Menu

Stillhetens (u)ro

4. april 2016 - Emosjonell berg og dalbane

Jeg er her

Jeg lever

Jeg holder hodet over vannet

Fyller dagene med aktiviteter, planer og avtaler

For å overleve

Slippe å tenke og føle

Jeg trives best sånn

Når jeg går på akkord med meg selv

 

Hvorfor er alt så skummelt?

Hva er galt med å sette seg ned og bare være?

 

En tanke streifer forbi i det jeg haster videre til neste avtale. Ikke nå! Jeg sluker et par super kaffe, som for å drukne tanken. Jeg orker ikke forholde meg til livet, til virkeligheten min. Hver gang jeg begynner å tenke, reflektere over livet, blir jeg overmannet av en øredøvende håpløshet. Jeg føler meg motløs, verdiløs og utilstrekkelig. “Alle” andre studerer eller jobber, har hendene fulle med meningsfulle ting. Mens jeg, hva gjør jeg? Jeg er BARE mor, kone og pasient. Hva om dette er alt? Hva om livet mitt ikke blir annerledes, noensinne?

 

Jeg holder det ikke ut! Derfor haster jeg hit og dit, som en annen jojo. Jeg vet det ikke lønner seg, i det lange løp. Jeg vet dette, i utgangspunktet, er veien som fører rett til veggen! Men på denne måten utsetter jeg det uunngåelige litt til, kjøper meg litt mer tid.

 

Jeg skal sette meg ned og ta en pause, koble meg på igjen, men ikke enda. Kanskje i morgen, eller neste uke? Nei vent, vi venter til sommeren, det er en fin tid å leve i.

 

Snapchat-5549009728878507735

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *