Litt tankevrimmel før påsken slipper taket

Nå er påskeferien snart over, og det kjennes egentlig helt greit ut. Har hatt ei fin påske med familien, men det er bestandig verre å holde på rutinene når det er høytid. Så det har vært en god del tull mat og mye snop. Noe som kjennes godt i kroppen, både fysisk og psykisk. Akkurat nå kjennes det på en måte som om jeg har gått på autopilot i påska. Dagene har gått litt i ett, og jeg har ikke helt hatt kontakt med meg selv, noe jeg kjenner nå når jeg tør å kjenne etter.

Guttene har vært aktive, som vanlig, og tre dager inn i påskeferien begynte de å spørre når barnehagen åpnet igjen… Så nå er det to overivrige gutter som ligger å prøve å sove, de har ligget en drøy time allerede, men ingen tegn til ro enda. Regner med vi er tilbake til normale rutiner om et par dager.

I dag har vi hentet ny sofa, så nå fikk vi plutselig ei helt ny stue, da vi fikk kastet ut to slitne stoffsofaer og byttet de med en skinn buesalong.

Jeg har ikke noe før bilde, men sånn ser det iallfall ut nå:

 

Nå prøver jeg å senke skuldrene og se framover. Gleder meg til å komme i gang med hverdagen igjen, selv om jeg ikke helt klarer å slå meg til ro med innholdet i min egen hverdag. Jeg er småbarnsmor! Avtaleboken min burde vært fylt med jobb, jobbmøter, lønningspils, leketreff, barneidrett, barnebursdager, foreldremøter, dugnad etc. Istedenfor er det psykolog, lege, fysioterapeut, psykiatrisk sykepleier og gåturer. Ikke akkurat noe å rope hurra for! Jeg vil bare trykke på “play” å komme til den dagen da alt er bra, da ikke sykdommen og de negative tankene styrer alt. Jeg vil så mye, men orker så lite.

Uka her er allerede fylt opp av statlige og kommunale avtaler og jeg føler meg som en overnervøs hypokonder her jeg sitter. Prøver å overbevise meg selv nok en gang om at alt er bra nå, jeg er frisk og kan dra ut i jobb igjen. Det er mange andre som fortjener behandling mer enn meg, tenk om jeg kaster bort verdifulle behandlingstimer som andre skulle hatt istedenfor meg. Jeg vet at de ikke er tilfellet, men jeg vil jo så gjerne fungere optimalt, klare alt alle andre klarer. Også er det mye lettere å prøve å løpe fra alt enn å måtte forholde seg til sannheten, alt blir så virkelig når jeg sitter og snakker om fortiden og hvordan jeg har det inni meg.

Prøvde å ta ett glad bilde nå nettopp, men dette ble resultatet:

Litt sliten kan man vel si…

 

Dette får være siste ord for i dag, håper alle får ei fin uke.

Jemy 06.04.2015

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.