Velkommen hit! Jeg skriver helt åpent og uten filter om hverdagen som psykisk syk og håper å kunne fjerne noen fordommer og åpne noen sinn.
Gleden glimrer med sitt fravær
Som ei stjerne du ikke ser
Du burde føle varme
Men her finnes ikke mer
Alt du kjenner er en kulde
Så trykkende og hard
Som klamrer om ditt hjerte
Og gjør deg redd og var
Ensomhet ruver
Diger som et fjell
Menneskene lokker
Men skremmer likevel
Inni ditt eget hode
Er det stemmen din som rår
Fyller deg med frykt
Og strør salt i dine sår
Bagen er pakket, bilen er lastet og jeg er klar.
Eller, så klar som jeg kan bli. Med hjertebank, stigende puls, frynsete nerver og et humør som gjør djevelen grønn av misunnelse.
Imorgen er det på’n igjen, halv åtte setter jeg meg i bilen og kjører til Stjørdal. Der skal jeg tilbringe de neste fire ukene, kun avbrutt av «fri hjemme» i helgene.
Jeg føler meg som en jobb pendler, kysser mann og barn adjø på mandag og kommer hjem til kyss, klapp og klem på fredag.
Heldigvis er det bare for en periode, denne jobben er lang og tidkrevende, men det meste kan gjøres hjemmefra. Nå er siste periode hvor jeg skal være inneliggende pasient.
Den 29.september er det takk og farvel til RKSF, forhåpentligvis møtes ikke våre veier igjen.
Ikke fordi jeg har noe i mot plassen og behandlingsformen de bruker, men forhåpentligvis har jeg ikke bruk for flere innleggelser. Jeg har ingen garantier, så klart, men jeg er klar (?) til å fortsette kampen i riktig retning. Et steg av gangen, dag for dag.
Vekta og det fysiske er mer eller mindre på plass, men den indre uroen og styggen på ryggen eksisterer i aller høyeste grad. Kampen mellom den intellektuelle fornuften og de skakkjørte følelsene river meg i fillebiter. Og akkurat nå er det tungt og mørkt.
Alle jeg møter kommenterer hvor «godt» jeg ser ut og bemerker med et smil at glimtet i øynene mine er på plass igjen. Dermed føler jeg at alle forventer at jeg skal ha det mye bedre selv også nå. Jeg skjemmes av tankene mine og de følelsene jeg kjenner på. Jeg føler meg utakknemlig og egoistisk som ikke klarer å ha det bra, når jeg tilsynelatende har alt jeg kunne drømt om.
Brå slutt, men nå har jeg ikke flere ord, bare tårer igjen…
Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.
Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.
Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.
Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.
Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.
I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.
Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som «pausefart».
Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.
Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?
Guess what, jeg vant!
Jeg spiste!
Ikveld spiste jeg bakt potet, en av mine tidligere livretter, med skinke, smør og salt. Jeg nøt det måltidet. Og jeg spiste faktisk flere poteter, ikke bare en.
Der og da var jeg sikkert sinnsyk i gjerningsøyeblikket, totalt uvitende om det som skulle komme.
Og nå sitter jeg her, alene, mens resten av huset har falt til ro. Men ikke jeg nei. Ute drønner vinden rundt hushjørnene, tar skikkelig tak i trærne for liksom å rive de med seg til et mørkt og skummelt sted langt borte.
Utsikten fra vinduet gjenspeiler hvordan jeg føler meg nå. Klumpen i halsen vokser og pulsen stiger i takt med de stadig økende hjerteslagene mine. Jeg er svett og klam, magen gjør kollbøtte mens føttene skjelver.
Jeg klarer ikke sitte stille, men har heller ingen krefter til å reise meg. Når jeg lukker øynene er det som om jeg svever av sted, og jeg blir vektløs og dermed bekymringsløs.
Men så, når jeg åpner de igjen, er jeg hjemme. Alene, fylt av skam, anger, selvforakt og dårlig samvittighet.
Alt dette på grunn av noen skarve poteter!
Idag, etter dager, uker og måneder med venting, dukket brevet endelig opp i postkassa. Brevet som inneholdt budskapet jeg har ventet så lenge på. «Nå kan vi tilby deg time hos ny behandler, møt hos oss neste uke for time med mister X!»
Kort og greit, svart på hvitt. Brevet inneholdt jo så klart diverse andre opplysninger sånn som egenandeler, frikortgrense, adresse og telefonnummer. Og sist men ikke minst sto det: «Dersom du ikke møter til timen og vi ikke hører fra deg innen 24timer vil du miste ventelisteplassen du har hos oss. Dette medfører at du da må gå via din fastlege å få henvisning for igjen å bli pasient hos oss.»
Sånne formaliteter som selvfølgelig må med, men som for meg fremstilles på en brutal måte. Akkurat som om ikke JEG har ventet på dere! Det er faktisk JEG som har ventet siden slutten av mai på at dere skulle finne en ny behandler til meg. Men dersom JEG skulle være så uheldig å være sen ute, eller glemme å gi beskjed til dere, ja DA er det plutselig kroken på døra! Men det har ingenting å si at DERE har brukt 3 mnd på å kunne tilby meg time!
Sånn, da var den frustrasjonen ute! Og nå kommer jeg dit jeg egentlig ville med dette innlegget. Jeg hadde forventet å føle glede, eller iallefall lettelse over endelig å ha fått en ny behandler. Men informasjonen i brevet ga meg ingenting. Ikke noen positive følelser iallefall. Istedet sitter jeg her med panikk, angst, uro, frustrasjon og fortvilelse.
Hva gjør jeg nå? Hva har jeg begitt meg ut på? Enda en ny person som skal få lov til å komme innom muren min (les: prøve). Enda en som skal sitte og lytte til all klagingen min her jeg lever i verdens rikeste land, mens barn på andre siden av jorden går til sengs sultne og uten klær.
Tusen tanker farer gjennom hodet mitt og jeg tar meg selv i å lure på hvilken taktikk jeg skal bruke denne gangen. Som så mange ganger før er piggene ute lenge før jeg har nådd kamparenaen. Man må velge sine kamper med omhu, sier folk. Men hva skal man gjøre når man ikke vil kjempe, men ikke har noe valg?
Jeg kjenner redselen sitter i brystet, klemmer som en klo over lufterøret mitt og gjør den sommertunge luften enda tyngre å puste i… Denne gangen skal det gå, det MÅ gå…
