Stikkord: Gåsbakken

Hyllest til Gåsbakken barnehage

jemy

Så var dagen kommet, dagen vi hadde sett fram til med blandede følelser. Aller siste barnehageavslutning for vår del. Om drøyt 60dager er guttene våre skolegutter. I mellomtiden venter bare en lang og flott sommerferie.

Guttene fikk kosepermene (permer med bilder, tegninger og andre minner fra barnehagetiden) og nye skolesekker. Det var en veldig fin og høytidelig stund og en flott avslutning for både store og små. Jeg må innrømme at det var en tåre i øyekroken da våre to små mottok sekker og ble ønsket velkommen til skolen av rektor. 

Tiden på Gåsbakken barnehage har vært helt super og våre gutter har hatt en fantastisk utvikling og vokser hver dag på å være en del av et lite fellesskap hvor alle blir sett og møtt med forståelse. Her ute er det rom for at alle er unike med hver sine behov/styrker/svakheter.

Jeg har tro på at tiden på skolen blir like bra!

 

Her er vår avslutningsgave til de ansatte på barnehagen, et selvskrevet dikt trykt på lerret. Jeg gikk langt utenfor min komfortable idag og fremførte diktet på avslutningen. Tilbakemeldingen jeg fikk gjør meg både rørt og varm om hjertet, tusen takk!

Her kommer diktet:

Takk for gode ord og flotte minner

Takk for alle sandkorn vi i senga finner

To barnehagebarn med sølete klær

Vitner om vilter lek i all slags vær

Med lort fra topp til tå og klissete munn

De går i en barnehage så flott og sunn

Å leve her ute i takt med naturen

Det ville vi ikke vært foruten

 

La ungene leke og gjøre seg kjent

Med hvert lille tre og hver lille skrent

De ramler og slår seg og gråter en skvett

Men tårene tørkes med tørr serviett

Dere behandler de små med tro og respekt

Og all frykt for de voksne jages vekk

Vannkrig og isspising med barnehagens leder

Er bare noen av barnas mange gleder

 

Med tull og tøys og fanteri

Latter og sang i skjønn harmoni

Ikke en dag var lik

Og guttene likte det slik

Vi har det så artig i barnehagen vår

Mamma vi er heldig, som her ute går

Vi får leke og herje og tulle omkring

Og av og til sitte stille i ring

 

Barnehagen her på Gåsbakken

Fortjener mye av takken

For at våre to små gutter

Ikke jubler når de slutter

Men de har blitt store nå

Og veien skal videre til skolen gå

Takk for alt dere har gjort for meg og mine

Når jeg tenker tilbake begynner jeg nesten å grine

 

To gutter så redde og små

Ville ikke la mamma og pappa gå

Dere tok de opp og i armen

Lot de få kjenne på trygghet og varmen

Dere tok oss i mot med varme og glede

Med omsorg og respekt var dere alltid tilstede

Savnet blir stort for store og små

Så ikke bli overrasket hvis vi en dag banker på

 

Takk for gode år på Gåsbakken barnehage ?

Screenshot_2016-06-21-00-35-05

Bo på bygda – takknemlighet

jemy

Mye og mangt kan sies om å bo på bygda, og enkelte vil nok hevde at folk er for nysgjerrige og at miljøet på små plasser er alt for gjennomsiktig. «Naboen ser deg, uansett hva du gjør.» «Hvis du ikke husker hva du gjorde i går, spør på butikken, de vet det nok.»

 

Vet du hva? Jeg finner trygghet i å bo i ei lita bygd, og jeg tør påstå at dersom du leter vil du helt klart finne flere fordeler enn ulemper med å bo her. Siden det er få innbyggere her så er det ikke til å unngå at man møter hverandre innimellom, enten på butikken, skolen eller på forsamlingshuset. Siden «alle kjenner alle», så gjør vi best i å lære og leve MED hverandre. Joda, alle har vi personer vi ikke går like godt overens med, men hvorfor la det ødelegge dagen?

 

Vi skal leve sammen, prøve etter beste evne å bygge oss et liv her, og skape ei fremtid for våre barn. Jeg føler vi tok det rette valget da vi kjøpte hus her sommeren 2013. Guttene har hatt fine år i barnehagen, har blitt godt kjent med de andre barna og er helt klare til skolestart til høsten. Vi voksne begynner også etterhvert og få meget god kontakt med de andre foreldrene og jeg gleder meg til alt vi skal få oppleve sammen de kommende årene.

 

Her på Gåsbakken føler jeg meg hjemme. Vi, som familie, blir sett, hørt og ivaretatt. Og jeg føler meg ganske trygg på at guttene vil få en fin oppvekst her.

 

Takk for at vi får være en del av et godt og inkluderende samfunn!

Jeg er mer

jemy

Skrivingen min foregår mest i de tunge stundene, men det er ikke dermed sagt at det er hele livet mitt. Visstnok har jeg dager hvor jeg våkner opp og bare ønsker å dø, men jeg har også dager hvor jeg våkner til fuglekvitter og trillende barnelatter.

 

Sånne dager liker jeg. Dager hvor det er jeg og ikke sykdommen som bestemmer. For jeg er så mye mer! Jeg er kone og mor. Jeg er venninne og arbeidstaker. Jeg er livsglad, sprudlende og utadvendt. Glad i å lese, se filmer og gå tur. Elsker å tulle og tøyse med barna mine. Liker å pynte meg og gjøre meg fin for min mann. Jeg er glad i kos, klemmer og et ertende klaps på naken. Små ting som piffer opp hverdagen og bringer liv og farge til en grå hverdag.

 

Jeg er utrolig glad i musikk og naturen. En perfekt kveld for meg er å ta på godt med klær og gode sko og ut å gå. Hodelykt og en fin spilleliste på Spotify hører så klart med. Jeg tror nok jeg og lillegutt (hunden vår, King Kong) kunne tilbragt hver eneste kveld med å gå i timevis, men jeg prøver å holde aktivitetsnivået til en ok mengde.

Snapchat-7036545673416405190

Her på Hølonda har vi et meget aktivt idrettslag (IL LEIK) som er flinke til å tilrettelegge så flest mulig kommer seg ut av sofaen og i aktivitet.

 

Min «favorittdel» av idrettslaget må nok være trimavdelinga. De har satt ut postkasser med bøker på 25 forskjellige plasser på Gåsbakken og Korsvegen. Og for hvert besøk på disse trimpostene får man et poeng. Det artige er at man kan oppnå forskjellige «utmerkelser» alt etter hvor aktiv man er, så da har man noe å jobbe mot.

Samler man for eksempel 50poeng oppnår man Furukongla og med 100poeng har man Trimgaidden.

Det er bestandig gøy å ha et mål, noe å strekke seg etter, og det gir ekstra motivasjon til å komme seg ut.

Snapchat-2076501254342249355

 

Som jeg skrev innledningsvis så er jeg mye mer enn en diagnose, mørke dager og tunge kamper mot mine indre demoner. Men de er der, og da gjør det godt å få satt ord på det som lurer under overflaten.

 

Men nå, etter å ha lest dette innlegget, ser dere kanskje at solen skinner her også. Kanskje ikke hver dag, men jeg har stor tro på at dette året bringer med seg flere soldager enn det vi nå har lagt bak oss.

 

Følg meg videre, så får dere se hva som skjer.

 

Nå er det pannekakesteking som står på tapetet før guttene hentes. Og i kveld, da drar vi i svømmehallen med et par venninner og deres barn. Der sitter iallfall latteren løst ?

 

Vi snakkes!

Til mine sambygdninger

jemy

Det er nå ca 6mnd siden jeg tok valget om å begynne å skrive. Og jeg skriver enda. Åpent, leselig for alle, helt uten filter. Jeg angrer ikke et sekund. Tilbakemeldingene jeg har fått gjør at all skrivingen er verdt det. Jeg har blitt godt motatt av de fleste, og åpenheten jeg har valgt gjør det lettere å møte folk. Jeg setter pris på at dere leser og dermed vet.

Jeg føler ikke at noen stirrer og hvisker. Dersom dere lurer på noe og er nysgjerrige, så spør dere.

Takk!

For at dere bryr dere. For at dere inkluderer meg. For at dere lar meg får være meg.

Guttene våre får vokse opp i ei fin bygd, vel vitende om at mamma kan slippe masken og være seg selv.

 

Ikveld har vi vært på basar. Akkurat som jeg husker fra jeg var lita. Med tombola, åresalg, loddbøker og mat. Dette er en årlig tradisjon utpå her på senhøsten. Arrangert av Hølonda sanitetsforening. Et kjempe flott arrangement med mye folk og gratis kveldsmat. Guttene koste seg, fikk med seg penger og gikk og prøvde tombola helt alene. Stolte og fornøyde kom de tilbake med hvert sitt lommespeil og to reflekser hver. De fikk velge gevinster selv, og blant alt godteriet som lå der, valgte de altså fornuftig. Da ble mor stolt, hehe.

 

Imorgen skal jeg være med på varetelling på Coop Marked Hølonda. Det ser jeg fram til. Sosialt samvær med gode venner hele dagen. I tillegg får jeg jobbe med tall. Jeg liker tall. Det er konkret og greit og forholde seg til. Tallene lyver ikke. De gir meg svar. Av og til også følelser, men bestandig svar.

 

Dette innlegget ble muligens litt rotete og uklart, mne poenget mitt var: Takk!

Tusen takk til alle dere her på Gåsbakken og Hølonda forøvrig som har tatt så godt imot meg og familien min!

Rop ut dersom det er noe jeg kan gjøre for dere, jeg vil gjerne gi noe tilbake til bygda mi.

Bryte barrierer!

jemy

Ikveld tok jeg endelig steget! Etter drøyt 3mnd uten trening (skyldes en blanding av latskap og sosial angst) tok jeg skoene fatt og fant veien til treningssenteret. Allerede på parkeringsplassen fikk jeg lyst å snu. Det lyste allerede i vinduene, ergo var det noen der, jeg kom ikke til å bli alene!

Javel tenker du kanskje, bruker jo å være en haug med folk der du trener og det er ikke noe problem…

La meg fortelle deg en ting, jeg bor på bygda! Selvbetjent treningssenter som er åpent hver dag fra 06:00 til 23:00. Ofte lite folk, noe som passer meg perfekt…

 

Så tilbake til parkeringsplassen, jeg gikk! Ikke hjem nei, jeg gikk inn døra!

Og i skrivende stund går jeg på tredemølla mens en fremmed kar bruker romaskina rett til venstre for meg. I tillegg er det en jente her pluss en mann til…

Men jeg gir faen, pulsen er unormalt høy til hurtig gange å være, men jeg er her! Lukket inne i min egen verden, musikk på ørene og kun fokusert på meg selv og min egen prestasjon.

 

Snapchat-463871607216040935

Snapchat-7372712948497944681

 

Om det blir noe annet enn tredemølle idag gjenstår å se, men det er i allefall en begynnelse!

Å skape minner – et snev av lykke

jemy

«Hvorfor kommer du og henter oss så tidlig?»

To par øyne i rødmussede fjes kikker spent på meg idet jeg kommer inn porten til barnehagen. Begge er i aktiv lek med jevnaldrende kamerater, men får det plutselig travelt med å avslutte leken og komme meg i møte. Etter en rask klem til begge to kommer barnehagens leder gående mot meg.

«Hei», sier jeg forsiktig. «Jeg vet barnehagens kjernetid er til 14, og at klokken nå bare er 12:30, men idag har jeg en god dag så jeg tenkte å hente tidlig for å ha med meg guttene å lage muffins.»

Måten hun ser på meg og smilet hun sender sier meg at dette er helt i orden. «Min mening er at barn har det bra med foreldrene sine, selv om klokken ikke er 14 enda», sier hun leende. Vi snakker litt videre om løst og fast, og hun er glad på mine vegne for at jeg har en god dag.

Idet jeg tar med meg guttene og drar hjem, vet jeg at vi er heldige. Vi har en trygg og god barnehage, med en stabil ramme av ansatte og en liten barnegruppe. De ser hvert barn og lar alle få drive på med sitt. Og ikke minst, de ser oss, foreldrene! Det er aldri vanskelig å ta opp noe med de ansatte, enten det er ris eller ros. De stiller opp, gir meg råd og ivaretar, både meg og barna, på en fantastisk måte.

 

Vi kom hjem, hunden ble luftet og muffins ble bakt. Pannekakerøra står til svelling og min kjære kom nettopp inn døra. Alt tegner til å bli en fin ettermiddag, og selv om jeg begynner å kjenne det i hodet, så er det verdt det.

Jeg har skapt minner og jeg har fått mine barn til å smile!

 

Å være en trekant i et A4 samfunn (å bo på bygda)

jemy

Vi bor i ei lite bygd som heter Gåsbakken, i Melhus kommune i Sør-Trøndelag fylke. Guttene våre går på felles barnehage/barneskole med ca 30 barn i barnehagen og 50 barn på barneskolen. Små forhold med andre ord. Noen vil kanskje lure på hvordan jeg tør å blottlegge meg helt på nett når jeg bor på en plass hvor alle kjenner alle, men svaret er enkelt. Jeg vil avlive sladderen og ryktene før de oppstår. Dersom du bor på en liten plass blir det ofte snakking om både den ene og den andre. Og ut i fra de erfaringene jeg har gjort meg så langt i livet, så blir det oftere snakket om de som kanskje ikke er helt A4. Og er det noe jeg ikke er, så er det A4!

Men det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil prøve å passe inn, jeg vil jo gjerne være sosial, glad og fornøyd. Jeg vil ha nok energi til å ta med familien på aktiviteter og turer i nærområdet. Og jeg vil engasjere meg i mine barns hverdag, men akkurat nå strekker jeg ikke til. Jeg er kanskje i godt humør når dere møter meg ved levering i barnehagen, men ingen vet hvor mye det koster. Enkelte dager kommer smilet helt av seg selv, andre dager må jeg bruke alt jeg har av viljestyrke for å komme meg ut av senga og til barnehagen med guttene

Jeg vil folk skal vite at skinnet kan bedra, og at det ikke er på grunn av latskap at jeg går hjemme.

Og jeg vil vise dere at jeg ikke er til fare for deg eller dine barn, selv om jeg har en kropp full av arr. Som tidligere selvskader er det enkelte ting som er vanskelige å skjule, og når barna godtar det helt uten spørsmål, så synes jeg de voksne burde klare det også.

 

Jeg vet jeg nok har sjokkert mange i bygda etter jeg begynte bloggingen, og de fikk lese min historie, men jeg vil få takke dere alle sammen! Alle tilbakemeldingene jeg har fått av dere gir meg klump i halsen. Det er ikke en eneste person som har kommet med noe negativt! Ikke som jeg har fått med meg iallfall, og skulle det være noen som har noe negativt å si, så kom med det, jeg tåler det!

 

Så nok en gang, tusen takk for måten dere tar i mot meg på, både i og utenfor bygda! Og takk for at nettopp DU velger å heie meg fremover, det betyr mye for meg!

 

Jemy 16.03.2015