Det er nå ca 6mnd siden jeg tok valget om å begynne å skrive. Og jeg skriver enda. Åpent, leselig for alle, helt uten filter. Jeg angrer ikke et sekund. Tilbakemeldingene jeg har fått gjør at all skrivingen er verdt det. Jeg har blitt godt motatt av de fleste, og åpenheten jeg har valgt gjør det lettere å møte folk. Jeg setter pris på at dere leser og dermed vet.

Jeg føler ikke at noen stirrer og hvisker. Dersom dere lurer på noe og er nysgjerrige, så spør dere.

Takk!

For at dere bryr dere. For at dere inkluderer meg. For at dere lar meg får være meg.

Guttene våre får vokse opp i ei fin bygd, vel vitende om at mamma kan slippe masken og være seg selv.

 

Ikveld har vi vært på basar. Akkurat som jeg husker fra jeg var lita. Med tombola, åresalg, loddbøker og mat. Dette er en årlig tradisjon utpå her på senhøsten. Arrangert av Hølonda sanitetsforening. Et kjempe flott arrangement med mye folk og gratis kveldsmat. Guttene koste seg, fikk med seg penger og gikk og prøvde tombola helt alene. Stolte og fornøyde kom de tilbake med hvert sitt lommespeil og to reflekser hver. De fikk velge gevinster selv, og blant alt godteriet som lå der, valgte de altså fornuftig. Da ble mor stolt, hehe.

 

Imorgen skal jeg være med på varetelling på Coop Marked Hølonda. Det ser jeg fram til. Sosialt samvær med gode venner hele dagen. I tillegg får jeg jobbe med tall. Jeg liker tall. Det er konkret og greit og forholde seg til. Tallene lyver ikke. De gir meg svar. Av og til også følelser, men bestandig svar.

 

Dette innlegget ble muligens litt rotete og uklart, mne poenget mitt var: Takk!

Tusen takk til alle dere her på Gåsbakken og Hølonda forøvrig som har tatt så godt imot meg og familien min!

Rop ut dersom det er noe jeg kan gjøre for dere, jeg vil gjerne gi noe tilbake til bygda mi.

Klokka tikker. Viserne flytter seg sakte, men sikkert. Tiden går, mens jeg sitter stille. Inni bobla mi. Venter.

Tikk, takk.

Så er vi igang igjen. En ny ventetid er over meg. Sluker meg hel og gir meg mye hodebry. Jeg lar gårsdagens samtale synke inn, mens fotballkampen på tv’n blir stadig fjernere.

Gruppe behandling. Jeg smaker på ordet, prøver å forstå betydningen av det. Sitte i sirkel med fremmede mennesker. Snakke om problemene våre en gang i uka i 2år!

2år er lenge. For meg så føles det som en hel evighet. Jeg som er kjent som en “dropout”. Jeg hopper av ved første hindring, like før vi når første motbakke.

Jeg elsker rutiner og forutsigbarhet, men jeg hater ansvar og forpliktelser. Jeg trenger trygghet og faste oppgaver, men sliter med å finne roen og kjeder meg lett.

Å skulle ta fatt på denne oppgaven, jobbe meg til en (forhåpentligvis) enklere og bedre hverdag, er jeg klar for det? Klarer jeg å forplikte meg til noe så langvarig og intenst som krever enormt mye av meg selv? Å jobbe mot et (uklart/diffust) mål? Jeg har ingen garantier for at dette vil hjelpe, og nettopp derfor er jeg redd for å ta steget.

Hva om jeg feiler, igjen?

Det kan hende jeg bekymrer meg uten grunn, for først om en uke får jeg vite om jeg faktisk får et behandlingstilbud.

Hvem er du, vil du se meg nå

Er du en som ønsker å forstå

Lytte til meg, og komme med svar

På mange gåter som hodet mitt har

 

Jeg kjenner deg, ikke men ønsker så vel

At du kan hjelpe, så jeg kan hjelpe meg selv

Jeg ønsker å vite, trenger litt råd

Å komme meg vekk fra det kaos som rår

 

Hverdagen min er som et jag

Bestandig stressa, aldri i ro

Tårer og sinne, fyller meg opp

Til jeg eksploderer, og alt sier stopp

 

 

 

Utmattet finner jeg senga i kveld. Følelsene og tankene raser før morgendagens time på DPS. Enda en vurderingssamtale! Den tredje i rekka nå, siden juni. Enda en gang skal jeg møte to personer, som skal stille spørsmål, observere og konkludere. Jeg har lovd meg selv å stille med åpent sinn, selv om jeg innerst inne ikke vet om jeg orker denne runden en gang til.

Håper Jon Blond finner veien hit snart, så jeg får sovet litt…

Hit og dit

Fram og tilbake

Datoer, klokkeslett og oppmøtested

Samtaler, skjemaer og telefoner

Er det liksom dette som er behandling?

Dette som skal få meg “frisk”?

 

Jeg blir sendt fram og tilbake, som en kasteball, eller en pakke med ukjent mottaker.

Forstår de ikke at dette forverrer symptomene? All usikkerhet, utryggheten og ventingen gjør meg mer sårbar og ustabil. Framprovoserer nye tanker og følelser.  Følelsen av å stadig bli avvist eller henvist videre, bekrefter bare min egen følelse av å være utenfor i det standardiserte samfunnet. Å stadig bli vurdert og få passet mitt påskrevet øker usikkerhet og forteller meg at selvinnsikten min tross alt ikke er særlig god. De er jo ekspertene, og de vet best, så dersom jeg ikke er “syk nok” eller syk på “rett” måte, så stemmer vel det, eller?


Snapchat-6464461800832915999

Continue reading “Svimmel i systemet”

Jeg er svart. Fargeløs og uten nyanser. Fanget i angsten og depresjonens mørke underverden.

Når jeg føler glede, er det aldri fult og helt. Fordi jeg innerst inne vet at følelsen vil forsvinne igjen, det er bare et spørsmål om tid. Og den uvissheten om NÅR gleden vil gå over, den takler ikke jeg. Da er det mye lettere å synke tilbake til mørke tanker igjen. Da er det i det minste JEG som har kontroll på hva jeg føler og når.

Sorgen over aldri å kunne kjenne på gode følelser 100% har aldri tidligere plaget meg, jeg har på en måte slått meg til ro med at det bare er sånn ting er. Det er først nå de siste dagene at jeg har begynt å kjenne på en sorg, et savn over alt jeg går glipp av. Over alle opplevelser og følelser jeg ikke tillater meg selv å ta del i.

Smerten jeg føler når mine barn konfronterer meg angående følelsene mine, er ny for meg. Det samme er savnet etter å leve, og ikke bare eksistere.

Tiden leger alle sår, sies det. Hvis dette er tilfelle, hvorfor har da ikke minnene bleknet? Og luktene forduftet? Hvorfor er da smerten og hatet større enn noensinne?

En tanke som slo meg nå nettopp var at kanskje jeg selv er årsaken til min egen depresjon? Kanskje er minnene så vonde at jeg ikke føler jeg fortjener å være lykkelig? Hvis dette stemmer, vil det da hjelpe å bearbeide opplevelsene og få de litt på avstand? Vil jeg da tørre og også kjenne på de gode følelsene?

Det vil bare tiden vise, men en ting er sikkert, jeg er klar for å kjempe!

For meg og min familie, for å gi meg selv det livet jeg fortjener!

Snapchat--4607763246976622154

 

Idag, etter dager, uker og måneder med venting, dukket brevet endelig opp i postkassa. Brevet som inneholdt budskapet jeg har ventet så lenge på. “Nå kan vi tilby deg time hos ny behandler, møt hos oss neste uke for time med mister X!”

Kort og greit, svart på hvitt. Brevet inneholdt jo så klart diverse andre opplysninger sånn som egenandeler, frikortgrense, adresse og telefonnummer. Og sist men ikke minst sto det: “Dersom du ikke møter til timen og vi ikke hører fra deg innen 24timer vil du miste ventelisteplassen du har hos oss. Dette medfører at du da må gå via din fastlege å få henvisning for igjen å bli pasient hos oss.”

Sånne formaliteter som selvfølgelig må med, men som for meg fremstilles på en brutal måte. Akkurat som om ikke JEG har ventet på dere! Det er faktisk JEG som har ventet siden slutten av mai på at dere skulle finne en ny behandler til meg. Men dersom JEG skulle være så uheldig å være sen ute, eller glemme å gi beskjed til dere, ja DA er det plutselig kroken på døra! Men det har ingenting å si at DERE har brukt 3 mnd på å kunne tilby meg time!

 

Sånn, da var den frustrasjonen ute! Og nå kommer jeg dit jeg egentlig ville med dette innlegget. Jeg hadde forventet å føle glede, eller iallefall lettelse over endelig å ha fått en ny behandler. Men informasjonen i brevet ga meg ingenting. Ikke noen positive følelser iallefall. Istedet sitter jeg her med panikk, angst, uro, frustrasjon og fortvilelse.

Hva gjør jeg nå? Hva har jeg begitt meg ut på? Enda en ny person som skal få lov til å komme innom muren min (les: prøve). Enda en som skal sitte og lytte til all klagingen min her jeg lever i verdens rikeste land, mens barn på andre siden av jorden går til sengs sultne og uten klær.

Tusen tanker farer gjennom hodet mitt og jeg tar meg selv i å lure på hvilken taktikk jeg skal bruke denne gangen. Som så mange ganger før er piggene ute lenge før jeg har nådd kamparenaen. Man må velge sine kamper med omhu, sier folk. Men hva skal man gjøre når man ikke vil kjempe, men ikke har noe valg?

Jeg kjenner redselen sitter i brystet, klemmer som en klo over lufterøret mitt og gjør den sommertunge luften enda tyngre å puste i… Denne gangen skal det gå, det MÅ gå…

 

Tiden står

Men klokka går

Timene tikker sakte forbi

Minner meg på at jeg har dårlig tid

 

Prøver å komme tilbake, reise meg opp

Men gang på gang blir det helt stopp

Det ender med tårer, knall og fall

Og langt i det fjerne jeg hører et kall

 

Frykt ikke mer, du skal få hvile nå

Dine ben skal nå få slippe å gå

Lukk dine øyne og lukk ditt sinn

Mens jeg sakte men sikkert pakker deg inn

Jeg er en jente, eller rettere sagt dame, på 27år. Jeg er gift, har to barn, har hus, bil og katt. Mao jeg er voksen.

Men det er ikke alt som er like voksent eller la meg si modent hos meg. På mange måter er jeg et barn i en voksen kropp.

Et barn som ikke lever opp til forventningene omgivelsene har til meg. Et barn som tidlig i livet lærte seg en måte å svare på, en måte å reagere på, som fungerte.

Siden har jeg holdt fast på dette. Ikke fordi jeg absolutt vil, men fordi jeg ikke klarer noe annet og ikke kjenner til noe annet.

Når jeg blir glad, blir jeg utrolig glad. Og når jeg blir lei meg og møter motgang så blir det verdens undergang. Jeg tåler ikke å bli satt på plass, uten å oppfatte det som direkte kritikk. Jeg får angst dersom noe avviker fra “planen” min. Og jeg blir utrolig stressa og nervøs i folkemengder og på ukjente plasser.

Jeg reagerer da med å bli irritert og hissig. Sur, sint og rasende. Jeg får lyst til å løpe fra situasjonen. Og sist men ikke minst får jeg et utrolig til selvhat.

Dersom du skulle møte på meg i en av mine “breakdowns”, vær så snill å unngå å si en ting. Ikke be meg om å skjerpe meg eller ta meg sammen!

Tenk etter hvordan du ville behandlet en 5årings trassanfall og handle deretter. Vær rolig, men bestemt. Desto roligere omgivelsene er, jo forter klarer jeg å hente meg inn igjen.

Og sist men ikke minst, jeg jobber med saken, gi meg tid!

Snapchat-1311023927494907923

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.

Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.

Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.

Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på “psykisk”, det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg “slipper” en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.

Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.

Her kommer et utdrag av dagens brev:

*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*

Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.

Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være “normal”? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?

 

Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.

 

How long can I wait before the bomb explode?

I try so hard every day to hang on

But it’s getting harder and harder each day

All I want is some peace

Some time alone, away from myself

There’s no good in running away from your fears

When your biggest fears are inside your head

I know that, but I keep on running

Because that’s the only way I can get through the day

 

only-mile-regretted

 

 

 

Solens stråler gir næring og liv

Fjerner litt av min usikkerhet og tvil

Varmer godt til kinn og kropp

Gjør at jeg tar meg tid til å stoppe opp

 

Hvorfor kan ikke denne følelsen henge i

Hvorfor drar den så fort forbi

Og etterlater meg i stummende mørke

Med øyne som aldri ser ut til å tørke