Jeg har et godt forhold til min svigermor, det har jeg i grunnen hatt hele tiden. Første gang jeg traff henne var en desember dag i 2006. Jeg og Jon Ståle var helt i starten av vårt forhold, begynte så smått å bli bedre kjent. Så skulle vi innom å hilse på foreldrene hans, noe jeg var langt fra klar for. Men han overbeviste meg om at det ikke var noe å være redd for eller grue seg til, og det hadde han rett i.

Der kom vi inn døra, Jon Ståle først og jeg etter. For et syn vi må ha vært. Der kommer sønnen hjem med en bleik, utmagret, kortklipt jentunge på knapt 19 år med alt for store klær. Jeg følte meg vettskremt, redd som en liten mus fanget i et hjørne. Hva ville de tro om meg? Men jeg hadde ingenting å frykte. Hans foreldre tok meg i mot med en varme og godhet ulikt alt annet. Og dette skulle vise seg å bli starten på mange gode år.

Siden den desemberdagen har de stilt opp for oss i tykt og tynt. Takknemligheten jeg føler til de er stor og jeg føler ofte jeg kommer til kort når det gjelder å gjøre gjengjeld eller si takk. Så her i sommer hadde svigermor bursdag og i den anledning skrev jeg et dikt jeg ønsker å dele med flere. Håper det faller i smak.

 

Til min kjære svigermor

 

Ei svigermor så snill og rar

Er jeg glad for at jeg har

Du er så snill, blid og grei

Et nei er aldri å få fra deg

Du stiller opp og passer på

Alle dine, store som små

 

Nå vil jeg vise hva du betyr for meg

Så si meg så hva du ønsker deg

Når november kommer, kald og grå

Så skal du av meg, en biltur få

Det er opp til deg hvilken vei vi tar

Men jeg en liten anelse har

 

Vi kjører nordover halvannen time

Da ser du et skilt som får deg til å smile

Lysstøperiet er nok tingen for deg

For lys du elsker å spre om deg

Så tar vi en burger på kaféen der

Før vi kjører hjem, med en pose så svær

 

Ordenes magi er alt jeg kan gi

Men jeg håper at diktet får smilet på gli

Hva du betyr for meg, vil du nok aldri forstå

Men gleden er stor når du ringer på

Vi kan sitte og le og prate om alt

Men nå har jeg nok, på dagen din talt

 

Screenshot_2016-08-13-10-09-25

Positivitet og optimisme; så vanskelig, men så utrolig viktig!

 

Jeg har jo tidligere skrevet om humørsvingningene mine, eller den følelsesmessige berg og dalbanen,  som jeg liker å kalle det. Det at jeg aldri er midt på treet, men bestandig er veldig glad eller veldig trist, er noe som er slitsomt. Jeg føler alt mye sterkere enn jeg “burde” og sliter med å føle og tenke samtidig. Så jeg overanalyserer og overreagerer i en del tilfeller. Det er den ene siden av saken.

 

Den andre er at jeg er (nesten) hele tiden negativ. Jeg tolker alt folk sier og gjør i verste mening og sliter med å tenke rasjonelt i “gjerningsøyeblikket”. Klarer aldri å glede meg fult og helt over noen ting. Ser ikke hva jeg gjør her i livet som er bra, eller hva jeg faktisk betyr for mine nærmeste. Det jeg tenker mest på er hva jeg ikke gjør, hva jeg går glipp av. Alt jeg skulle ønske jeg klarte, men ikke kan nå pga helsa.

 

I de siste dagene har jeg fått tilbakemeldinger fra mine nærmeste som har satt ting litt i perspektiv for meg. Jeg begynner å innse at det slettes ikke er noen dans på roser å omgis en person som utstråler negativitet.

De fleste kjenner vel uttrykket som er noe sånt som dette; “gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Vel, kanskje er ikke gresset så verst her heller, bare jeg husker å vanne det innimellom? Og kanskje slipper sola inn til oss også, dersom jeg vasker vinduene?

 

Dette ble jo meget billedlig forklart, men jeg regner med dere skjønner hvor jeg vil. Som min kjære nettopp sa til meg; “hva hjelper det om kroppen din forandres og du blir friskere fysisk, dersom det mentale er låst i den negative sirkelen?”

Han har så utrolig rett! Jeg må begynne å tenke positivt og å være optimistisk med tanke på fremtiden. I stede for å deppe over at jeg ikke får lov å jobbe nå, så kan jeg tenke at det er nå jeg legger grunnlaget for fremtiden. Hvor godt jeg jobber i behandlingen nå er faktisk med på å avgjøre om jeg kommer i jobb om en stund. Dersom jeg gjør (nok en) halvhjertet innsats i terapien og kaster meg utpå jobbmarkedet for tidlig, så kan det føre til en smell så hard at jeg ikke reiser meg igjen?!

 

Vel, når jeg ser på alternativene og lytter til de fornuftige, omtenksomme menneskene jeg har rundt meg så innser jeg at hverdagen min i grunn er ganske meningsfull nå. Ta tiden til hjelp, jobb godt og bli frisk, så får jobben komme når tiden er inne.

 

Stay strong, be positive!

 

Snapchat-5724377819414799980