«Hvorfor kommer du og henter oss så tidlig?»

To par øyne i rødmussede fjes kikker spent på meg idet jeg kommer inn porten til barnehagen. Begge er i aktiv lek med jevnaldrende kamerater, men får det plutselig travelt med å avslutte leken og komme meg i møte. Etter en rask klem til begge to kommer barnehagens leder gående mot meg.

«Hei», sier jeg forsiktig. «Jeg vet barnehagens kjernetid er til 14, og at klokken nå bare er 12:30, men idag har jeg en god dag så jeg tenkte å hente tidlig for å ha med meg guttene å lage muffins.»

Måten hun ser på meg og smilet hun sender sier meg at dette er helt i orden. «Min mening er at barn har det bra med foreldrene sine, selv om klokken ikke er 14 enda», sier hun leende. Vi snakker litt videre om løst og fast, og hun er glad på mine vegne for at jeg har en god dag.

Idet jeg tar med meg guttene og drar hjem, vet jeg at vi er heldige. Vi har en trygg og god barnehage, med en stabil ramme av ansatte og en liten barnegruppe. De ser hvert barn og lar alle få drive på med sitt. Og ikke minst, de ser oss, foreldrene! Det er aldri vanskelig å ta opp noe med de ansatte, enten det er ris eller ros. De stiller opp, gir meg råd og ivaretar, både meg og barna, på en fantastisk måte.

 

Vi kom hjem, hunden ble luftet og muffins ble bakt. Pannekakerøra står til svelling og min kjære kom nettopp inn døra. Alt tegner til å bli en fin ettermiddag, og selv om jeg begynner å kjenne det i hodet, så er det verdt det.

Jeg har skapt minner og jeg har fått mine barn til å smile!

 

dancing
Anorexia Nevrosa – Nervøs avmagring – betraktes som en nevroseform. Anoreksia betyr appetittløshet, men de som rammes mangler verken appetitt eller sultfølelse, i hvert fall ikke i begynnelsen. Dette er noe som kommer etter hvert, dersom kroppen venner seg til ikke å få mat, da orker den ikke gi beskjed når den trenger noe heller. Tilstanden skyldes en indre angst som blant annet fører til at en blir ute av stand til å spise normalt.
Dette er en sykdom av flere i kategorien spiseforstyrrelser, og den er stadig mer utbredt. Når man har anoreksi sulter man seg, eller spiser veldig lite, og de aller fleste med anoreksi har en ekstrem frykt for mat og det å bli overvektig. Anorektikeren er en person som kan gå fra å være livlig og ganske sosial, til å bli stille og innesluttet. Det er som om hun gjør kroppen sin til et lite bur. Hun stenger seg inne og lar ingen som oftest ingen få slippe inn. ”Anorektikeren forsøker å sulte ut sine behov.” Det kan være mange grunner til at man har fått anoreksi, man kan f.eks. ha blitt mobbet fordi man er overvektig, eller se seg selv i speilet å tro man er for tykk. De fleste pleier også å tro at alt blir så mye bedre når de blir tynne, at de blir mer populære.
Sykdommen rammer som oftest jenter, men også en del gutter, og for guttene er den om mulig enda mer tabubelagt enn for oss jentene. Det er som om det er en slags skam for guttene å slite med anoreksi, siden dagens samfunn har utpekt guttene som de sterke og tøffe, som skal klare alt! Sykdommen er mest utbredt blant tenåringer og unge damer, fra 14-årsalderen og oppover, men anoreksi rammer stadig yngre jenter. Og denne utviklingen er meget skremmende, for det kan virke som om samfunnet i dag er med på å framdrive denne sykdommen. Med å si at det er ín å være tynn, er du tynn blir du godtatt, alle modellene er tynne og pene. Flere og flere kjendiser og superstjerner har i det siste kommet ut i mediene og sagt at de har slitt med spiseforstyrrelser, men at det nå går bra igjen. Dermed får de alt til å virke så enkelt, får det til å se ut som at det ikke er noen sak å gå ned noen kilo å så komme seg ut av det igjen. Dermed er det mange som velger popstjernenes vei for å gå ned, sulte seg litt, og dermed starter det ”Dansen med døden.” Men få tenker vel på hva konsekvensene egentlig kan bli, når de starter med denne slankingen, få tenker vel hvilket helvete de egentlig er på vei inn i. For dessverre så finnes det de pasientene helsesystemet ikke klarer å redde, de som det har gått for langt med, og hvert år dør jenter i Norge av anoreksi. Anoreksi er faktisk den psykiske sykdommen med størst dødelighet, og det er ikke akkurat noe gøy å tenke på.
Anorektikere er sjelden klar over at de selv har et problem, og fornekter det. De føler selv at de spiser nok, og føler vel heller at de faktisk spiser for mye. De blir engstelige ved å ha mat i magen, og når de har spist mer enn de skulle ”tillatte” seg. Blir meget fintfølende ovenfor mat, begynner med unnskyldninger som ”jeg tåler ikke” og ”jeg liker ikke.” Mange anorektikere blir også vegetarianere, eller kutter ut bestemte matvarer. De aller fleste lager en ”nei” og en ”ja” liste. Ja-listen er som oftest tillatte kalorier, som frukt, grønnsaker, salater og enkle supper. Nei-listen er da alt det andre, men da helt klart mat med mye karbohydrater, fett og kalorier.
Skolen og lærerne er viktige i behandlingsprosessen for å gjøre anorektikere friske igjen.
De må være med på å bygge opp selvtilliten hennes, og få henne til å tro på seg selv. Til dette må undervisningen tilrettelegges og trygghet skapes. Avveksling i undervisningen bør gjøres på det tidspunktet det melder seg problemer for den aktuelle eleven, slik at ikke skolen også blir et sted eleven føler seg utrygg. Trygghet blir skapt blant annet når eleven vet hva hun skal arbeide med, hvordan hun skal arbeide, når hun skal arbeide og hvor lang tid hun har til rådighet. Anorektikere liker ikke usikkerhet, og de føler at de alltid må mestre alt, og gjøre alt så perfekt som mulig. For selvoppfatningen er det viktig å ikke bare vurdere det ferdige arbeidet med en karakter/kommentar men også vurdere hennes engasjement og eventuelt framgang underveis.
Ofte har anorektikeren liten interesse for selve faget, men drivkraften er ønsket om hele tiden å prestere og skolearbeidet blir en jakt på toppkarakter. Resultatet av dette kan ofte bli prestasjonsangst og følelse av å strekke seg etter krav som hun har vanskelig for å oppnå.
Anorexia nevrosa framhever pertentlighet og nøyaktighet, men hemmer kreativitet og fri utfoldelse. Ved for eksempel bruk av kunst og håndverk vil helst anorektikeren kopiere et allerede ferdig produkt, siden da er det lettere å prestere bra. Usikkerheten melder seg straks hun skal finne på noe selv.
Anorektikere sitter ofte med detaljkunnskap, men har liten forståelse for sammenhenger og helheter. De har lett for å forstå alle de små detaljene, men når de skal sette alt dette inn i den store sammenhengen går det ikke alltid like bra. Ikke sjelden vil anorektikeren føle forakt for medelever som ikke har samme evner eller ambisjoner som seg selv, dette da pga sine strenge krav til seg selv.

Jemy 09.12.2005

(dette var en tekst jeg skrev som en skoleoppgave)

 

Tikk takk, tiden går

Men jeg står, stille

På kanten av klippen

Skal, skal ikke

Tenker og grubler

Veier for og imot

Tårene triller

Mens jeg snur meg og går

Feigheten vant, mens tårene rant

 

Jemy 04.10.15

Hit og dit

Fram og tilbake

Datoer, klokkeslett og oppmøtested

Samtaler, skjemaer og telefoner

Er det liksom dette som er behandling?

Dette som skal få meg «frisk»?

 

Jeg blir sendt fram og tilbake, som en kasteball, eller en pakke med ukjent mottaker.

Forstår de ikke at dette forverrer symptomene? All usikkerhet, utryggheten og ventingen gjør meg mer sårbar og ustabil. Framprovoserer nye tanker og følelser.  Følelsen av å stadig bli avvist eller henvist videre, bekrefter bare min egen følelse av å være utenfor i det standardiserte samfunnet. Å stadig bli vurdert og få passet mitt påskrevet øker usikkerhet og forteller meg at selvinnsikten min tross alt ikke er særlig god. De er jo ekspertene, og de vet best, så dersom jeg ikke er «syk nok» eller syk på «rett» måte, så stemmer vel det, eller?


Snapchat-6464461800832915999

Continue reading «Svimmel i systemet»

Bare en kilo til, så blir jeg glad.

Bare en kilo til, så blir alt bra.

 

Hva skjedde med å leve i nuet?

Å gripe øyeblikkene som livet gir deg?

Hvorfor streber vi alle etter lykken?

Aller helst vil vi ha det uoppnåelige og i vår iver etter å komme dit, glemmer vi å leve. Vi utsetter alle gleder og lykkelige stunder. Snakker om alt det koselige vi skal gjøre i helga, i ferien eller kanskje neste år. Som om alle gleder ligger foran oss! Hva med å kose seg en helt vanlig mandag? Ta med barna på lekeland midt i uken? Tenne lys og spise en romantisk middag etter barna er lagt, selv om det ikke er helg og barnefri?

 

Svaret sitter ikke jeg med, for jeg er selv fanget i denne «ventebobla». Jeg sitter og drømmer om alt jeg ønsker å gjøre når jeg blir frisk, og glemmer dermed å nyte de koselige opplevelsene som skapes nå. Som en hel ettermiddag uten krangling, en dag uten regn eller en fin samtale med min kjære.

La oss begynne å leve, ingen vet hva morgendagen bringer!

2015-08-30_13.51.44 2015-08-30_13.49.342015-08-30_13.46.362015-08-30_13.43.55

 

Førstegangs publisering av en gammel tekst jeg skrev like etter jeg gikk ut av ungdomsskolen.

 

Jeg beklager

 

Jeg beklager at jeg er til

Men er det min skyld?

Jeg beklager at jeg sier hva jeg mener

Men har jeg ikke rett til det?

Jeg beklager at jeg er i veien

Men hvor skal jeg gå?

Jeg beklager at jeg er som jeg er

Men hvordan skal jeg ellers være?

Jeg beklager at jeg gråt

Men det var du som såret meg

Jemy 2004

Jeg spiste!

Ikveld spiste jeg bakt potet, en av mine tidligere livretter, med skinke, smør og salt. Jeg nøt det måltidet. Og jeg spiste faktisk flere poteter, ikke bare en.

Der og da var jeg sikkert sinnsyk i gjerningsøyeblikket, totalt uvitende om det som skulle komme.

Og nå sitter jeg her, alene, mens resten av huset har falt til ro. Men ikke jeg nei. Ute drønner vinden rundt hushjørnene, tar skikkelig tak i trærne for liksom å rive de med seg til et mørkt og skummelt sted langt borte.

Utsikten fra vinduet gjenspeiler hvordan jeg føler meg nå. Klumpen i halsen vokser og pulsen stiger i takt med de stadig økende hjerteslagene mine. Jeg er svett og klam, magen gjør kollbøtte mens føttene skjelver.

Jeg klarer ikke sitte stille, men har heller ingen krefter til å reise meg. Når jeg lukker øynene er det som om jeg svever av sted, og jeg blir vektløs og dermed bekymringsløs.

Men så, når jeg åpner de igjen, er jeg hjemme. Alene, fylt av skam, anger, selvforakt og dårlig samvittighet.

Snapchat-2926910018349096009

Alt dette på grunn av noen skarve poteter!

Mørket siger på

Høsten er her nå

Tid for innekos med ullpledd

Telys og fyr i peisen

Morgenen kommer sakte

Med trolsk stemning i duggvått gress

Tåka ligger lavt og skjuler skogens mystikk

Snart kommer frosten og hektiske vinterdager

Men ennå kan vi leve sakte

I høstens flotte farger

Innerst inne er jeg et sosialt vesen, men i praksis hater jeg å måtte forholde meg sosialt til andre mennesker enn min mann og mine barn. Folk utenfor min innerste sfære gir meg så mange forskjellige, utydelige og blandede signaler som jeg sliter med å tolke.

 

En helt vanlig samtale for deg, kan koste meg uante krefter og tømme lagrene mine for de neste timene. Hva sa du egentlig? Hva betydde det blikket? Hvorfor har du et smil om munnen når det vi snakker om ikke er av det humoristiske slaget?

 

Jeg prøver å finne av knappen, prøver å stoppe alle tankene som kommer. Alle følelsene som denne overanalyseringen fører med seg gjør meg helt matt i hele kroppen.

Hvorfor kan du ikke bare si det som det er? Kall en spade for en spade!

Personer som er rett fram og snakker rett fra levra er lettere å forholde seg til. Det de sier blir litt mer konkret, litt mer håndfast når det er samsvar mellom ordene de bruker og kroppsspråket de viser.

Kommunikasjons utfordringer som de jeg opplever er ikke så lette å snakke om, men jeg håper dette innlegget bragte deg et skritt nærmere hverdagen min.

 

Takk for at du leser!

Jeg er svart. Fargeløs og uten nyanser. Fanget i angsten og depresjonens mørke underverden.

Når jeg føler glede, er det aldri fult og helt. Fordi jeg innerst inne vet at følelsen vil forsvinne igjen, det er bare et spørsmål om tid. Og den uvissheten om NÅR gleden vil gå over, den takler ikke jeg. Da er det mye lettere å synke tilbake til mørke tanker igjen. Da er det i det minste JEG som har kontroll på hva jeg føler og når.

Sorgen over aldri å kunne kjenne på gode følelser 100% har aldri tidligere plaget meg, jeg har på en måte slått meg til ro med at det bare er sånn ting er. Det er først nå de siste dagene at jeg har begynt å kjenne på en sorg, et savn over alt jeg går glipp av. Over alle opplevelser og følelser jeg ikke tillater meg selv å ta del i.

Smerten jeg føler når mine barn konfronterer meg angående følelsene mine, er ny for meg. Det samme er savnet etter å leve, og ikke bare eksistere.

Tiden leger alle sår, sies det. Hvis dette er tilfelle, hvorfor har da ikke minnene bleknet? Og luktene forduftet? Hvorfor er da smerten og hatet større enn noensinne?

En tanke som slo meg nå nettopp var at kanskje jeg selv er årsaken til min egen depresjon? Kanskje er minnene så vonde at jeg ikke føler jeg fortjener å være lykkelig? Hvis dette stemmer, vil det da hjelpe å bearbeide opplevelsene og få de litt på avstand? Vil jeg da tørre og også kjenne på de gode følelsene?

Det vil bare tiden vise, men en ting er sikkert, jeg er klar for å kjempe!

For meg og min familie, for å gi meg selv det livet jeg fortjener!

Snapchat--4607763246976622154