Hei alle sammen og takk for støtten jeg har fått det siste året. Jeg føler jeg kjemper en viktig kamp ang åpenhet om psykisk helse, både for meg selv, andre som sliter, og samfunnet for øvrig. Selv om kalenderen sier 2016, mener jeg, at vi fremdeles har en lang vei å gå når det gjelder psykiske plager og aksept/forståelse.

Siden dette er et meget viktig tema som berører meg personlig, har jeg valgt å prøve å gjøre litt for å skape forståelse og øke den generelle kunnskapen om psykiske problemer. Måten jeg kan gjøre det på er å være åpen, skrive og prøve å nå ut til flest mulig.

Før påske ble jeg oppmuntret til å kontakte lokalavisen angående en tekst jeg skrev om mobbing, som sagt så gjort. Jeg sendte en mail, teksten ble publisert og i ettertid tok redaktøren for lokalavisen, Trønderbladet, kontakt med meg. Han lurte på om jeg kunne tenke meg å fortelle historien min til avisen! Jeg ble både skrekkslagen, spent, nysgjerrig og småskremt av forespørselen, men bestemte meg raskt for å hoppe i det. Og nå på lørdag kom resultatet.

En del av dere som bor i området her, har allerede lest den, men jeg publiserer den også på bloggen sånn at andre som ikke bor i Trønderbladets nedslagsfelt kan lese den.

 

jeanette-forside jeanette1 jeanette2 jeanette3

 

Til alle dere som har kommet med tilbakemeldinger de siste dagene, vil jeg bare si tusen hjertelig takk! Jeg setter utrolig pris på støtten deres og veien blir lettere å gå når man vet man slipper å gå alene.

Å kjenne solen skinne

En midtsommerdag

Å høre bekken klukke

I taktfaste slag

Du kan kjenne jorden lever

Den pulserer i takt

Når du ikke fylles

Med hat og selvforakt

 

Så slukk dine sorger

Med sang og musikk

Lytt til naturens

Fine lyrikk

Kjenn alle gleder

Som i rundt deg er

Og ta vare på alle

Som står deg nær

 

Livet det blir

Hva du gjør det til

Så bruk tiden godt

Og gjør det du vil

Ingen vet

Hva framtiden vil bringe

Så ikke la

Et øyeblikk gå til spille

Screenshot_2016-04-19-10-23-49Screenshot_2016-04-19-10-24-00Screenshot_2016-04-19-10-24-04

For et par dager siden kom jeg over en nyhetsartikkel som virkelig ga meg bakoversveis. Det var noen britiske forskere som mente det kunne være en god idé og merke matvarer med hvor mye man må trene for å forbrenne den spesifikke varen/mengden man spiste. Disse forskerne mente dette ville være et supert tiltak i kampen mot overvekt og fedme, ved at folk ville spise mindre ved å konkret kunne se hva den aktuelle matvaren krevde av aktivitet.

Screenshot_2016-04-16-00-25-45

Tanken bak er nok god, men selve idéen tror jeg er helt fjern. Jeg frykter dette vil føre til enda større spiseproblemer i befolkningen, og da kanskje spesielt blant den yngre garde.

Veldig mange, både gutter og jenter, blir lett opphengt i kropp, mat og utseende i tenårene og en god del teller kalorier og er svært forsiktige med hva de får i seg. Dersom dette forslaget blir en realitet gir dette ungdommene, og alle andre, enda flere ting å bli opphengt i i jaget etter den perfekte kroppen. En annen ting er at selv om små barn ikke klarer å lese innholdsfortegnelsen på matvarene særlig tidlig, og dermed skånes for hvor mye fett og hvor mange kalorier de forskjellige varene inneholder, så vil de aller fleste barn helt ned i 3-4års alder skjønne at det er bilde av en sykkel og kjenne igjen tallene som står der.

 

Er det virkelig et sånt samfunn vi ønsker? Som er så fokusert på sunnhet, kropp og mat at barn helt ned i barnehagealder etterhvert takker nei til is på butikken, fordi den ene isen forteller barnet at h*n må sykle i 30min for å unngå å bli tykk?

 

Ja, jeg vet jeg setter dette på spissen nå, men det må da være andre måter vi kan bekjempe fedme epidemien på? Uten å øke forekomsten av spisevegring og ortoreksi? Hva med å øke fokuset på fysisk aktivitet? Både i barnehagen, skolen og på arbeidsplassen? Lære barn, unge og voksne hvilke helsegevinster man får ved å være i god form? Og ikke minst hvor gøy det kan være å gå tur, sparke ball eller leke gjemsel?

 

Hva med å finne tilbake til barnet i oss selv? Bruke det vi har rundt oss, i naturen? Ta med familien på oppdagelsestur i skogen? Lete etter skjell og krabber på stranden, fiske fra bryggekanten?

Vise de som kommer etter oss at man kan ha mye gøy og moro uten å sitte inne og se på film eller trykke på et nettbrett.

 

Jeg er ærlig talt bekymret for en del barn og unge som vokser opp nå. De fleste barn plukker opp mer enn vi aner, og det er skremmende hvilke holdninger vi overfører til de små. Jeg blir litt lei meg når jeg overfører ei lita jente på tre år fortelle sin venninne at hun ikke kan spise is til dessert for da blir hun tykk! At barn ned i 4-5års alderen vet hva det vil si å slanke seg, for det gjør mamma, og da kan hun ikke spise kake til bursdag engang.

 

Vi må prøve å styrke oss selv og våre små, og det gjør vi ikke med å framheve enda mer hvor “farlig og fetende” maten er…

 

Hva mener du om denne saken?

Positivitet og optimisme; så vanskelig, men så utrolig viktig!

 

Jeg har jo tidligere skrevet om humørsvingningene mine, eller den følelsesmessige berg og dalbanen,  som jeg liker å kalle det. Det at jeg aldri er midt på treet, men bestandig er veldig glad eller veldig trist, er noe som er slitsomt. Jeg føler alt mye sterkere enn jeg “burde” og sliter med å føle og tenke samtidig. Så jeg overanalyserer og overreagerer i en del tilfeller. Det er den ene siden av saken.

 

Den andre er at jeg er (nesten) hele tiden negativ. Jeg tolker alt folk sier og gjør i verste mening og sliter med å tenke rasjonelt i “gjerningsøyeblikket”. Klarer aldri å glede meg fult og helt over noen ting. Ser ikke hva jeg gjør her i livet som er bra, eller hva jeg faktisk betyr for mine nærmeste. Det jeg tenker mest på er hva jeg ikke gjør, hva jeg går glipp av. Alt jeg skulle ønske jeg klarte, men ikke kan nå pga helsa.

 

I de siste dagene har jeg fått tilbakemeldinger fra mine nærmeste som har satt ting litt i perspektiv for meg. Jeg begynner å innse at det slettes ikke er noen dans på roser å omgis en person som utstråler negativitet.

De fleste kjenner vel uttrykket som er noe sånt som dette; “gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Vel, kanskje er ikke gresset så verst her heller, bare jeg husker å vanne det innimellom? Og kanskje slipper sola inn til oss også, dersom jeg vasker vinduene?

 

Dette ble jo meget billedlig forklart, men jeg regner med dere skjønner hvor jeg vil. Som min kjære nettopp sa til meg; “hva hjelper det om kroppen din forandres og du blir friskere fysisk, dersom det mentale er låst i den negative sirkelen?”

Han har så utrolig rett! Jeg må begynne å tenke positivt og å være optimistisk med tanke på fremtiden. I stede for å deppe over at jeg ikke får lov å jobbe nå, så kan jeg tenke at det er nå jeg legger grunnlaget for fremtiden. Hvor godt jeg jobber i behandlingen nå er faktisk med på å avgjøre om jeg kommer i jobb om en stund. Dersom jeg gjør (nok en) halvhjertet innsats i terapien og kaster meg utpå jobbmarkedet for tidlig, så kan det føre til en smell så hard at jeg ikke reiser meg igjen?!

 

Vel, når jeg ser på alternativene og lytter til de fornuftige, omtenksomme menneskene jeg har rundt meg så innser jeg at hverdagen min i grunn er ganske meningsfull nå. Ta tiden til hjelp, jobb godt og bli frisk, så får jobben komme når tiden er inne.

 

Stay strong, be positive!

 

Snapchat-5724377819414799980

Jeg er her

Jeg lever

Jeg holder hodet over vannet

Fyller dagene med aktiviteter, planer og avtaler

For å overleve

Slippe å tenke og føle

Jeg trives best sånn

Når jeg går på akkord med meg selv

 

Hvorfor er alt så skummelt?

Hva er galt med å sette seg ned og bare være?

 

En tanke streifer forbi i det jeg haster videre til neste avtale. Ikke nå! Jeg sluker et par super kaffe, som for å drukne tanken. Jeg orker ikke forholde meg til livet, til virkeligheten min. Hver gang jeg begynner å tenke, reflektere over livet, blir jeg overmannet av en øredøvende håpløshet. Jeg føler meg motløs, verdiløs og utilstrekkelig. “Alle” andre studerer eller jobber, har hendene fulle med meningsfulle ting. Mens jeg, hva gjør jeg? Jeg er BARE mor, kone og pasient. Hva om dette er alt? Hva om livet mitt ikke blir annerledes, noensinne?

 

Jeg holder det ikke ut! Derfor haster jeg hit og dit, som en annen jojo. Jeg vet det ikke lønner seg, i det lange løp. Jeg vet dette, i utgangspunktet, er veien som fører rett til veggen! Men på denne måten utsetter jeg det uunngåelige litt til, kjøper meg litt mer tid.

 

Jeg skal sette meg ned og ta en pause, koble meg på igjen, men ikke enda. Kanskje i morgen, eller neste uke? Nei vent, vi venter til sommeren, det er en fin tid å leve i.

 

Snapchat-5549009728878507735