Idag, etter dager, uker og måneder med venting, dukket brevet endelig opp i postkassa. Brevet som inneholdt budskapet jeg har ventet så lenge på. «Nå kan vi tilby deg time hos ny behandler, møt hos oss neste uke for time med mister X!»
Kort og greit, svart på hvitt. Brevet inneholdt jo så klart diverse andre opplysninger sånn som egenandeler, frikortgrense, adresse og telefonnummer. Og sist men ikke minst sto det: «Dersom du ikke møter til timen og vi ikke hører fra deg innen 24timer vil du miste ventelisteplassen du har hos oss. Dette medfører at du da må gå via din fastlege å få henvisning for igjen å bli pasient hos oss.»
Sånne formaliteter som selvfølgelig må med, men som for meg fremstilles på en brutal måte. Akkurat som om ikke JEG har ventet på dere! Det er faktisk JEG som har ventet siden slutten av mai på at dere skulle finne en ny behandler til meg. Men dersom JEG skulle være så uheldig å være sen ute, eller glemme å gi beskjed til dere, ja DA er det plutselig kroken på døra! Men det har ingenting å si at DERE har brukt 3 mnd på å kunne tilby meg time!
Sånn, da var den frustrasjonen ute! Og nå kommer jeg dit jeg egentlig ville med dette innlegget. Jeg hadde forventet å føle glede, eller iallefall lettelse over endelig å ha fått en ny behandler. Men informasjonen i brevet ga meg ingenting. Ikke noen positive følelser iallefall. Istedet sitter jeg her med panikk, angst, uro, frustrasjon og fortvilelse.
Hva gjør jeg nå? Hva har jeg begitt meg ut på? Enda en ny person som skal få lov til å komme innom muren min (les: prøve). Enda en som skal sitte og lytte til all klagingen min her jeg lever i verdens rikeste land, mens barn på andre siden av jorden går til sengs sultne og uten klær.
Tusen tanker farer gjennom hodet mitt og jeg tar meg selv i å lure på hvilken taktikk jeg skal bruke denne gangen. Som så mange ganger før er piggene ute lenge før jeg har nådd kamparenaen. Man må velge sine kamper med omhu, sier folk. Men hva skal man gjøre når man ikke vil kjempe, men ikke har noe valg?
Jeg kjenner redselen sitter i brystet, klemmer som en klo over lufterøret mitt og gjør den sommertunge luften enda tyngre å puste i… Denne gangen skal det gå, det MÅ gå…
