Nå er det stille her, for stille. Det er nok mange grunner til denne stillheten, og jeg orker ikke gå inn i alle detaljene nå. Men en ting kan jeg si; det er vondt å bli tråkket på når man ligger nede.
Vi var venner. Og som venner ofte gjør, så delte vi det meste med hverandre. Også hemmeligheter. Jeg fortalte deg om mitt ønske, min drøm. Drømmen om å utgjøre en forskjell, bety noe for noen, røre ved folks følelser og samfunnets dømmende blikk.
Det var med iver i stemmen og glød i blikket at jeg fortalte deg alt dette. Jeg hadde et håp, en forventning om at du ville glede deg med meg, gi meg støtte og oppmuntring. Gi meg bensin på bålet så jeg med stolthet kunne forfølge drømmen min. En drøm jeg en dag håpte skulle ende med en selvskrevet bok utgitt av et forlag her i Norge.
Vel, så feil tok jeg. I stedet for å heie meg fram, begynte du og dømme meg nord og ned. Tekstene jeg hadde skrevet tok du fram og begynte å granske. Du plukket de fra hverandre, en etter en. Fant skrivefeil og lange, kompliserte setninger. Ga meg streng beskjed om at ingen hadde interesse av å lese ting de ikke forsto. Korte, konkrete setninger, det vil folket ha. Dessuten var det jo ikke så interessante temaer jeg skrev om da. Du kunne fortelle at det er mange som sliter, mer enn meg, uten at de har behov for å vise seg fram. Jeg var oppmerksomhetssyk som ville gi ut bok.
Etter samtalen vår gråt jeg. Alt jeg hadde jobbet mot, alt jeg hadde sett fram til, raste på brøkdelen av et sekund. Nå hadde jeg ikke lenger noe mål, noen framtidsdrøm. Alt jeg hadde håpet på forsvant liksom i en tåkedis langt vekk i det fjerne. Jeg ble nesten litt redd for å skrive. Trengte plutselig bekreftelse og korrekturlesing fra noen, før jeg i det hele tatt publiserte tekstene på bloggen.
Så nå spør jeg dere, og jeg ber dere være ærlige; skal jeg jobbe videre mot drømmen om å gi ut bok? Eller bør jeg overlate bokskriving til de virkelige forfatterne?