Mine innlegg

Yrkesdrømmen

jemy

Jeg sitter og drømmer

Lengter meg vekk

Ut i det fri

På rullende dekk

Jeg savner å kjøre

Se verden fly forbi

Mens jeg haster av sted

Med litt for dårlig tid

 

 

Jeg oppnådde drømmen om førerkort for lastebil og henger i desember 2013. Nå et drøyt år senere står jeg på stedet hvil. Jeg jobbet et knapt år før sykdommen innhentet meg igjen, nedturen var et faktum, all jobbing måtte stoppe. Jeg klarte ikke å kombinere jobb, familieliv og samtidig opprettholde ei god helse.

 

Det går ikke en dag uten at jeg lengter tilbake til bilkjøringen. Jeg ser med lengsel på alle trailere som kjører forbi. Biter meg merke i bilmerke, firma, last og sikring. Jeg leser det jeg kommer over av artikler om yrket, følger spent med på varslingssidene når det er dårlig vær rundt omkring. Jeg skulle så gjerne ønske at det var min hverdag, men nei, sånn er det ikke.

 

«I’m on the outside, I’m looking in…»

 

Skyndte meg sakte. Det er ord alle rundt meg bruker nå, jeg må ta et steg av gangen, lære meg å gå før jeg kan løpe. Og jeg prøver, jeg gjør virkelig det. Men savnet er så stort. Savnet etter å bidra i samfunnet, være en del av fellesskapet, ha kollegaer, møtes etter veien og stoppe for en felles kaffepause. Ringe en kollega å få litt tips og råd. Det er ingen skam å lytte til de som har mer erfaring i yrket enn hva jeg har.

 

Jeg håper å en dag komme tilbake, for jeg er og vil alltid være, skapt for å kjøre!

 

God tur!

 

#drøm #lastebil #førerkort #savn #samfunn

 

Jemy 18.03.2015

Når vårsola blekner

jemy

Når vårsola blekner langt vekk i det fjerne

Og alt hva du ser er en skinnende stjerne

Lukk så dine øyner, og trekk pusten dypt

Så skal du snart se, at du i søvnen får flyt

 

Drømmene tar deg dit hvor du vil

Der du mestrer alt, du ikke ellers får til

Ingen sorg eller smerte, kan nå deg mer nå

Når du i søvnens hvile trygghet skal få

 

Sov godt <3

 

Jemy 17.03.2015

Å være en trekant i et A4 samfunn (å bo på bygda)

jemy

Vi bor i ei lite bygd som heter Gåsbakken, i Melhus kommune i Sør-Trøndelag fylke. Guttene våre går på felles barnehage/barneskole med ca 30 barn i barnehagen og 50 barn på barneskolen. Små forhold med andre ord. Noen vil kanskje lure på hvordan jeg tør å blottlegge meg helt på nett når jeg bor på en plass hvor alle kjenner alle, men svaret er enkelt. Jeg vil avlive sladderen og ryktene før de oppstår. Dersom du bor på en liten plass blir det ofte snakking om både den ene og den andre. Og ut i fra de erfaringene jeg har gjort meg så langt i livet, så blir det oftere snakket om de som kanskje ikke er helt A4. Og er det noe jeg ikke er, så er det A4!

Men det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil prøve å passe inn, jeg vil jo gjerne være sosial, glad og fornøyd. Jeg vil ha nok energi til å ta med familien på aktiviteter og turer i nærområdet. Og jeg vil engasjere meg i mine barns hverdag, men akkurat nå strekker jeg ikke til. Jeg er kanskje i godt humør når dere møter meg ved levering i barnehagen, men ingen vet hvor mye det koster. Enkelte dager kommer smilet helt av seg selv, andre dager må jeg bruke alt jeg har av viljestyrke for å komme meg ut av senga og til barnehagen med guttene

Jeg vil folk skal vite at skinnet kan bedra, og at det ikke er på grunn av latskap at jeg går hjemme.

Og jeg vil vise dere at jeg ikke er til fare for deg eller dine barn, selv om jeg har en kropp full av arr. Som tidligere selvskader er det enkelte ting som er vanskelige å skjule, og når barna godtar det helt uten spørsmål, så synes jeg de voksne burde klare det også.

 

Jeg vet jeg nok har sjokkert mange i bygda etter jeg begynte bloggingen, og de fikk lese min historie, men jeg vil få takke dere alle sammen! Alle tilbakemeldingene jeg har fått av dere gir meg klump i halsen. Det er ikke en eneste person som har kommet med noe negativt! Ikke som jeg har fått med meg iallfall, og skulle det være noen som har noe negativt å si, så kom med det, jeg tåler det!

 

Så nok en gang, tusen takk for måten dere tar i mot meg på, både i og utenfor bygda! Og takk for at nettopp DU velger å heie meg fremover, det betyr mye for meg!

 

Jemy 16.03.2015

Misbrukt

jemy

Tiden leger alle sår, sies det. Så når kan jeg forvente å glemme? Når blekner minnene?

 

Mer enn ti år har gått, siden du sist la hånd på meg. Ti lange, slitsomme år. Men det er ikke over, ikke enda. Fremdeles kan jeg stivne til ved uventet berøring, kjenne hjertet hoppe over et slag når jeg går i byen og ser noen som ligner på deg. Det hender seg jeg våkner med et hyl, et stille hyl, som ikke unnslipper leppene mine. Puta blir våt av salte tårer, tårer fylt med bitterhet, sinne og skam. Som et lyn fra klar himmel kommer alt tilbake til meg, plutselig er jeg tilbake der alt hende, jeg kjenner lukten av deg, ser de intense øynene dine og hører de ordene jeg hater mest på denne jord: Er dette ekkelt? Det er ikke farlig, jeg vil deg bare godt.

Du lot MEG, ei lita jente, «avgjøre» om dette var ekkelt eller ikke! Du fikk MEG til å forbinde nærhet og kjærlighet med skam og hat. I starten skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, hva som foregikk. Du var jo bestandig så snill og grei mot meg, du lyttet til alt jeg sa, støttet meg og var der når jeg følte hele verden var mot meg. Jeg stolte på deg, viste deg tillitt, og hva er takken? Du ødela meg! Du fikk meg til å føle at det var greit det du gjorde! På grunn av deg har jeg nå problemer, store problemer.

Jeg har en mann som elsker meg, jeg var heldig, fant kjærligheten i ung alder. Vi har vært sammen i over 8år nå, gift i mer enn 6 av de. Men den dag i dag er du og dine handlinger en del av meg. Takket være deg går min mann på tå hev, for å ikke gjøre noe som trigger minnene og tankene.

Hvorfor gjorde du dette? Og hvorfor holdt det ikke med en gang? Hvorfor måtte du gjenta de samme handlingene gang på gang, år etter år? Jeg håper du lider som meg, at du angrer bittert på dine handlinger. Men hvorfor skulle du? Saken endte med henleggelse, sånn som slike saker ofte gjør. Henlagt på grunn av bevisets stilling. Min advokat fortalte meg at ordlyden der var viktig, at det i seg selv var en seier. Henlagt på grunn av bevisets stilling fortalte at domstolen trodde på meg, men kunne ikke dømme gjerningsmannen fordi bevisene ikke var sterke nok. Vel og bra dette, på papiret, jeg ble trodd, hurra! Men hva hjelper det? Ingen papirer i verden kan gjøre dette ugjort! Ingen dom i verden kan heller rettferdiggjøre det du gjorde.

Nå jobber jeg hardt hver eneste dag, men å overbevise meg selv om at jeg fortjener et godt liv. At det ikke er min skyld det som hendte. Men jeg har flere enn en gang tenkt på hva jeg gjorde galt. Om jeg oppmuntret deg til dine handlinger ved å betro meg til deg om mine egne problemer. Om det var min skyld at du rørte ved meg på steder solen ikke skinner, om det bare var din måte å vise godhet på? Men nei, konklusjonen er; det var ikke min skyld!

 

Jeg håper å en dag kunne gå med hodet hevet og elske kroppen min for det den er, og igjen kjenne at det er MIN kropp!

 

 

 

Jemy 16.03.2015

Å leve i svart/hvitt

jemy

2015-03-11 14.13.31

Svart, så svart

Fra skinnende lys

Til stummende mørke

Forvandlingen er total

Overveldende, overdøvende

Utmattende

Og igjen sitter jeg

Ensom og alene

Oppspist og utspyttet

Brukt og kastet

Jeg krøller meg sammen

Som en ball ligger jeg

Mens tårene triller

Og gjør puten våt og klam

 

Å leve i en verden full av farger, når du selv bare eksisterer i svart/hvitt er ikke til å spøke med. Jeg kan smile og le, kose meg og tøyse med mine barn, og så plutselig, som lyn fra klar himmel kommer tomheten og håpløsheten. Helt uten forvarsel, helt uten grunn.

I kveld kom nok et sånt lynnedslag, jeg og guttene hadde vært på en kjøretur for oss selv for å besøke noen vi kjenner. I utgangspunktet skulle vi dra alle fire, men da Jon Ståle ble syk ble det endring i planene, og jeg følte meg stolt over å klare å gjennomføre turen selv om han ble hjemme. Vi hadde en fin tur, sang, koste oss og lo masse, men på turen hjem ble alt plutselig tomt, tungt og svart. Var som om virkeligheten slo i mot meg og jeg mistet all respekt for det jeg nettopp hadde klart å gjennomføre. Alt jeg klarte å tenke på var: hvorfor klarer du ikke dette oftere? Der ser du, du klarer ingenting. Du kommer aldri til å bli frisk, du klarer aldri å være ei god mor.

Det florerer av tanker oppi hodet nå, men i likhet med regndråper faller de så fort mot bakken at jeg ikke rekker å fange de før de er borte igjen. Det er utmattende og energitappende, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal unngå at tankene vinner. Hvordan kan man klare å kontrollere sine egne tanker? Sånn at man unngår å havne i en dyp og seiglivet depresjon?

 

Jemy 12.03.2015

Kaoset rår

jemy

Tomhet, glede, tristhet og sorg

Oppgitt, sint, oppstemt og gira

Et hav av følelser, et kaos som rår

Tankene spinner hit og dit

Tar meg fra glede til sorg i et brøkdels sekund

River meg ned og bygger meg opp

 

Men alt går så fort at det føles som

Min verden går i grus

 

Irritert, utålmodig, kjærlig og stolt

Er ikke rart mine barn blir usikker

Når jeg klapper og kysser, gråter og roper

 

Dette er min berg og dalbane

Helt uten bremser, uten mulighet for en pause

Kropp og hode sier stopp, jeg orker ikke mer

La meg få kjenne litt ro av og til

Slik at jeg kan få være sånn ei mor som jeg vil

 

Jemy 11.03.2015

Nattens mulm og mørke

jemy

I nattens mulm og mørke

Får alle tanker vandre fritt

I nattens mulm og mørke

Kan det virke som alt mitt blir ditt

For ingen kan vel kjenne

De ugjerninger som begås

Når mørket er den eneste

Som ser og hører på

 

Når morgendagen gryr

Og sola banker på

Kan du stille høre

Ei lita jentes gråt

Men ingen kan vel vite

Hva denne gråt er for

Men jenta hun vil slite

I mange lange år

 

Jemy 10.03.2015

Et siste farvel (brev til spiseforstyrrelsen)

jemy

Kjære Ana, du kom inn i mitt liv i ei tid da alt var bare rot og kaos. Da min hverdag besto av krenkelser, ensomhet og svik kom du hit og brakte med deg ro, harmoni, glede og trygghet. Du lærte meg å mestre, elske og kontrollere. Du ga meg varme og trygghet, pakket meg inn som ei mor svøper sitt nyfødte barn, beskyttende mot alt vondt i livet. Sammen bygde vi en mur mellom oss og verden utenfor, og på denne måten levde vi godt sammen i mange år.
Men så kom dagen da en fremmed banket på og ville inn, en som ikke brydde seg om muren vår. En som ville lære meg å kjenne, lære meg ekte kjærlighet og å få tilbake troen på menneskeheten. Han fikk tidlig erfare at muren var solid bygd, du og jeg hadde brukt mange år på dette byggverket. Men det stoppet han ikke, og sakte men sikkert tok han fatt på rivningsarbeidet. Stein for stein falt med dype drønn i det de nådde overflaten. Etter hvert fikk jeg lyst til å rive med han, så på gode dager sto vi der begge og kastet stein. Og for hver stein som falt, ble jeg litt mer sårbar, litt mer avkledd.
I perioder gjorde det så vondt at jeg begynte å fylle på muren med steiner igjen, i smug. Raskt utviklet dette seg til en konkurranse mellom deg, min trofaste venn, og denne fantastiske fremmede som aldri ga opp.
Nå har vi tre kjempet en motstridende kamp i over åtte år og tiden er inne for å ta et valg. Du har vært der for meg i tykt og tynt, passet på så ingen skulle såre meg. Gitt meg lys, da alt jeg så var mørke. Og du var, for meg, det viktigste i verden. Nå har jeg fått se hvordan livet mitt kan bli, dersom jeg frir meg fra deg. Og selv om det er en skummel tanke ikke å kunne søke trøst hos deg, vet jeg at jeg nå kan bli sterk nok til å møte verden uten din favn.

Så dette er det siste du hører fra meg.
Farvel Ana, jeg velger livet!

 

Jemy 04.03.2015

Velkommen skal dere være

jemy

Noen av dere kjenner meg kanskje fra før, for andre vil dette være deres første møte med meg og min verden. På denne siden vil jeg skrive litt om meg og min hverdag som kone og mor til to små i tillegg til at jeg sliter psykisk. Detaljene vil komme mer og mer underveis, men nå i første omgang vil jeg legge inn alle innleggene som jeg hadde på den forrige bloggen min. Jeg ble lei av all reklamen og alle begrensningene jeg følte var der, derfor bestemte jeg meg for å opprette egen hjemmeside. Denne hjemmesiden har blitt til ved god hjelp av min kjæres eldste sønn.

Spør hvis dere lurer på noe, og kom gjerne med tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg skriver først og fremst for min egen del, men jeg er også lidenskapelig opptatt av å fjerne en del fordommer som finnes når det gjelds psykisk helse. Og dersom jeg klarer å få så mye som EN person til å endre mening eller tenke seg om en gang eller to før han ber noen som sliter om å ta seg sammen, ja da har jeg oppnådd målet mitt.