Fanget

Jeg er svart. Fargeløs og uten nyanser. Fanget i angsten og depresjonens mørke underverden.

Når jeg føler glede, er det aldri fult og helt. Fordi jeg innerst inne vet at følelsen vil forsvinne igjen, det er bare et spørsmål om tid. Og den uvissheten om NÅR gleden vil gå over, den takler ikke jeg. Da er det mye lettere å synke tilbake til mørke tanker igjen. Da er det i det minste JEG som har kontroll på hva jeg føler og når.

Sorgen over aldri å kunne kjenne på gode følelser 100% har aldri tidligere plaget meg, jeg har på en måte slått meg til ro med at det bare er sånn ting er. Det er først nå de siste dagene at jeg har begynt å kjenne på en sorg, et savn over alt jeg går glipp av. Over alle opplevelser og følelser jeg ikke tillater meg selv å ta del i.

Smerten jeg føler når mine barn konfronterer meg angående følelsene mine, er ny for meg. Det samme er savnet etter å leve, og ikke bare eksistere.

Tiden leger alle sår, sies det. Hvis dette er tilfelle, hvorfor har da ikke minnene bleknet? Og luktene forduftet? Hvorfor er da smerten og hatet større enn noensinne?

En tanke som slo meg nå nettopp var at kanskje jeg selv er årsaken til min egen depresjon? Kanskje er minnene så vonde at jeg ikke føler jeg fortjener å være lykkelig? Hvis dette stemmer, vil det da hjelpe å bearbeide opplevelsene og få de litt på avstand? Vil jeg da tørre og også kjenne på de gode følelsene?

Det vil bare tiden vise, men en ting er sikkert, jeg er klar for å kjempe!

For meg og min familie, for å gi meg selv det livet jeg fortjener!

Snapchat--4607763246976622154

 

2 thoughts on “Fanget

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *