Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

 

Hastverk er lastverk.

 

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

 

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

 

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

 

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

 

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

 

“Stå i det!”

 

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

 

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

 

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

 

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.

Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.

Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.

Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.

Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.

Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.

 

I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.

Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som “pausefart”.

Screenshot_2015-12-21-07-44-58

Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.

Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?

 

Guess what, jeg vant!

Screenshot_2015-12-21-07-47-16

Screenshot_2015-12-21-07-44-35

Det er en ting som forundrer meg når det gjelder måten (de fleste) voksne folk kommuniserer på. Og det er behovet mange har for å snakke med filter og å gå rundt grøten.

Hvorfor?

Grøten er til for og spises, ikke for å gå rundt!

Blir sannheten noe annerledes dersom du forteller den sakte? Eller dersom du snakker i gåter, så folk må gjette seg fram til hva du egentlig mener?

Dersom du er på handlerunde med ei venninne og du spør om buksa satt fint på deg, og venninnen din drar litt på svaret, men til slutt sier noe sånt som: jada, den var kjempefin. Sitter buksa bedre på deg da, enn om hun fortalte sannheten, at den gjorde lårene dine brede og rumpa flat?

Muligens et litt dårlig og knotete forklart eksempel, spesielt siden shopping ikke akkurat er min favoritt aktivitet, men det var et eksempel.

Og når noen spør hvordan du har det, hvorfor er det da mer akseptert og forventet at du svarer; jo takk, bare bra? Hvorfor blir folk sjokkerte og nærmest målløse dersom du sier som sant er; nei vet du, nå går det ikke noe bra. 

En del lesere har henvendt seg til meg med spørsmål om det ikke er ubehagelig og vanskelig å være så ærlig og rett fram når jeg blogger. Til dere, og alle dere andre som leser, for meg føles det som en befrielse å få lov å skrive rett fra levra! Da kan jeg få lov å si ting akkurat som de er, uten å måtte forholde meg til at mottakeren mister geipen i gulvet.

Dere kan sitte og lese i fred og ro, og få tid til å fordøye det dere leser, før en eventuell tilbakemelding til meg. Og jeg? Jo jeg kan være meg selv, fullt og helt.

Så jeg sier bare: Her er jeg, uten filter. Aksepter meg som den jeg er, eller gi faen, det er ikke mitt problem!

Det er ordene som best beskriver meg og hverdagen min. Jon Ståle jobber jo, som de fleste vet, som lastebilsjåfør. Nå i vinterhalvåret er det vintervedlikehold. Det betyr å jobbe når værforholdene krever det, uansett når på døgnet. Gjøre det som kreves for å holde standarden og friksjonskravene som er satt av SVV. Ettersom den trønderske vinteren ikke er for stabil å regne, betyr dette mye uforutsigbarhet.

Nå i kveld var det juletrefest i barnehagen, men i fire tiden, et par timer før vi skulle dra, måtte Jon Ståle på jobb. Da var det behov for salting av busslommer og ramper. Så kom han hjem i halv ni tiden, og da rakk han akkurat å si god natt til guttene. Etter de var lagt så vi håndball kamp, og like etter kampen ringte telefonen igjen. Denne gangen regnet det på minusgrader, mao stor fare for glatte veier.

Det var bare å få på seg arbeidsklærne, hive kaffekanna i sekken og komme seg på jobb. Jeg ble med ut da han dro, benyttet sjansen til å lufte lillegutt med det samme. I det jeg ser bilen kjøre nedover veien, kommer tårene. Jeg gjør ingen forsøk på å skjule de, jeg er alene nå. Tårene passer fint, på en trist måte. Det er som om jeg ser tryggheten kjøre avgårde, mitt sikkerhetsnett.

Når omgivelsene er trygge, stabile og forutsigbare, er symptomene mine mindre synlige. Men når det skjer stadig endringer, planer forandres og ingenting blir som jeg forventer, da velter jeg. Da begynner berg og dalbanen å kjøre, og det skal du vite, den akselererer utrolig fort. Det går opp og ned, fortere og fortere, før jeg til slutt krasjer. Jeg føler meg tom og “full”, på en gang. Rullgardina går ned, tankene om selvskading og sulting kommer for fullt. Lysten til å løpe, vekk fra alt, kommer også. Og til slutt, dersom jeg ikke får luftet frustrasjonen, kommer de suicidale tankene. Alt for å prøve å døyve tankene og følelsene jeg får.

Å faste eller være meget restriktiv med matinntaket, gir meg en følelse av kontroll, trygghet og mestring. Denne handlingen fungerer også som en rus, eller et lokk om du vil. Et lokk jeg legger over følelsene mine, for at jeg ikke skal koke over. Nå når jeg jobber med maten, med å følge spiselista uansett hva som skjer, så kommer ønskene om selvskading tilbake. Fordi jeg er vant til å bruke disse to verktøyene. Selvskadingen ga meg en rus, et adrenalinkick uten like. Samtidig gjorde det smerten mer konkret. Ett kutt på underarmen kunne sees, jeg kunne peke på det og si; Her gjør det vondt! Men alt som skjer inni hodet mitt og i hjertet mitt, ikke kan forklares eller sees på samme måte.

 

Det er vanskelig nå. Jeg liker at Jon Ståle er mer hjemme enn i enkelte jobber han har hatt før. Samtidig er det så utrolig utfordrende for meg, å aldri vite noe sikkert. Når er han hjemme, når er han borte? Ligger han i senga når jeg våkner? Kommer han kanskje etter jeg har lagt meg? Hvor lenge blir han borte nå? Hvor lenge får jeg ha han hjemme? Rekker han skolemøtet til eldstemann, eller må jeg ta det alene? Hva med foreldresamtalen i barnehagen, eller juleavslutningen?

Er det lov å innrømme at jeg savner tiden da han var langtransportsjåfør? Uansett hvor slemt det måtte høres ut, så var ting på enkelte områder enklere da. Da visste jeg i det minste når jeg var alene og når vi var to. Både på godt og vondt. Det eneste verre for meg enn å være alene, er usikkerheten og uforutsigbarheten. Da blir jeg stabilt ustabil.

Akkurat nå er det mørkt, svært mørkt. Ikke bare ute, men inni meg også. Men jeg er her enda, sitter tilsynelatende rolig i en stol. Skriver her. Det demper ikke tankene og følelsene, men holder meg distrahert en stund. Forhåpentligvis lenge nok til ikke å gjøre noe overilt. Og hvem vet, kanskje er delt smerte, mindre smerte?

Uansett, takk for at nettopp du gidder å lese. Kanskje kan mine innlegg hjelpe deg til å forstå, se ting fra mitt ståsted og bidra til en større forståelse i samfunnet vårt.

received_642678002539692

Vesle frøken lakenskrekk

Sitter og drømmer langt, langt vekk

Der sola skinner og himmelen er blå

Og jeg kan få alt jeg peker på

 

Sitter og lengter og drømmer om

At stua blir til ett helt nytt rom

Der jeg kan sitte og slappe av

Og helt slippe unna alt mas og kav

 

Men huset er stille, fredelig og flott

Og egentlig har jeg det ganske så godt

Legger meg på gulvet foran peisen

Og kjenner ilden varme i fleisen

 

I kjelleren nede der ligger det to

Som endelig nå har falt helt til ro

De ligger og tenker hva de ønsker seg

Når nissen snart kommer deres vei

 

Men nå er klokka nesten ett

Og jeg kjenner at jeg blir ganske så svett

Må komme meg opp og vekke han

Som i ni år nå har vært min mann

 

Noen må jobbe mens andre sover

Når han drar på jobb ligger savnet over

Meg som må prøve å falle til ro

I en seng som egentlig er bygd for to

 

God natt!

 

2015-12-16 01.27.27(Dette har vært min følgesvenn i over 25år!)

Når mor har ekstra energi, da er det fint å kunne glede guttene med en litt annerledes middag. Lettvint, kreativt og gir godt humør rundt matbordet.

Snapchat-1310724563730522699

Men som de fleste vet, så blir det jo ofte en del overskuddsdeig når man lager pepperkaker. Den er det enkelt å samle sammen, trille til en ball og kjevle ut på nytt igjen. Riktig så lett er det ikke med pannekaker, så dette ble resultatet!

Snapchat-2286225064098644873

 

Denne middagen ble riktig så vellykket og er en fin oppladning til kveldens juletrefest på skolen.

Ønsker alle en fin tirsdagskveld.

Idag grudde jeg meg litt til leveringa i barnehagen, for hvordan jeg ville bli møtt. Det er noe med det, å skulle komme tilbake til hverdagen. Når “alle” vet jeg har vært innlagt…

 

Det viste seg fort at bekymringen var totalt bortkastet. Jeg ble møtt med klemmer og gode ord både fra ansatte i barnehagen og foreldre.

Å stå i garderoben når en mor kommer bort til meg, legger armene sine rundt meg og sier; så godt å se deg, du er ofte i tankene mine! Den følelsen er helt fantastisk. Takk for at dere leser og bryr dere. Av og til så kan den klemmen i garderoben utgjøre forskjellen mellom en dårlig og en god dag for meg.

Screenshot_2015-12-14-17-10-13

Takk for at dere ikke vender meg ryggen, når jeg viser meg fra min svakeste side. Jeg er jo fremdeles meg selv. Den samme dama med den dårlige humoren som alltid ler på feil tidspunkt. Hun som snakker mye til vanlig, og enda mer når hun blir nervøs eller stressa. Alt dette er inni meg en plass, men i dårlige perioder får ikke de positive egenskapene like stort spillerom som ellers.

 

Jeg vet en del av dere som møter meg nå ikke er helt sikre på hva der kan si eller gjøre. Noen av dere sier det rett ut at dere ikke helt vet hvordan dere bør møte meg. Vet du hva? Vær deg selv! Jeg elsker å se deg smile og le. Og dersom du ikke finner ord, så husk at en klem sier mer enn tusen ord. (Jeg vet det ikke er sånn ordtaket er, men for meg passer dette bra.)

 

Så til alle dere jeg møtte før helga, i helga og idag. Takk, dere gjør hverdagen min lysere. Dere er også grunnen til at jeg ikke angrer på min åpenhet rundt vår situasjon.

 

Takk for at dere ser meg, vit at jeg ser dere også og jeg kommer sterkere tilbake med tiden.

Idag velger jeg og publisere et gammelt innlegg. Veldig enkelt skrevet, men jeg håper det gir dere forståelse av hvordan det føles å være “fanget” i en spiseforstyrrelse. Denne teksten skrev jeg på vårparten i 2001, altså da jeg gikk i 8.klasse. Det er litt skremmende å lese og føle at mye av dette stemmer enda, men jeg har så smått begynt å jobbe meg ut av det nå. Sakte men sikkert, ett skritt av gangen.

 

Stemmene

“du er dum”

“du er stygg”

“du er feit”

 

Der er de igjen

Stemmene

De forlater meg aldri

 

Jeg hører de hele tiden

Om og om igjen

Jeg blir gal

Begynner snart å tro de har rett

 

“Jeg er dum”

“Jeg er stygg”

“Jeg er feit”

 

Nå har de overbevist meg

Stemmene

De klarte det til slutt

 

De fikk ønsket sitt oppfylt

Nå har de nådd sitt mål

Hva blir det neste?

 

“Du må gjøre noe med det!”

“Hva må jeg gjøre?”

 

“Du må studere for å bli klok”

“Du må sminke deg for å bli pen”

“Du må slanke deg for å bli tynn”

 

Greit, nå vet jeg hva jeg må gjøre

Da er det bare å starte

Stemmene har jo fortalt meg hva jeg må gjøre

 

Som alltid

Jeg er ikke meg selv lenger

Eller jeg er meg selv

Men det er ikke jeg som bestemmer

De bestemmer over meg

Stemmene

Som alltid er det de som vinner

Stemmene

 

bilde fra fight-anorexia.weebly.com
bilde fra fight-anorexia.weebly.com

 

Tiden går og leger alle sår

Sies det

Men jeg har funnet ut

At noen sår må man leve med

Av og til må de kanskje åpnes

Renses og plastres

Men de forsvinner ikke

De etterlater et arr, eller fler

Som du må leve med

 

Prøv å kom deg opp og ut

La ikke arrene hindre deg

Ikke la din fortid stå i veien

For din framtid

For du er selv

Kongen i ditt eget liv

Og veien blir til mens du går