Trettheten skyller over meg som en bølge på stormfylt hav og utmattet synker jeg ned på sengen. Denne før så energiske jenta, klarer så vidt å karre seg fra rommet og til spisesalen innerst i gangen uten å bli sliten. Bena føles som bly og synet er tåkete i det jeg legger meg bedre til rette i senga. Jeg strever med å holde øynene oppe, men innser raskt at jeg må gi tapt. Kroppen trenger hvile, om så bare for en stakket stund.
Inni meg hyler djevelen i sinne, ikke sove nå! Du får ikke! Du har nettopp spist! Ikke vær enda svakere enn du allerede er! Få den feite ræva di ut av senga og forbrenn! Få vekk fettet før det gror fast på lårene dine!
Skrikingen og hylene hennes fortsetter i det uendelige, men jeg enser henne ikke lenger. Jeg er for lengst i drømmeland.
Etter noe som føles som fem minutter våkner jeg av kraftig banking på døren. Før jeg rekker å svare hører jeg skritt som nærmer seg, og jeg kan skimte to lysegrå fritidssko midt på gulvet.
“Hei, er du våken?” Stemmen, som er mild og vennlig, tilhører en ung dame i starten av tredveårene. Med halvlangt mørkt hår, grå collegegenser og mørke jeans, ser hun selvsikker og trygg ut. Blikket hun sender meg lyser varme og ømhet, og noe inni meg gjør at jeg får lyst til å gråte.
Slippe alle hemninger og fortelle alt, om djevelen, frykten, marerittene, den skumle mannen og angsten. Men jeg kan ikke! Jeg gnir meg i øynene, myser mot henne og grynter et ja.
“Vel, jeg ville bare si at det er middag om ti minutter, og det er jeg som er kontakten din i kveld. Kommer du ut snart?” Jeg snur meg mot veggen, snerrer fram et svar, og deretter hører jeg skrittene forsvinne og døra gå igjen bak henne. Hvorfor gjorde jeg dette? Hun prøvde jo bare å være grei. Hvorfor må jeg være så kald og hjerterå? Dette er ikke meg, ikke den jeg er. Det er hun, djevelen, sin skyld. Hun manipulerer meg, tvinger meg til å leve etter hennes bud. Til å stenge alle ute. Muren vi sammen har bygd, blir høyere og mer ugjennomtrengelig for hvert år.
Et høyt dunk river meg ut av dagdrømminga. Den lyden kommer fra naborommet, spisesalen, og jeg vet jeg må skyndte meg. Et raskt blikk på klokka forteller meg at måltidet starter om fire minutter. Jeg hiver på meg klærne, går inn på badet og skvetter litt vann i ansiktet før jeg går ut i gangen. Matlukten slår mot meg og jeg må svelge tungt et par ganger for ikke å kaste opp.
Med forrige måltids matinntak friskt i minne kikker jeg over bordet på febrilsk leting etter den lille, gule post-it lappen som forteller meg hvor jeg skal sitte. De fleste plassene rundt bordet har flotte, fargerike bordkort med oppmuntrende sitater, hjerte klistremerker eller søt perledekor. Navnelappene til pasientene står, i følge mine antagelser, i sterk kontrast til det kaoset og frykten de aller fleste av oss føler når det kommer til mat og måltid.
Min lille post-it lapp reflekterer meg, eller den jeg ønsker å bli oppfattet som. Enkel, kald, følelsesløs og uberørt. Det tomme blikket og det harde skallet er så langt unna den virkelige meg man kan komme. Innerst inne føler jeg meg som en fortapt 6 åring som har gjemt seg i hjørnet bak sofaen, knugende på kosebamsen mens foreldrene krangler høylydt på kjøkkenet.
Men i mitt tilfelle representerer foreldrene spiseforstyrrelsen og fornuften, djevelen og engelen.
Og jeg? Jo, jeg er som et lite skilsmisse barn midt i en bitter barnefordelingssak, en navnløs pakke på et hittegodskontor, uten hjem, ansikt og identitet.
