Fra himmel til helvete til himmel igjen, på tre telefonsamtaler!

I går raste jo min verden da jeg ble diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Og når min behandler mente at hovedfokus i behandlingen skulle være nettopp på denne stabiliteten, ja da ble jeg sint. I det daglige føler jo jeg selv at det er maten som er problemet.

Så det siste døgnet har vært krevende. Jeg har hatt samtaler med personalet her. Jeg har skrevet. Snakket i telefonen og fått ut frustrasjon i form av boksing.

Her ser dere forresten resultatet av det!

received_640559932751499received_640559916084834

Slapp av, det gjør ikke vondt. Ikke noe er brukket og jeg er roligere inni meg.

 

Iallefall så har jeg prøvd alle mulige metoder for å prøve å få orden i kaoset inni meg, og etter tre telefonsamtaler i ettermiddag kjennes alt greiere ut.

 

Punkt en: På Tiller skal jeg gå i kombinasjonsbehandling. Mentaliseringsbasert terapi som består av en individual samtale i uka og en gruppe behandling i uka. Dette skal hjelpe meg til å kombinere tanker, følelser og handling og til å redusere affekt handlinger. Mao gjøre meg mer rustet til de følelsesmessige svingningene.

Punkt to: Maten og strukturen der (les: den manglende strukturen) skal jeg og den psykiatriske sykepleieren i kommunen jobbe med. Med god hjelp av min mann og nære venner og familie. Vi legger opp en konkret plan både mht kostliste og spisetider. For å kunne jobbe med tanker, handlinger og følelser så trenger kroppen næring. Så dette skal vi få på plass.

 

Ved å dele opp “problemene” mine på denne måten så ser det ryddigere og mer oversiktlig ut og jeg føler ikke lenger like sterkt på den overveldende tomhetsfølelsen.

Ryddetid er egentlig ikke så verst, så lenge man slipper å gjøre jobben alene.

 

Når dette er sagt så må jeg innrømme at jeg gruer meg helt sinnsykt til å begynne i denne behandlingen på nyåret, men den tid den sorg. Jeg skal stille med åpent sinn, og hvem vet, kanskje blir jeg positivt overrasket?

 

Snapchat-5598032569560431089

 

Ps: det er nok en del av dere som lurer på hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er, og det vil komme et innlegg om dette etterhvert. Frem til da får jeg bare si; bruk google, og spør dersom det er noe dere lurer på.

Dagens samtale gikk ikke som jeg håpte. Det var som å dra til legen pga smerter i venstre fot, og komme ut derfra med gips på høyre hånd.

Diagnose emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er jo helt ok, noe jeg kan gå med på. Kjenne meg igjen i. Men å fortelle meg at “bare” jeg går i gruppe behandling og snakker om følelsene og det ustabile humøret mitt, så kommer maten på plass av seg selv. Det er pisspreik i mine ører. Og hvordan skal dette hjelpe meg gjennom jula?

Jeg har bare lyst å skrive meg ut idag, dra hjem og tømme ei vodka flaske pluss samtlige esker med smertestillende vi har liggende. Ikke nødvendigvis for å dø, men for å døyve smerten jeg føler nå.

Eventuelt sulte meg hele jula og forhåpentligvis bli trodd når jeg møter opp her igjen på nyåret.

Her sitter vi og snakker om frykten jeg har for å ikke bli tatt på alvor og å bli avvist. At jeg inderlig ønsker hjelp, men at det er vanskelig å spørre om hjelp og ikke minst å ta i mot. Og nå får jeg slengt dette i trynet!

 

Du bekrefter jo akkurat det jeg selv fryktet, jeg har ikke en spiseforstyrrelse. Det er bare et symptom! Snakk, snakk og snakk så kommer bedringen av seg selv. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg fortalte at jeg kastet vekk mine forrige sjanser hva behandling av spiseforstyrrelser angår. At jeg spilte et skuespill, tok på meg flink pike jakken min og oppførte meg etter boka.

Nå ber jeg innstendig om en ny sjanse, men neida, det er ikke mat som er mitt problem sier du. Du vet jo det du, det er du som er eksperten, du som har utdanningen.

Når kan jeg bli hørt? Når skal det spille en rolle hva jeg og min familie opplever som vanskelig?

Jeg ser skuffelsen i mine barns øyne når jeg takker nei til å smake en sjokolade bit. Jeg går inn i en butikk, skrubbsulten på jakt etter noe trygt å spise, og går ut tomhendt en time senere. Hvor er du da? Ser du min smerte og mine tårer?

Når jeg gang på gang takker nei til sosiale tilstelninger fordi det serveres mat. Når jeg går til sengs tørst fordi jeg er redd springvannet inneholder kalorier, hvor er du da? Når jeg våkner mitt på natten og kaldsvetter mens hendene saumfarer kroppen min på jakt etter fett, fordi jeg drømte at jeg spiste et skolebrød.

Når min mann ser på meg med tårer i øynene og med grøtet stemme sier; nå visner du bort fra meg. Hvor er du da til å fortelle at dette bare er et symptom? At dette går bra, selv om vi ikke behandler det?

Det er som om du avgjør om min spisevegring er reell eller ikke. Igjen sitter jeg med følelsen av å ha blitt “veiet og funnet for tung.”

Takk skal du ha. Takk for at du, sakte men sikkert, dreper min motivasjon og mitt ønske om å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Så lenge jeg ikke har et problem, så trenger det jo heller ikke og jobbes med.

Er det en ting jeg angrer på, så er det at jeg var ærlig og snakket uten filter. At jeg åpnet meg og ba om hjelp. Jeg føler meg tråkket på og mine ord betyr ingenting, null og niks.

1449675112921

 

Ps: Dette innlegget er skrevet i dyp frustrasjon av en meget fortvilet jente, så ha i bakhodet at det kan være snakk om feiltolkning og overanalysering. (Innerst inne så håper jeg det selv iallefall.)

Nå er jeg halvveis i dette korttidsoppholdet, jeg skal hjem på fredag. Mange har skrevet til meg og lurt på hvordan det går. Jo det kan jeg fortelle, men jeg advarer deg som leser, dette blir tøft og helt uten filter!

 

De siste to dagene har det vært mange tårer, harde ord og sinte kommentarer. Jeg er konstant forbannet og har alle pigger ute. Jeg har begynt på halv spiseliste. Så fra å drikke en nutridrink daglig er jeg nå oppe i fire faste måltider! Jeg er konstant kvalm og føler meg høygravid!

 

Jeg vet dette er noe jeg må gjennom for å komme meg videre, men det er tøft. Det er vanskelig å være ærlig ovenfor meg selv og de ansatte. Hver gang jeg forteller hvordan dette påvirker meg, hvordan det føles å leve med dette sf’monsteret i livet mitt, innrømmer jeg at jeg har et problem. Alt blir så virkelig når jeg setter ord på det. Det blir min virkelighet, noe jeg må forholde meg til.

 

Sceneteppet har gått ned, stykket er over og publikum har forlatt salen. Igjen står jeg, naken og forlatt ytterst på scenekanten. Uten kostymer, rekvisitter eller andre verktøy.

Det er bare meg.

Meg, med alle mine skavanker og problemer. Meg, med tårevått ansikt og oppblåst mage. Meg, som skyver alle de jeg elsker, vekk. Meg, som ønsker hjelp, men sliter med å ta i mot.

Meg, på mitt mest sårbare. Ta meg i mot når jeg faller. Hør meg, når jeg tier. Se meg, når jeg prøver å være usynlig. Finn meg, når jeg stikker av.

 

Gjør hva du vil, men ikke gi meg opp…

Screenshot_2015-12-09-09-59-34

(Bilde lånt fra www.chrispeters.com)

Så var vi her igjen.

Enda en gang lot jeg ting gå alt for langt. Enda en gang mistet jeg kontrollen.

Jeg ville bare få litt ro og fred. Litt alenetid, vekk fra tankene og kaoset inni meg. En kilo ble til to. To ble til fem. Fem ble til syv. På en måned.

Det var ikke dette jeg ville. Jeg ønsket bare å bedøve. Bli bedøvd. Kjenne mestring. Føle kontroll. Dempe smerten.

Som så mange ganger før, slo planen min feil. Til og begynne med er det godt. Man føler seg sterk, glad. Ja, nesten ruset.

Men etterhvert forsvinner alt dette. Mye vil ha mer, og man setter seg nye mål. “One more pound, and I’ll be thin. Two more pounds, and I’ll win.”

Det er ikke sånn det fungerer. Man blir blind for sannheten. Man mister alt av sunn fornuft og urhjernen tar over. Kroppen bruker det lille den får av næring til å holde organene i gang. Hjertet og lungene får drivstoff først, og til slutt kan det hende hjernen får litt. Dersom det er mer å ta av.

I mitt tilfelle er det ikke det. Der ligger nok muligens litt av forklaringen til den tunge depresjonen som har herjet i det siste.

I går fikk jeg et ultimatum. Akkurat hva som ble sagt, trenger ikke å publiseres. Men det var av såpass alvorlig karakter at jeg visste hva jeg hadde å gjøre idag.

Jeg tok et valg. Jeg ba om hjelp. Jeg gråt mine bitre tårer og la alle kortene på bordet. Og jeg ble hørt!

Jeg ble tatt alvorlig. Og nesten før jeg skjønte ordet av det satt jeg i samtale med en lege for å planlegge en innleggelse. En liten timeout. Ei lita uke til å fokusere kun på meg selv. Prøve å få i meg næring. Lade batteriene og sammen med behandler legge en plan videre.

Mandag kl 13 er oppmøtetidspunktet. Jeg gruer meg. Innleggelse i seg selv er ikke noe nytt for meg. Men det å be om hjelp, be om en pause uten at jeg er suicidal! Det er nytt.

Det føles både godt og skremmende. Blir rart å være borte. Vekke fra mann og barn. Og jeg har egentlig ikke lyst, men jeg har innsett at det er helt nødvendig nå.

 

Man trenger styrke for å skjule sine følelser.

Man trenger mot for å vise dem.

(Ukjent)

 

Fant nettopp et bilde fra sist vinter. Legger også ved et bilde tatt i går.
(Words can’t describe what I feel right now.)
(Desember 2014)
Screenshot_2015-12-04-22-45-37
(Desember 2015)
Screenshot_2015-12-04-22-39-58