Jeg er en jente, eller rettere sagt dame, på 27år. Jeg er gift, har to barn, har hus, bil og katt. Mao jeg er voksen.
Men det er ikke alt som er like voksent eller la meg si modent hos meg. På mange måter er jeg et barn i en voksen kropp.
Et barn som ikke lever opp til forventningene omgivelsene har til meg. Et barn som tidlig i livet lærte seg en måte å svare på, en måte å reagere på, som fungerte.
Siden har jeg holdt fast på dette. Ikke fordi jeg absolutt vil, men fordi jeg ikke klarer noe annet og ikke kjenner til noe annet.
Når jeg blir glad, blir jeg utrolig glad. Og når jeg blir lei meg og møter motgang så blir det verdens undergang. Jeg tåler ikke å bli satt på plass, uten å oppfatte det som direkte kritikk. Jeg får angst dersom noe avviker fra «planen» min. Og jeg blir utrolig stressa og nervøs i folkemengder og på ukjente plasser.
Jeg reagerer da med å bli irritert og hissig. Sur, sint og rasende. Jeg får lyst til å løpe fra situasjonen. Og sist men ikke minst får jeg et utrolig til selvhat.
Dersom du skulle møte på meg i en av mine «breakdowns», vær så snill å unngå å si en ting. Ikke be meg om å skjerpe meg eller ta meg sammen!
Tenk etter hvordan du ville behandlet en 5årings trassanfall og handle deretter. Vær rolig, men bestemt. Desto roligere omgivelsene er, jo forter klarer jeg å hente meg inn igjen.
Og sist men ikke minst, jeg jobber med saken, gi meg tid!
