjer i vei
Som aldri vil slippe
Aldri går lei
Det er søndagskveld og huset har falt til ro. Guttene sover omsider etter flere timer tull og tøys på soverommet. De er spente. Om to dager er det 1.desember og mormor kom idag innom med pakkekalender. Daniel var nærmest utrøstelig ikveld da han fikk forklart at han må sove to netter til, før første pakke kan åpnes. Det ble litt lettere da han forsto at etter de to nettene får han åpne en gave hver dag fram til julaften.
Jon Ståle har dratt på jobb, en aldri så liten salt runde må til for at folk skal komme seg trygt til jobb imorgen tidlig. Jeg berømmer han og de andre som holder veiene fine dag og natt. Sove når de har sjansen og bli oppringt midt på natten for å dra på jobb. Og uansett hva de gjør eller ikke gjør, så er det sjelden skryt å få. Enten så kjører de for sakte og er i veien, ellers så er de ikke ute ofte nok/raskt nok. Brøytebilene – alle vil ha de, men ingen vil se de!
Selv ligger jeg her og funderer. Går tilbake i tid, i tankene mine. Prøver å finne opprinnelsen til alt dette. Hvordan kunne det ha seg at jeg, som kommer fra en matglad familie, endte opp i demonens verden? Hvor alt jeg gjør, sier, tenker og føler blir veid? Hvor jeg må fortjene å spise? Hvor jeg ikke kan unne meg selv å være glad, dersom vekta har gått opp?
Hvordan kan det ha seg at jeg får klump i halsen og må tørke en tåre når guttene forsiktig ytrer ønske om å bake til jul? Selv her jeg ligger og skriver handleliste, stiger pulsen. Hvorfor er mat så farlig?
Her om dagen hørte jeg en debatt om folkehelsen i landet vårt og at norske barn og voksne blir stadig tykkere. Debattantene diskuterte ivrig seg i mellom hva som kunne og burde gjøres for å snu denne utviklingen. En ting jeg bet meg merke i var dette: Spiser du for å overleve? Eller lever du for å spise?
Jeg tilhører definitivt den første kategorien. Jeg spiser med øynene, ørene og nesa. Jeg saumfarer nettet etter oppskrifter. Går timevis i butikken og drømmer meg bort. Ser på utallige mat program og ønsker å gjøre som de kokkene der. Lage mat. Lage god mat og nyte det. Forholde meg til mat med glede og entusiasme. Kose meg, med mat.
Jeg har så mange drømmer og ønsker. Men enn så lenge drukner de. I salte tårer fra øynene mine.
Hvis bare…
Hva er du redd for?
Jeg vet at du leser, følger min blogg. Jeg ser det i blikket når vi møtes i gangen. Jeg møter deg ofte, men vi snakker nesten aldri. Du ser liksom forbi meg.
Hva er du redd for?
Er du redd jeg er smittsom? At du blir deprimert hvis du snakker med meg? At jeg ikke tåler glede?
Jeg kan smile.
Jeg kan le.
Men gråten i hjertet, kan ingen se.
Vik ikke fra meg, jeg tåler det meste. Spør og du får svar. Jeg er meg, med og uten depresjon. Jeg er ikke annerledes nå, enn da vi først møttes i fjor. Du sa du ønsket å lære meg å kjenne, men nå tar du aldri kontakt.
Ble du skremt av det du fikk vite? Tror du jeg er farlig for deg og dine barn?
Beklager dersom du føler det sånn, men vit at jeg fremdeles ønsker ditt vennskap. Og selv om jeg har tunge perioder så har jeg humor og liker å ha det gøy.
Jeg er, på de fleste områder, akkurat som alle andre småbarnsmødre. Jeg liker å trene, være ute, finne på ting og være med venninner.
Jeg er mer enn «bare» en depresjon. Husk det… Og når du er klar for det, vil jeg være her, for jeg har god tid…
For to uker siden var jeg på vurderingssamtale på Tiller DPS. Jeg trodde i utgangspunktet at dette var første timen med ny behandler, siden det ikke sto spesifisert noe annet i brevet. Men der tok jeg feil, det var visst en samtale med to behandlere for å vurdere meg og min helsesituasjon i forhold til et annet behandlingsopplegg som Tiller har. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at jeg fremdeles står uten behandler, selv om jeg bare har meg selv å takke. Med tårer, vonde følelser og mange ord ble vurderingssamtalen gjennomført og idag er dagen kommet til å få høre «konklusjonen».
Angsten sitter som en stor klump i magen og frykten for å bli avvist er stor. Selve behandlingsopplegget vet jeg så og så ingenting om, men også det er selvvalgt. Jo mindre jeg vet, dess mindre forhåpninger er det.
Jemy 07.07.2015
Ikke gråt lille pike, vi skal passe på deg nå
Men hun er ikke lenger liten
Det er ikke så lett å forstå
Når tankene vender tilbake
Som om det var i går
At alle kalte henne navn
Og spyttet på hennes sår
Nå er hun selv blitt mor
Og frykten i hjertet er stor
Vil hennes små føle trygghet
Eller bli utsatt for stygghet
Skolen skal være et trygt sted å gå
Hvis bare de voksne passer på
Og åpner sine øyne nå
(Kilde: afam.no anonyme foreldre av mobbeofre)
Jemy 12.05.2015
Ka e du redd for? Frykter du livet ska vera for lett?
Hva er det egentlig jeg frykter? Redselen er stor, overmannende og altoppslukende.
Jeg frykter
Jeg er også redd for å bli frisk, fordi det er noe nytt og fremmed, hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen? Men jeg er enda reddere for å aldri komme meg ut av dette helvetet jeg har rotet meg inn i. Hva om den kampen jeg kjemper nå er forgjeves? Hva om tanken bestandig vil være der, rett rundt neste hjørne? Vil jeg måtte kjempe med nebb og klør resten av livet? Når blir bra, bra nok?
Jeg har alle forutsetninger for å lykkes, samtidig er frykten for å feile så uendelig sterk. Den griper tak i meg, holder meg nede og nekter å gi slipp.
Kanskje er det frykten for selve frykten jeg egentlig frykter?
Jemy 23.03.2015