Her sitter jeg og tvinner tommeltotter, vi har (som de fleste andre i vårt land) kommet til den fjerde eller femte annerledesuka. Ei tid preget av karantene, hjemmeskole, hjemmekontor og mye usikkerhet. For min del har denne tiden også inneholdt en hel haug mindre vellykkede forsøk på å være kreativ, lære meg noe nytt eller skaffe meg en hobby.
Du skjønner jeg er egentlig veldig glad i prosjekter, i alle fall å starte på de, avslutningsprosenten er heller lav. Jeg går lei, gir opp, skjønner ikke og orker ikke. I en selvransakelsesprosess bør jeg vel snart innse hvorfor man har uttrykket; skomaker, bli ved din lest. Er det ikke snart på tide at jeg innser at ikke alle kan ha et Instagram vennlig liv? At middagene våre passer bedre i magen enn på Snapchat. Hjemme hos oss vil du finne hundehår og hybelkaniner, skitne klær og flekkete gulv. Alt dette til tross for at både jeg og våre to håpefulle tilsynelatende har hatt mer enn nok tid til å shine huset mange ganger.
De nærmeste naboene kan nok også til tider høre høye rop, sinte stemmer og slamring med dører. Og nei, selv om det kan høres sånn ut, har ingen enda mistet livet her inne. (Sett bort i fra en og annen fisk som øver på ryggsvømming.)
Jeg orker rett og slett ikke. Jeg har mer enn nok med å få gjennomført de daglige oppgavene. Lage mat, være lærer og aktivitør, rydde og sist men ikke minst, være fredsmekler mellom de to søte små. Ja, de er søte (til tider), men innimellom får man lyst til å opprette en annonse på finn under gis bort. Selvfølgelig merker de også den rare stemningen som blir når «alle» går hjemme, og man ikke kan leke med andre enn en person. Når denne personen da i tillegg er din tvillingbror og du deler både hus, soverom, klær og leker, kan det bli for mye for de fleste.
Og jeg, hva er jeg oppi alt dette?!? Joda, jeg er en kroniker i dvale. En vulkan som venter på å få utbrudd. Tankene flyr med lysets hastighet, og jeg er sur, irritert, fortvilet og lei meg. Sist men ikke minst er jeg redd. Redd for å gå på en smell. Redd for tankene som har holdt seg borte så lenge, som nå plutselig er tilbake. Hva og hvem er jeg? Vil jeg for alltid være en kroniker? Kronisk deprimert, med en personlighetsforstyrrelse og det hele. En person som er tilsynelatende frisk, men bare så lenge livet går på skinner og hverdagen er helt A4.
