Stikkord: nystart

En ny hverdag

jemy

Hei igjen kjære dagbok (verdens største klisje, men akkurat nå er dette det beste jeg klarer).

 

Det har vært stille fra meg den siste tiden, og det skyldes nok flere grunner. Men hovedgrunnen må nok være at jeg har vært offline, ikke bokstavelig talt, men mentalt sett. Jeg har ikke hatt kontakt med meg selv, ei heller vært tilstede i mitt eget liv.

 

I sommer har jeg eksistert, og bare glimtvis levd. Misforstå meg rett, jeg har hatt en fin sommer hjemme med guttene. Men fokuset har liksom blitt litt borte. Mye mat, feil mat, lite struktur, late dager, null trening og null egenfokus.

Og idag fikk jeg «merke» konsekvensene. Dagens veiing, som kun gjøres hos den psykiatriske sykepleieren (Frank), viste +8 kg siden utskrivelsen fra RKSF i slutten av mai. Jeg fikk sjokk og min første tanke var så klart å straffe meg, «sultestreike», finne fram alt jeg har av selvdisiplin å gjenvinne kontrollen. Alt dette skjønte så klart Frank, uten at jeg behøvde si så mye som ett ord. Og innen jeg forlot kontoret var de verste katastrofetankene skyvd til side og en plan var begynt å ta form i hodet mitt. Ny samtale med veiing neste uke til samme tid.

I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke og i kveld har jeg lagt en god matplan for denne uka. Jeg vil prøve å gjenvinne kontrollen, men uten å sulte meg, overtrene eller kaste opp. Jeg vil SE at jeg IKKE eser ut og «eksploderer» og jeg vil prøve å stabilisere vekta.

 

Jeg har aldri vært noen reser på kjøkkenet, ei heller hatt noen interesse for det. Men nå må jeg begynne å tenke nytt. Skifte fokus og la mat få en annerledes, mer sunnere betydning for meg og min eksistens. Så nå i kveld har jeg lagd kjekke, sunne måltider som står klare i kjøleskapet. På den måten håper jeg å unngå småspising og fast food fella. Dette er mat jeg kan spise hjemme, eller legge i veska og ta med meg hvis jeg skal ut. Enten det er på tur, på besøk eller ut å gjøre ærender.

Her er dagens produksjon ?

Jeg sier meg fornøyd med steg 1 og beveger meg sakte, men sikkert videre til steg 2. Spise sunn mat, fire ganger daglig. Wish me luck! ?

Smoothie av jordbær, bringebær, blåbær, banan, melon yoghurt, jordbær yoghurt, melk og isbiter. Noe fryser jeg ned og noe står i kjøleskapet.
Salat av isberg salat, mais, ananas, paprika og gulrot. (Cashewnøtter, krutonger og dressing har jeg i rett før jeg skal spise.)
Kjøleskapsgrøt av 1dl havregryn, 0.5dl diverse frø og korn (jeg tok kornmo knekkebrød, kjørte de i blenderen og brukte det i grøten), 1.5dl h-melk, litt sukker og kanel. (Mandler og rosiner er i de små boksene, og det har jeg i før jeg spiser.)

 

 

 

 

Veiskillet

jemy

Så er jeg her igjen, ytterst alene på en fjellhylle. Rett nedenfor meg er en sort, dyp avgrunn. Og like over meg henger et tynt, slitt tau. Langt vekk i det fjerne hører jeg latter og glade stemmer, de roper noe mot meg. De ønsker meg velkommen, vil jeg skal være med å leke. Men eneste veien opp er tauet, tør jeg stole på at det holder?

 

Mens jeg sitter sammenbøyd på fjellhyllen og vurderer veien opp, hører jeg noen lyder fra avgrunnen. Mørke, lokkende toner, som minner om Huldras sensuelle lokkesang. Den sangen hun etter sigende brukte for å lokke unge menn ned i tjernets mørke dyp.

 

Den sangen kjenner jeg, de fortryllende tonene har jeg fulgt nå i nesten 18år. Og nå orker jeg ikke mer. Mørket er trygt og kjent, men jeg er lei av å bare eksistere.

 

Jeg vil leve. Kjenne sola varme iskalde kinn. Høre hjertet banke i takt med pusten din. Være tilstede for meg selv og familien min. Nå er det min tur til å blomstre, skinne om kapp med solen. Leve fullt og helt, finne min plass på jorden.

 

Det er en prosess. Jeg kom ikke hit over natten, og jeg vil måtte ta tiden til hjelp for å overkomme sykdommen. Det er greit, det er en kamp, men mange har kjempet og vunnet før meg. Jeg er også i stand til å klare det!

 

Jeg kaster et siste, stjålent blikk ned mot avgrunnen før jeg gjør helomvending og griper tak i tauet. Sakte, men sikkert skal jeg klatre oppover, steg for steg. Det blir ikke lett, men jeg vet premien er verdt å kjempe for!

Snapchat-1334295125398458033SuperPhoto_151229170254

SuperPhoto_151229170724

Tilbakeblikk

jemy

Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

 

Hastverk er lastverk.

 

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

 

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

 

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

 

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

 

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

 

«Stå i det!»

 

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

 

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

 

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

 

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.