Jeg er her.
Ikke bare som et tomt skall, men jeg lever faktisk.
Jeg puster, sover, spiser og føler. Jeg kan kjenne glede og sorg.
Jeg kan føle sult, og spise, mens jeg nyter å kjenne på smak og konsistens.
Jeg kan være mett, uten å føle skam eller anger.
Jeg har en familie jeg elsker, og følelsene er gjensidige. Jeg føler meg elsket, velsignet og takknemlig.
Jeg kom.
Jeg kjempet.
Jeg vant!

(Som alle andre har jeg gode og mindre gode dager, men nå VET jeg at jeg takler det. Motgang får vi alle vår del av, men husk at etter regnet kommer regnbuen.)

Å kjenne solen skinne

En midtsommerdag

Å høre bekken klukke

I taktfaste slag

Du kan kjenne jorden lever

Den pulserer i takt

Når du ikke fylles

Med hat og selvforakt

 

Så slukk dine sorger

Med sang og musikk

Lytt til naturens

Fine lyrikk

Kjenn alle gleder

Som i rundt deg er

Og ta vare på alle

Som står deg nær

 

Livet det blir

Hva du gjør det til

Så bruk tiden godt

Og gjør det du vil

Ingen vet

Hva framtiden vil bringe

Så ikke la

Et øyeblikk gå til spille

Screenshot_2016-04-19-10-23-49Screenshot_2016-04-19-10-24-00Screenshot_2016-04-19-10-24-04

Positivitet og optimisme; så vanskelig, men så utrolig viktig!

 

Jeg har jo tidligere skrevet om humørsvingningene mine, eller den følelsesmessige berg og dalbanen,  som jeg liker å kalle det. Det at jeg aldri er midt på treet, men bestandig er veldig glad eller veldig trist, er noe som er slitsomt. Jeg føler alt mye sterkere enn jeg «burde» og sliter med å føle og tenke samtidig. Så jeg overanalyserer og overreagerer i en del tilfeller. Det er den ene siden av saken.

 

Den andre er at jeg er (nesten) hele tiden negativ. Jeg tolker alt folk sier og gjør i verste mening og sliter med å tenke rasjonelt i «gjerningsøyeblikket». Klarer aldri å glede meg fult og helt over noen ting. Ser ikke hva jeg gjør her i livet som er bra, eller hva jeg faktisk betyr for mine nærmeste. Det jeg tenker mest på er hva jeg ikke gjør, hva jeg går glipp av. Alt jeg skulle ønske jeg klarte, men ikke kan nå pga helsa.

 

I de siste dagene har jeg fått tilbakemeldinger fra mine nærmeste som har satt ting litt i perspektiv for meg. Jeg begynner å innse at det slettes ikke er noen dans på roser å omgis en person som utstråler negativitet.

De fleste kjenner vel uttrykket som er noe sånt som dette; «gresset er alltid grønnere på den andre siden». Vel, kanskje er ikke gresset så verst her heller, bare jeg husker å vanne det innimellom? Og kanskje slipper sola inn til oss også, dersom jeg vasker vinduene?

 

Dette ble jo meget billedlig forklart, men jeg regner med dere skjønner hvor jeg vil. Som min kjære nettopp sa til meg; «hva hjelper det om kroppen din forandres og du blir friskere fysisk, dersom det mentale er låst i den negative sirkelen?»

Han har så utrolig rett! Jeg må begynne å tenke positivt og å være optimistisk med tanke på fremtiden. I stede for å deppe over at jeg ikke får lov å jobbe nå, så kan jeg tenke at det er nå jeg legger grunnlaget for fremtiden. Hvor godt jeg jobber i behandlingen nå er faktisk med på å avgjøre om jeg kommer i jobb om en stund. Dersom jeg gjør (nok en) halvhjertet innsats i terapien og kaster meg utpå jobbmarkedet for tidlig, så kan det føre til en smell så hard at jeg ikke reiser meg igjen?!

 

Vel, når jeg ser på alternativene og lytter til de fornuftige, omtenksomme menneskene jeg har rundt meg så innser jeg at hverdagen min i grunn er ganske meningsfull nå. Ta tiden til hjelp, jobb godt og bli frisk, så får jobben komme når tiden er inne.

 

Stay strong, be positive!

 

Snapchat-5724377819414799980