Mine innlegg

Nattens tanker

jemy

Huset er stille, alle andre sover. Alt jeg hører er knitringen fra vedovnen og tikkingen fra vegguret. Et lite lys har jeg tent, men bortsett fra det er huset mørklagt. Fra stuevinduet kan jeg skimte noen flere lys. Naboenes utelamper i alle former og fasonger.

Etter ei intens uke tok vi tidlig kveld, men jeg som vanligvis sovner på null komma niks, klarte ikke å finne roen i kveld. Etter drøyt tre timer kapitulerte jeg og sto opp igjen. Så nå sitter jeg her og tankene kverner. Men det er så fult oppi der at jeg får ikke tak i hva som foregår. Alt kommer til meg i form av stikkord. Kroppen er sliten, men hodet jobber på spreng.

 

Den vesle djevelen har våknet for fult. Sitter og trykker meg ned. Kritiserer meg for alt jeg har gjort galt, alt jeg ikke har gjort og alt jeg burde ha gjort.

 

Alle negative tanker om mat og kropp er tilbake, motivasjonen til å bli frisk er der enda, men kampen er tung nå. Hver bidige dag kjemper jeg mot meg selv, mot den syke delen av meg som så desperat vil ned i vekt igjen. Kroppen er tung og føttene føles som bly når tiden nærmer seg spisetid. Jeg utsetter måltidet gang på gang, må bare gjøre ditt og datt før jeg spiser. Halsen snører seg sammen og munnen blir tørr.

Å gå fra 8 uker “nazi-regime” på mat og struktur og rett på 11dager påskeferie var absolutt ikke noen god resept. Kostlisten ble “glemt” allerede i det jeg gikk ut døren på Tiller fredagen før påske. Og jeg overbeviste meg selv at dette skulle jeg klare uten kostlisten, men hvem er det jeg prøver å lure? Godteri, påskesnop og et måltid nå og da påsken gjennom var definitivt ikke noe lurt. Jeg vet jo så innmari godt at  den måten å spise på kun har negative bivirkninger og absolutt ingen helsegevinster. Så jeg må ta meg sammen, finne fram kostlisten og sette opp en spiseplan. Om nødvendig må jeg sette opp tidspunkt og mengde for alle måltidene dagen gjennom.

Hvem skulle tro at noe så banalt som å spise, uten å føle avsky, skulle være så vanskelig?

 

This is not the end, just the beginning!

Jemy 11.04.2015

 

Regn fra skyfri himmel

jemy

Når regnet faller fra skyfri himmel

Å alt blir tungt, grått og trist

Da krever det sitt for å komme seg opp

Møte en hverdag som krever meg frisk

 

Men hva er forskjellen på frisk og syk?

Hvem kan bestemme hva som er hva?

Når vil jeg være bra nok for meg selv?

Når vil jeg mestre det liv jeg har fått?

 

Tankene kverner og holder meg nede

Stenger meg ute fra alt som er godt

Alle sier “det er bare å leve”

Men ikke alt er like flott

 

Ta deg en tur i mine sko

Vær i mitt hode, for bare en dag

Så vil du kjenne hvordan det er

Å bestandig kjenne et evig jag

 

Jemy 10.04.2015

Glimt fra fortiden

jemy

Ei lita og forvirra jente midt i tenårene sitter alene i et rom. Innerst i et hjørne sitter hun, sammenkrøpet og med grepet godt festet på en kosebamse. Den er hennes eneste trygghet nå. Timevis med gråting har lagd grimer nedover ansiktet og øynene er opphovnet og røde. Hun lengter etter å flykte, vekk fra alt og alle, men aller mest vekk fra seg selv.


(bilde fra Google)

Utenfor døren høres hyl, rop og skriking, noen går hvileløst omkring, andre hyler i fortvilelse. Noen kaster møbler veggimellom. Alle disse lydene skremmer henne, og innimellom er hun sikker på at hun er i ferd med å bli gal. Ikke bare deprimert og suicidal, men rett og slett gal.

Sakte, men sikkert tar hun av seg skoen, bretter opp skosålen mens hun håper i sitt innerste at pleierne ikke har funnet skjulestedet. Det har de heldigvis ikke, barberbladet ligger der, akkurat som før rom ransakelsen. Det glinser i stålet, og hun føler en enorm dragning mot den sylkvasse kanten. Hurtig som en katt og nesten før hun aner det selv er det gjort.

To dype, friske kutt lyser mot henne. I det det hvite kjøttet åpenbarer seg og lager en V-formet grop i håndleddet kjenner hun hvordan kroppen fylles med en ro og salighet ulik noe annet. Blodet begynner å komme, fyller gropene og renner videre nedover håndleddet og ned på gulvet. Lager en dam på det grønne industrigulvet, dammen blir gradvis tykkere etter hvert som blodet begynner å størkne.

I takt med blodet som størkner begynner “rusen” og avta. Før hun aner det er de svarte tankene og frykten tilbake.

De overmanner henne og følelsen er ikke til å holde ut.

Raskt drar hun barberbladet hurtig over underarmen, og så blir alt svart…

 

 

Jemy 09.04.2015

Litt tankevrimmel før påsken slipper taket

jemy

Nå er påskeferien snart over, og det kjennes egentlig helt greit ut. Har hatt ei fin påske med familien, men det er bestandig verre å holde på rutinene når det er høytid. Så det har vært en god del tull mat og mye snop. Noe som kjennes godt i kroppen, både fysisk og psykisk. Akkurat nå kjennes det på en måte som om jeg har gått på autopilot i påska. Dagene har gått litt i ett, og jeg har ikke helt hatt kontakt med meg selv, noe jeg kjenner nå når jeg tør å kjenne etter.

Guttene har vært aktive, som vanlig, og tre dager inn i påskeferien begynte de å spørre når barnehagen åpnet igjen… Så nå er det to overivrige gutter som ligger å prøve å sove, de har ligget en drøy time allerede, men ingen tegn til ro enda. Regner med vi er tilbake til normale rutiner om et par dager.

I dag har vi hentet ny sofa, så nå fikk vi plutselig ei helt ny stue, da vi fikk kastet ut to slitne stoffsofaer og byttet de med en skinn buesalong.

Jeg har ikke noe før bilde, men sånn ser det iallfall ut nå:

 

Nå prøver jeg å senke skuldrene og se framover. Gleder meg til å komme i gang med hverdagen igjen, selv om jeg ikke helt klarer å slå meg til ro med innholdet i min egen hverdag. Jeg er småbarnsmor! Avtaleboken min burde vært fylt med jobb, jobbmøter, lønningspils, leketreff, barneidrett, barnebursdager, foreldremøter, dugnad etc. Istedenfor er det psykolog, lege, fysioterapeut, psykiatrisk sykepleier og gåturer. Ikke akkurat noe å rope hurra for! Jeg vil bare trykke på “play” å komme til den dagen da alt er bra, da ikke sykdommen og de negative tankene styrer alt. Jeg vil så mye, men orker så lite.

Uka her er allerede fylt opp av statlige og kommunale avtaler og jeg føler meg som en overnervøs hypokonder her jeg sitter. Prøver å overbevise meg selv nok en gang om at alt er bra nå, jeg er frisk og kan dra ut i jobb igjen. Det er mange andre som fortjener behandling mer enn meg, tenk om jeg kaster bort verdifulle behandlingstimer som andre skulle hatt istedenfor meg. Jeg vet at de ikke er tilfellet, men jeg vil jo så gjerne fungere optimalt, klare alt alle andre klarer. Også er det mye lettere å prøve å løpe fra alt enn å måtte forholde seg til sannheten, alt blir så virkelig når jeg sitter og snakker om fortiden og hvordan jeg har det inni meg.

Prøvde å ta ett glad bilde nå nettopp, men dette ble resultatet:

Litt sliten kan man vel si…

 

Dette får være siste ord for i dag, håper alle får ei fin uke.

Jemy 06.04.2015

Anorektisk overvektig

jemy

Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, nettopp for å få ut litt frustrasjon og forhåpentligvis litt informasjon til de som ikke kan så mye om spiseforstyrrelser.

Jeg er ei normalvektig jente, bmi midt på treet og sånn passe høy. Men allikevel har jeg spisevegring. Det vises kanskje ikke hos meg, siden jeg ikke er et vandrende skjelett, men det gjør ikke problemet noe mindre av den grunn. Tvert i mot føles det ofte vanskeligere å være normalvektig enn dersom jeg hadde vært undervektig. Jeg har en følelse av at det er en del der ute som kanskje ikke tror problemene mine er reelle. Og det er kanskje ikke så rart ettersom anoreksi i samfunnet vises av media som vandrende skjelett, som oftest jenter som er så tynne at du er redd for at vinden skal blåse de over ende.

Jeg har til og med blitt møtt av helsepersonell, i dette tilfelle en allmennlege på et legesenter, som mente at jeg, med min bmi, umulig kunne ha spisevegring. Den beskjeden var et hardt slag i trynet, og det gikk lang tid før jeg i det hele tatt nærmet meg et legekontor igjen. Men etter hvert som tiden gikk og årene seilte forbi, så innså både jeg og de rundt at dette faktisk var et ganske stort problem. Jeg kom meg inn i systemet og en mengde utredning ble gjort, og til slutt endte jeg opp med en diagnose. Men lettelsen jeg forventet skulle komme, av at jeg endelig ble trudd og tatt på alvor, dukket ikke opp. Fordi i mitt hode ble det ikke “rett” diagnose.

Atypisk anoreksi – En diagnose som brukes dersom pasienten har de fleste kjennetegn på anoreksi, men ikke har fravær av menstruasjon og/eller bmi under 17.5! Og inni mitt syke hode betydde denne diagnosen en ting; at det var enda en ting jeg hadde mislyktes i, jeg klarte ikke engang å bli tynn nok til å få en “ren” diagnose!

Jeg innser jo det i dag, at det er ikke noe mindre problematisk fordi om det heter atypisk anoreksi, men for meg så føltes det som jeg da er overvektig, anorektisk overvektig!

 

Hvor mye lettere hadde det ikke vært dersom jeg hadde slippet å høre “men hun er da ikke tynn“, “hun ser da ikke syk ut” og “tror dere ikke hun overdriver litt.”

Sånne utsagn bak min rygg forer ikke akkurat den friske delen av meg. Så vær så snill, dersom det er noe dere lurer på, kom direkte til meg å spør, jeg svarer gjerne.

Jemy 29.03.2015

Fryktens makt!

jemy

Ka e du redd for? Frykter du livet ska vera for lett?

Hva er det egentlig jeg frykter? Redselen er stor, overmannende og altoppslukende.

Jeg frykter

  • Mat
  • Vektøkning
  • Metthetsfølelse
  • Å ikke være god nok
  • Å ikke mestre livet

Jeg er også redd for å bli frisk, fordi det er noe nytt og fremmed, hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen? Men jeg er enda reddere for å aldri komme meg ut av dette helvetet jeg har rotet meg inn i. Hva om den kampen jeg kjemper nå er forgjeves? Hva om tanken bestandig vil være der, rett rundt neste hjørne? Vil jeg måtte kjempe med nebb og klør resten av livet? Når blir bra, bra nok?

Jeg har alle forutsetninger for å lykkes, samtidig er frykten for å feile så uendelig sterk. Den griper tak i meg, holder meg nede og nekter å gi slipp.

 

Kanskje er det frykten for selve frykten jeg egentlig frykter?

 

Jemy 23.03.2015

Hvor vanskelig kan det være?

jemy

Sove, våkne opp, spise frokost, diverse gjøremål, spise lunsj, diverse gjøremål, spise middag, diverse gjøremål, spise kvelds. Høres ikke vanskelig ut dette, eller hva? Jeg mener, det er jo bare mat! Alle spiser! Noen spiser mye, andre spiser lite, noen spiser sunt, andre spiser usunt, noen er vegetarer, andre er altetende. Uansett hvor vi snur og vender oss er det mat, mat, mat. Vi kan ikke leve uten mat, og hvor vanskelig kan det egentlig være å spise? Eller å huske på å spise?

Nå sitter jeg her og prøver etter beste evne og oppsummere helgen kostholdsmessig. På den tiden jeg har vært hjemme fra Tiller i helga skulle jeg hatt to måltid på fredag ettermiddag/kveld, minst fire måltid lørdag og minst fire måltid i dag (søndag). Og hvordan har det så gått? Joda, det skal jeg fortelle deg.

Fredag var jeg utrolig flink, fortalte min kontakt person på Tiller at jeg skulle kjøre til Steinkjer på ettermiddagen/kvelden så jeg fikk smurt meg to matpakker a 2skiver. Spiste en på tur oppover og den andre på tur hjem igjen. Så fredag: mission completed! 5 måltid totalt.

Så kom lørdagen, våknet i 8tiden og gikk lang tur med vesle frøkna (ja, jeg hentet hund på fredag) før jeg spiste frokost i 12 tiden. Dagen gikk med til sløving foran tv’n før jeg og Jon Ståle spiste middag i 20tiden. Mellom frokost og middag så var ikke mat i tankene mine en eneste gang og jeg var heller ikke sulten da vi satte oss ned for å spise middag. Men fornuften sa jeg måtte, så da spiste jeg. Vi dro ut på salterunde like før midnatt og kom hjem søndag i 8tiden. Da gikk vi og la oss og våknet i 15tiden, da spiste jeg rester fra lørdagens middag før jeg dro til svigers for å hente guttene også spiste vi alle fire felles kveldsmat i 20tiden.

Mao har jeg i helga spist 6måltid, i et tidsrom hvor jeg skulle ha spist minst 10. Grunnen er vel en salig blanding av å glemme og spise i tillegg til manglende matlyst og null interesse for mat. Jeg vet jeg balanserer ytterst på en knivsegg, men jeg må innrømme at det er mye vanskeligere å endre vaner enn jeg trodde det ville være.

Dessuten kommer tankene stadig tilbake, tankene som forteller meg at jeg er for tykk, at jeg ikke fortjener mat. Ønsket om å leve helt uten mat, dersom det hadde vært et alternativ. Sånne tanker skremmer meg!

Hva gjør du når tankene skremmer deg? Hvordan takler du ambivalensen? Hvordan klarer du å oppretthold et normalt, strukturert og sunt kosthold i helger og ferier?

Tips og råd mottas med takk!

 

 

Jemy 22.03.2015

Ta barna på alvor

jemy

Solen skinner og barna ler
Men det er mye vi ikke ser
Jenta som gråt og gutten som lo
Da alle andre henne slo
Men jenta hun tier og lider i stillhet
At ingen vil høre er noe hun vet
Hun har forsøkt å åpne seg før
Men det eneste hun møtte var låst dør

Å beskyldes for løgner og overdramatisering
Gir ingen videre vei til bedring
Tenk dere om et sekund eller to
Å ta signaler på alvor så alle får ro
Ikke alt kan skjules bak en fasade
Ikke alle kan spøke og “fake” seg glade
Vis litt ansvar og vær en venn
Så vil du se jenta smile igjen

(Bilde lånt fra Google)

 

Jemy 21.03.2015

To må man være

jemy

I gode og onde dager

Når livet byr på mer enn vi behager

Når poden har ramlet og skrubbet sitt kne

Og veslebror har løpt langt av sted

 

Da er det godt å kunne vite

At jeg ei alene behøver slite

Jeg har en mann som stiller opp

Som hjelper meg til å være på topp

 

To må man være

For sammen å kunne lære

Hvordan gjøre hverandre god

Så familien igjen kan finne ro

 

Jemy 19.03.2015