Stikkord: behandling

Før stormen

jemy

Hvem er du, vil du se meg nå

Er du en som ønsker å forstå

Lytte til meg, og komme med svar

På mange gåter som hodet mitt har

 

Jeg kjenner deg, ikke men ønsker så vel

At du kan hjelpe, så jeg kan hjelpe meg selv

Jeg ønsker å vite, trenger litt råd

Å komme meg vekk fra det kaos som rår

 

Hverdagen min er som et jag

Bestandig stressa, aldri i ro

Tårer og sinne, fyller meg opp

Til jeg eksploderer, og alt sier stopp

 

 

 

Utmattet finner jeg senga i kveld. Følelsene og tankene raser før morgendagens time på DPS. Enda en vurderingssamtale! Den tredje i rekka nå, siden juni. Enda en gang skal jeg møte to personer, som skal stille spørsmål, observere og konkludere. Jeg har lovd meg selv å stille med åpent sinn, selv om jeg innerst inne ikke vet om jeg orker denne runden en gang til.

Håper Jon Blond finner veien hit snart, så jeg får sovet litt…

Mellom barken og veden

jemy

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.

Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.

Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.

Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på «psykisk», det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg «slipper» en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.

Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.

Her kommer et utdrag av dagens brev:

*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*

Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.

Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være «normal»? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?

 

Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.

 

How long can I wait before the bomb explode?

I try so hard every day to hang on

But it’s getting harder and harder each day

All I want is some peace

Some time alone, away from myself

There’s no good in running away from your fears

When your biggest fears are inside your head

I know that, but I keep on running

Because that’s the only way I can get through the day

 

only-mile-regretted

 

 

 

Frykt del to (oppdatering)

jemy

Så er enda en dag nesten over, en dag hvor jeg håpte jeg skulle finne litt flere svar, men sånn gikk det ikke. Hodet er minst like fult som før «konklusjonstimen» på Tiller i ettermiddag og igjen sitter jeg med tusen spørsmål og ingen svar.

Etter en del tenking, lesing av journal, vurdering og samtale med andre behandlere på huset så fant vedkommende ut at det ikke var hensiktsmessig å sende meg til behandling for spiseforstyrrelser. Denne konklusjonen kom de fram til da de mener det ikke er i selve maten og vekta at problemene ligger, men at kjernen til problemene mine ligger mye dypere enn som så.

Dette er i grunn noe jeg kunne fortalt alle og enhver tidligere, men samme kan det egentlig være. 

 

Vedkommende ville skrive en anbefaling angående ny behandler, hva vi burde jobbe med og ting som ville være viktig i et videre behandlingsforløp. Hun antydet også en mulig diagnose, men dette velger jeg å ikke gå dypere inn på i dette innlegget.

 

Jemy 07.07.2015

Frykt

jemy

For to uker siden var jeg på vurderingssamtale på Tiller DPS. Jeg trodde i utgangspunktet at dette var første timen med ny behandler, siden det ikke sto spesifisert noe annet i brevet. Men der tok jeg feil, det var visst en samtale med to behandlere for å vurdere meg og min helsesituasjon i forhold til et annet behandlingsopplegg som Tiller har. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at jeg fremdeles står uten behandler, selv om jeg bare har meg selv å takke. Med tårer, vonde følelser og mange ord ble vurderingssamtalen gjennomført og idag er dagen kommet til å få høre «konklusjonen».

Angsten sitter som en stor klump i magen og frykten for å bli avvist er stor. Selve behandlingsopplegget vet jeg så og så ingenting om, men også det er selvvalgt. Jo mindre jeg vet, dess mindre forhåpninger er det.

Jemy 07.07.2015

Tankerot

jemy

Den kommende uken skal jeg både til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav møte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat nå føler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.

Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan jeg skal klare å holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare å nå målet. Den eneste som kan gjøre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til å gjøre den helt alene. Jeg har utrolig mange som støtter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig så enkelt å kjempe videre, når det eneste man hører er hvor bra det går, og hvor frisk jeg ser ut.

Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg også, for å få utløp for hvordan det egentlig kjennes. Å befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg også på. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke følte jeg var syk nok/verdig nok å få hjelp.

Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at alle fortjener å ha noen å snakke med. Alle fortjener den hjelpa de får. Og så alt for mange skulle så gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk får tilbud om.

Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS’en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med ønske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet så snart dette var på plass. Så da har jeg faktisk tatt grep der, og nå er det bare å vente. Men du vet, den som venter på noe godt…

 

Så over til fastlegen… Spent på hva hun sier når jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder på å bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var på å få det til å fungere denne gangen. Men regner med hun forstår når jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet nå, det akter jeg heller ikke å gjøre, jeg må bare finne ut hva som kan fungere sånn at jeg klarer å stå løpet helt ut.

 

Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren så jeg må bare klare å åpne meg litt å fortelle hvordan det kjennes ut nå, men tanken er skummel. Det har jo gått litt bedre en periode nå i vår og da igjen å sitte der å innrømme at kanskje går det ikke riktig vei lengre nå. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene høyt så blir det liksom mer virkelig.

NAV møtet skremmer meg også litt, men som min kjære sier, det er ikke NAV som friskmelder! Så jeg har vel igrunn ikke noe å frykte.

 

Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg måtte bare få det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for.

 

Jemy 31.05.2015

En annerledes reise

jemy

For at man skal tørre og åpne seg og snakke om det som er vanskelig så er det et par tre ting som bør være tilstede. Det ene er kjemi, det andre er tillit og det siste er trygghet. Jeg må føle at kjemien er der, at kommunikasjonen mellom oss to fungerer. Jeg må også tørre å stole på vedkommende, vite at h*n faktisk tror på meg og vil meg vel. Og sist men ikke minst må jeg føle meg trygg, jeg må føle at atmosfæren er rolig og avslappende og at jeg er i trygge omgivelser.

Sånn var det dessverre ikke nå. Så for et par uker siden tok jeg et valg, og valgte å avslutte mitt behandlingsopplegg hos min nåværende behandler. Jeg har ikke noe å utsette på vedkommende sånn rent personlig, men måten h*n jobbet på passet ikke meg overhode. Jeg følte at ting jeg sa ble vridd og vendt på i alle retninger så budskapet h*n oppfattet var noe helt annet enn beskjeden jeg prøvde å formidle. Vedkommende fokuserte mye mer på forholdet mellom oss to enn de problemene jeg følte jeg ville snakke om.

I følge h*n skulle jeg i timene der ikke snakke om kropp, vekt, selvfølelse og mat, men derimot det som foregikk inni hodet mitt. Men det er ikke sånn det fungerer, en spiseforstyrrelse sitter ikke bare i hodet, på samme måte som en spiseforstyrrelse ikke alene dreier seg om å unngå å spise.

 

Forestill deg at du har dratt på ditt livs ferie til Egypt, og du har gledet deg i månedsvis til å klatre på toppen av Kheops pyramiden. Du har høydeskrekk og hele reisen virker litt uoverkommelig. Du fylles med skrekkblandet fryd, men ser sånn fram til du endelig er på toppen at du bestemmer deg for å satse alt og hoppe i det. Når du endelig ankommer Giza ser du med skrekk og gru at pyramiden er snudd opp ned! Men neida, turen skal gjennomføres uansett, du prøver å klamre deg fast, klatre forsiktig steg for steg. Men for hvert steg du tar, vaier pyramiden faretruende til den motsatte siden. Til slutt kommer du til et punkt at du bare må hoppe av, du finner ut at denne reisen ikke er verdt det, for så lenge pyramiden står opp ned, vil du aldri nå toppen. Sinne og frustrasjon fyller deg fra topp til tå, selv om du innerst inne vet du tok rett avgjørelse, føles det som et nederlag. 

Så mange ganger før har jeg prøvd å ta denne turen, og funnet gode og mindre gode unnskyldninger til å avbryte. Jeg har valgt å hoppe av når ting har begynt å bli vanskelig. Men nå er det annerledes, nå ville jeg virkelig komme meg gjennom det, bli frisk, en gang for alle.Så denne gangen var jeg fast bestemt på å gjennomføre, koste hva det koste ville. Men som jeg nå har oppdaget, dersom de tre grunnleggende prinsippene ikke er tilstede, kjemi, tillitt og trygghet, så vil du aldri nå målet.

Derfor har jeg nå tatt en midlertidig pause, et lite avbrekk fra behandlingen, mens jeg venter og håper. På at de forhåpentligvis finner en ny behandler, en som har litt kunnskap og interesse for spiseforstyrrelser og skjønner hva et sånt problem gjør med kroppen. Og hvor mye det ødelegger i hverdagen. Jeg vil virkelig bli frisk, men akkurat nå er jeg litt langt nede og klarer ikke helt å se lyset i tunnelen.

 

Jemy 24.05.2015