Den grøten var utrolig god, trolig den beste jeg har smakt, kan jeg få oppskriften?
Jeg kan ikke tro det! Sa jeg virkelig de ordene høyt?
Jeg kikker meg rundt, som i en dvale står jeg her. Ansikt til ansikt med kjøkkenpersonalet. Hun smiler mot meg og forsikrer meg om at oppskriften skal jeg få, i løpet av dagen. Jeg nikker, sier takk og går derfra.
Jeg setter meg ned ved skrivepulten i gangen hvor et halvferdig puslespill ligger. Mitt puslespill. En av de få tingene som får meg til å være rolig, føle meg samlet.
Automatisk begynner fingrene mine å sortere brikker, etter form og farge. Men jeg er ikke tilstede. Jeg står liksom litt bortom og betrakter meg selv med avsky og en økende fornemmelse av kvalme.
Hvordan i all verden kunne jeg gjøre det? Innrømme ovenfor meg selv og andre at jeg likte maten? At jeg faktisk nøt smaken av nykokt havregrøt med sukker og kanel?
Så snart jeg hadde sagt det høyt kunne jeg ane konsekvensene. Magen este, panikken grep meg og halsen kjentes trang ut. Jernkloen om hjertet mitt klemmer hardere, og jeg kan føle det sprekke. Fra en liten rift i høyre hjertekammer drypper det små dråper av blod. Farger hele meg rød, på innsiden.
De svarte tårene fra den lille jenta inni meg blander seg med blodet, og snart er alt mørkerødt.
Ingen tanker eller følelser. Bare en mørkerød tåke av ingenting.
