Stikkord: tid

Klokka tikker. Viserne flytter seg sakte, men sikkert. Tiden går, mens jeg sitter stille. Inni bobla mi. Venter.

Tikk, takk.

Så er vi igang igjen. En ny ventetid er over meg. Sluker meg hel og gir meg mye hodebry. Jeg lar gårsdagens samtale synke inn, mens fotballkampen på tv’n blir stadig fjernere.

Gruppe behandling. Jeg smaker på ordet, prøver å forstå betydningen av det. Sitte i sirkel med fremmede mennesker. Snakke om problemene våre en gang i uka i 2år!

2år er lenge. For meg så føles det som en hel evighet. Jeg som er kjent som en «dropout». Jeg hopper av ved første hindring, like før vi når første motbakke.

Jeg elsker rutiner og forutsigbarhet, men jeg hater ansvar og forpliktelser. Jeg trenger trygghet og faste oppgaver, men sliter med å finne roen og kjeder meg lett.

Å skulle ta fatt på denne oppgaven, jobbe meg til en (forhåpentligvis) enklere og bedre hverdag, er jeg klar for det? Klarer jeg å forplikte meg til noe så langvarig og intenst som krever enormt mye av meg selv? Å jobbe mot et (uklart/diffust) mål? Jeg har ingen garantier for at dette vil hjelpe, og nettopp derfor er jeg redd for å ta steget.

Hva om jeg feiler, igjen?

Det kan hende jeg bekymrer meg uten grunn, for først om en uke får jeg vite om jeg faktisk får et behandlingstilbud.