Sceneteppet har gått ned

Nå er jeg halvveis i dette korttidsoppholdet, jeg skal hjem på fredag. Mange har skrevet til meg og lurt på hvordan det går. Jo det kan jeg fortelle, men jeg advarer deg som leser, dette blir tøft og helt uten filter!

 

De siste to dagene har det vært mange tårer, harde ord og sinte kommentarer. Jeg er konstant forbannet og har alle pigger ute. Jeg har begynt på halv spiseliste. Så fra å drikke en nutridrink daglig er jeg nå oppe i fire faste måltider! Jeg er konstant kvalm og føler meg høygravid!

 

Jeg vet dette er noe jeg må gjennom for å komme meg videre, men det er tøft. Det er vanskelig å være ærlig ovenfor meg selv og de ansatte. Hver gang jeg forteller hvordan dette påvirker meg, hvordan det føles å leve med dette sf’monsteret i livet mitt, innrømmer jeg at jeg har et problem. Alt blir så virkelig når jeg setter ord på det. Det blir min virkelighet, noe jeg må forholde meg til.

 

Sceneteppet har gått ned, stykket er over og publikum har forlatt salen. Igjen står jeg, naken og forlatt ytterst på scenekanten. Uten kostymer, rekvisitter eller andre verktøy.

Det er bare meg.

Meg, med alle mine skavanker og problemer. Meg, med tårevått ansikt og oppblåst mage. Meg, som skyver alle de jeg elsker, vekk. Meg, som ønsker hjelp, men sliter med å ta i mot.

Meg, på mitt mest sårbare. Ta meg i mot når jeg faller. Hør meg, når jeg tier. Se meg, når jeg prøver å være usynlig. Finn meg, når jeg stikker av.

 

Gjør hva du vil, men ikke gi meg opp…

Screenshot_2015-12-09-09-59-34

(Bilde lånt fra www.chrispeters.com)

3 thoughts on “Sceneteppet har gått ned

  1. Kjære Jeanette <3

    Takk for at du er så åpen med oss, og deler dine tanker og følelser..
    Jeg forstår kroppen og psyken er i konstant angrepsposisjon,
    og at det er et innvendig kaos, mtp at du nå spiser mer enn
    både maven, kroppen, hodet og psyken er vant med…

    Håper du har mennesker/ behandlere rundt deg,
    som du føler du kan snakke med, dele de innerste følelsene med,
    slik du gjør her, og at du føler du får forståelse…

    Du er ei skjønn, ung dame, som skinner på scenen!
    Du ser det bare ikke selv, for sykdommen
    og de destruktive følelsene er så overveldende og sterke…
    – Men vi som ser deg, ser skjønnheten din!
    Innvendig som utvendig <3

    – Og jeg håper du klarer å gi deg selv tid, og å være tålmodig..
    Selv om det er tøft nå, så håper jeg du klarer å stå i stormen,
    slik at du kan kjenne den indre seieren etterpå..
    – For den dagen- og de dagene vil komme, selv om det kanskje ser «umulig ut nå»..
    Så vil kroppen og psyken gradvis tilvenne seg forandringene..
    Og du vil kjenne indre mestringsfølelse, lykke og glede!

    Jeg ser deg, Jeanette, jeg tar deg i hånden, sier
    "Bare vær deg selv, du er mer enn god nok,
    bare du lar deg selv føle- og kjenne at du mestrer.."

    – Bare det å kunne skrive et så nakent innlegg om egne følelser,
    er en stor seier, som du skal være stolt av at du deler med oss!

    Jeg håper bare at du får styrke nok til å klare å fortsette
    på egenhånd da du kommer hjem på fredag, Jeanette,
    og at du får med deg gode hjelpemidler i hukommelse & indre psyke!

    Tusentakk for at du deler med oss!

    Vit at jeg er så stolt av deg!

    Klem Kjerstin

  2. Lykke til!
    Du er tøff og sterk midt oppi alt det sårbare.
    Vit at vi er mange som følger deg i kampen din og håper det går bra med deg???
    Stor klem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *