Forfatter: jemy

Ord

jemy

Jeg skriver. Mye og ofte. Noe publiserer jeg her på bloggen, mens noe bevarer jeg for meg selv. Henter det kanskje fram senere og deler det med dere lesere da.

Jeg liker å skrive. Liker å finne ord for å forklare hvordan jeg har det. Jeg har tilsynelatende lett for å finne ord. Godt ordforråd pleide lærerne å si.

Men av og til får jeg ikke til å si det jeg vil. Spesielt til mine nærmeste. Ikke fordi jeg ikke vil. Heller ikke fordi jeg mangler ord. Men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få de til å forstå. Hvilke ord jeg skal bruke så de forhåpentligvis skjønner hva jeg mener.

Jeg er redd for å såre og for å bli såret. Jeg er redd for å skuffe og for å bli skuffet.

Ord kan forklare mye, men dersom man bruker de feil, kan de ødelegge alt. Riktig ord til feil tid kan få alvorlige konsekvenser.

Der er min største utfordring. Jeg har mye på hjertet, men er en mester i å velge feil tidspunkt å snakke på. Da velger jeg heller å tie og smile.

Intet nytt er godt nytt.

Sensitivt

jemy

Jeg har tenkt en del på noe du sa for litt siden. At jeg er heldig. Heldig som kan velge. Som kan gjøre naturlige ting. Som har familie. Som har en partner.

 

Jeg vet du har rett. Jeg vet jeg bør være takknemlig for alt jeg har. Men når det stormer som verst, er det ikke lett å se. Alle de gode tingene som skjer. Alle menneskene som er glad i meg.

 

Da ønsker jeg bare å være i fred. Alene. Meg selv og sykdommen. Ingen som står i veien. Ingen å såre. Ingen å elske.

 

Høres dette absurd ut? Kanskje det. Men sånn er det for meg. Det er min hverdag. Mitt liv.

 

Du sier jeg kan velge. Jeg hører «du er heldig».

Du sier jeg har en familie som trenger meg. Jeg hører «vær glad for det du har».

 

Jeg tolker dine ord og meninger dit hen at jeg er utakknemlig. At jeg ikke vet hvor heldig jeg er. At jeg overdriver problemene mine. Konklusjonen av vår samtale blir at jeg må skjerpe meg. Ta meg sammen og være glad.

 

Innerst inne ser jeg at du ikke mener det sånn. Du vet jeg har det vanskelig. Du ønsker å hjelpe. Men jeg overanalyserer. Tolker alt i verste mening.

 

Beklager at jeg misforstod.

Takk for at du er min venn.

 

 

Til mine sambygdninger

jemy

Det er nå ca 6mnd siden jeg tok valget om å begynne å skrive. Og jeg skriver enda. Åpent, leselig for alle, helt uten filter. Jeg angrer ikke et sekund. Tilbakemeldingene jeg har fått gjør at all skrivingen er verdt det. Jeg har blitt godt motatt av de fleste, og åpenheten jeg har valgt gjør det lettere å møte folk. Jeg setter pris på at dere leser og dermed vet.

Jeg føler ikke at noen stirrer og hvisker. Dersom dere lurer på noe og er nysgjerrige, så spør dere.

Takk!

For at dere bryr dere. For at dere inkluderer meg. For at dere lar meg får være meg.

Guttene våre får vokse opp i ei fin bygd, vel vitende om at mamma kan slippe masken og være seg selv.

 

Ikveld har vi vært på basar. Akkurat som jeg husker fra jeg var lita. Med tombola, åresalg, loddbøker og mat. Dette er en årlig tradisjon utpå her på senhøsten. Arrangert av Hølonda sanitetsforening. Et kjempe flott arrangement med mye folk og gratis kveldsmat. Guttene koste seg, fikk med seg penger og gikk og prøvde tombola helt alene. Stolte og fornøyde kom de tilbake med hvert sitt lommespeil og to reflekser hver. De fikk velge gevinster selv, og blant alt godteriet som lå der, valgte de altså fornuftig. Da ble mor stolt, hehe.

 

Imorgen skal jeg være med på varetelling på Coop Marked Hølonda. Det ser jeg fram til. Sosialt samvær med gode venner hele dagen. I tillegg får jeg jobbe med tall. Jeg liker tall. Det er konkret og greit og forholde seg til. Tallene lyver ikke. De gir meg svar. Av og til også følelser, men bestandig svar.

 

Dette innlegget ble muligens litt rotete og uklart, mne poenget mitt var: Takk!

Tusen takk til alle dere her på Gåsbakken og Hølonda forøvrig som har tatt så godt imot meg og familien min!

Rop ut dersom det er noe jeg kan gjøre for dere, jeg vil gjerne gi noe tilbake til bygda mi.

Can’t forgive, can’t forget

jemy

Every time I close my eyes
I see you
I smell you
I feel you

Like yesterday

You came to me
Wanted to take me out for å walk
You were my friend
So I walked with you

I can’t forgive myself
For what I did
I can’t forget
What you did to me

I’ve asked myself
Why you did those things to me
But I’m still here without any answer

I just know
That you’ve ruined me
For the rest of my life

But still I can’t hate you
For what you did
‘Cause you were my friend!

I trusted you
But you betrayed me
And now I’ve lost the ability
To trust anyone
Anymore

unhappy

En selvfølge for andre, en seier for oss!

jemy

Vi har gjennomført en lang og koselig søndagsfrokost, alle fire!

Dette er sikkert noe de fleste av dere tar som en selvfølge, å spise frokost sammen, men her i huset er dette sjelden kost.

Stort sett sitter jeg med havregrøt og kaffe i en stol, guttene med brød og yoghurt i sine stoler og Jon Ståle drøyer maten til litt utpå dagen.
Men idag kokte vi egg og dekket på og spiste en koselig frokost rundt spisebordet.
En koselig start på en ellers grå søndag.

Håper dere får en fin søndag!

Glassklokken

jemy

Klokka tikker. Viserne flytter seg sakte, men sikkert. Tiden går, mens jeg sitter stille. Inni bobla mi. Venter.

Tikk, takk.

Så er vi igang igjen. En ny ventetid er over meg. Sluker meg hel og gir meg mye hodebry. Jeg lar gårsdagens samtale synke inn, mens fotballkampen på tv’n blir stadig fjernere.

Gruppe behandling. Jeg smaker på ordet, prøver å forstå betydningen av det. Sitte i sirkel med fremmede mennesker. Snakke om problemene våre en gang i uka i 2år!

2år er lenge. For meg så føles det som en hel evighet. Jeg som er kjent som en «dropout». Jeg hopper av ved første hindring, like før vi når første motbakke.

Jeg elsker rutiner og forutsigbarhet, men jeg hater ansvar og forpliktelser. Jeg trenger trygghet og faste oppgaver, men sliter med å finne roen og kjeder meg lett.

Å skulle ta fatt på denne oppgaven, jobbe meg til en (forhåpentligvis) enklere og bedre hverdag, er jeg klar for det? Klarer jeg å forplikte meg til noe så langvarig og intenst som krever enormt mye av meg selv? Å jobbe mot et (uklart/diffust) mål? Jeg har ingen garantier for at dette vil hjelpe, og nettopp derfor er jeg redd for å ta steget.

Hva om jeg feiler, igjen?

Det kan hende jeg bekymrer meg uten grunn, for først om en uke får jeg vite om jeg faktisk får et behandlingstilbud.

Før stormen

jemy

Hvem er du, vil du se meg nå

Er du en som ønsker å forstå

Lytte til meg, og komme med svar

På mange gåter som hodet mitt har

 

Jeg kjenner deg, ikke men ønsker så vel

At du kan hjelpe, så jeg kan hjelpe meg selv

Jeg ønsker å vite, trenger litt råd

Å komme meg vekk fra det kaos som rår

 

Hverdagen min er som et jag

Bestandig stressa, aldri i ro

Tårer og sinne, fyller meg opp

Til jeg eksploderer, og alt sier stopp

 

 

 

Utmattet finner jeg senga i kveld. Følelsene og tankene raser før morgendagens time på DPS. Enda en vurderingssamtale! Den tredje i rekka nå, siden juni. Enda en gang skal jeg møte to personer, som skal stille spørsmål, observere og konkludere. Jeg har lovd meg selv å stille med åpent sinn, selv om jeg innerst inne ikke vet om jeg orker denne runden en gang til.

Håper Jon Blond finner veien hit snart, så jeg får sovet litt…

Bryte barrierer!

jemy

Ikveld tok jeg endelig steget! Etter drøyt 3mnd uten trening (skyldes en blanding av latskap og sosial angst) tok jeg skoene fatt og fant veien til treningssenteret. Allerede på parkeringsplassen fikk jeg lyst å snu. Det lyste allerede i vinduene, ergo var det noen der, jeg kom ikke til å bli alene!

Javel tenker du kanskje, bruker jo å være en haug med folk der du trener og det er ikke noe problem…

La meg fortelle deg en ting, jeg bor på bygda! Selvbetjent treningssenter som er åpent hver dag fra 06:00 til 23:00. Ofte lite folk, noe som passer meg perfekt…

 

Så tilbake til parkeringsplassen, jeg gikk! Ikke hjem nei, jeg gikk inn døra!

Og i skrivende stund går jeg på tredemølla mens en fremmed kar bruker romaskina rett til venstre for meg. I tillegg er det en jente her pluss en mann til…

Men jeg gir faen, pulsen er unormalt høy til hurtig gange å være, men jeg er her! Lukket inne i min egen verden, musikk på ørene og kun fokusert på meg selv og min egen prestasjon.

 

Snapchat-463871607216040935

Snapchat-7372712948497944681

 

Om det blir noe annet enn tredemølle idag gjenstår å se, men det er i allefall en begynnelse!

Å skape minner – et snev av lykke

jemy

«Hvorfor kommer du og henter oss så tidlig?»

To par øyne i rødmussede fjes kikker spent på meg idet jeg kommer inn porten til barnehagen. Begge er i aktiv lek med jevnaldrende kamerater, men får det plutselig travelt med å avslutte leken og komme meg i møte. Etter en rask klem til begge to kommer barnehagens leder gående mot meg.

«Hei», sier jeg forsiktig. «Jeg vet barnehagens kjernetid er til 14, og at klokken nå bare er 12:30, men idag har jeg en god dag så jeg tenkte å hente tidlig for å ha med meg guttene å lage muffins.»

Måten hun ser på meg og smilet hun sender sier meg at dette er helt i orden. «Min mening er at barn har det bra med foreldrene sine, selv om klokken ikke er 14 enda», sier hun leende. Vi snakker litt videre om løst og fast, og hun er glad på mine vegne for at jeg har en god dag.

Idet jeg tar med meg guttene og drar hjem, vet jeg at vi er heldige. Vi har en trygg og god barnehage, med en stabil ramme av ansatte og en liten barnegruppe. De ser hvert barn og lar alle få drive på med sitt. Og ikke minst, de ser oss, foreldrene! Det er aldri vanskelig å ta opp noe med de ansatte, enten det er ris eller ros. De stiller opp, gir meg råd og ivaretar, både meg og barna, på en fantastisk måte.

 

Vi kom hjem, hunden ble luftet og muffins ble bakt. Pannekakerøra står til svelling og min kjære kom nettopp inn døra. Alt tegner til å bli en fin ettermiddag, og selv om jeg begynner å kjenne det i hodet, så er det verdt det.

Jeg har skapt minner og jeg har fått mine barn til å smile!