Stikkord: deprimert

Neste stopp, RKSF Stjørdal…

jemy

Bagen er pakket, bilen er lastet og jeg er klar.

Eller, så klar som jeg kan bli. Med hjertebank, stigende puls, frynsete nerver og et humør som gjør djevelen grønn av misunnelse.
Imorgen er det på’n igjen, halv åtte setter jeg meg i bilen og kjører til Stjørdal. Der skal jeg tilbringe de neste fire ukene, kun avbrutt av «fri hjemme» i helgene.
Jeg føler meg som en jobb pendler, kysser mann og barn adjø på mandag og kommer hjem til kyss, klapp og klem på fredag.

Heldigvis er det bare for en periode, denne jobben er lang og tidkrevende, men det meste kan gjøres hjemmefra. Nå er siste periode hvor jeg skal være inneliggende pasient.
Den 29.september er det takk og farvel til RKSF, forhåpentligvis møtes ikke våre veier igjen.

Ikke fordi jeg har noe i mot plassen og behandlingsformen de bruker, men forhåpentligvis har jeg ikke bruk for flere innleggelser. Jeg har ingen garantier, så klart, men jeg er klar (?) til å fortsette kampen i riktig retning. Et steg av gangen, dag for dag.

Vekta og det fysiske er mer eller mindre på plass, men den indre uroen og styggen på ryggen eksisterer i aller høyeste grad. Kampen mellom den intellektuelle fornuften og de skakkjørte følelsene river meg i fillebiter. Og akkurat nå er det tungt og mørkt.

Alle jeg møter kommenterer hvor «godt» jeg ser ut og bemerker med et smil at glimtet i øynene mine er på plass igjen. Dermed føler jeg at alle forventer at jeg skal ha det mye bedre selv også nå. Jeg skjemmes av tankene mine og de følelsene jeg kjenner på. Jeg føler meg utakknemlig og egoistisk som ikke klarer å ha det bra, når jeg tilsynelatende har alt jeg kunne drømt om.

Brå slutt, men nå har jeg ikke flere ord, bare tårer igjen…

Frykten

jemy

Noen ganger blir jeg lammet av en frykt så intens at jeg knapt våger å puste. Dersom noen ser meg da frykter jeg at blikket deres er nok til at jeg brekker, tvers av, på midten. Og skulle du slumpe til å spørre meg hvordan det går, i det øyeblikket, da bør du være forberedt på det verste. En flom av ord, og en tåre strøm så stor at selveste Niagarafallene blekner i forhold. Nå er et sånt øyeblikk, eller en sånn dag, uke eller periode. Hvor lenge det har vært sånn aner jeg ikke, men det gjør vondt.

Frykten, eller angsten, henger som en tung regnværssky over meg. Klumpen har grodd fast i magen, og halsen er stram og trang. Øynene er hovne og inni meg gjør alt vondt.

Frykten for livet, for fremtiden, for familien min. Redselen for å ikke mestre, ikke komme videre. Tankene om at alt ville vært bedre, dersom jeg ikke var, ikke eksisterte. Slitenheten og utmattelsen etter alle disse årene, disse evige kampene, mot og med meg selv. Kan jeg ikke få slippe, jeg orker snart ikke mer.

 

Jeg befinner meg i en boble, ei glasskule, adskilt fra resten av samfunnet, resten av verden. Jeg vet at jeg er her, rent fysisk, men mentalt og emosjonelt er jeg et sted langt, langt borte. Jeg tror jeg har gått meg vil, men jeg finner ikke veien tilbake. Føttene mine orker ikke mer og jeg er sliten nå…

På kanten av stupet

jemy

Når lysten til å leve minker, og lysten til å dø virker mer og mer forlokkende. Da vet du at det har gått for langt. Når du setter deg ned et fem minutt for å tenke, og tårene kommer helt av seg selv. Da vet du det er fare på ferde. Når du har mareritt om dine egne tanker og hver gang du lukker øynene går rullgardina ned. Da er det lett å bli motløs og redd.

Når en tallerken suppe er nok til at du mister nattesøvnen, da spiller det liten rolle hva vekta viser. Når du har grått deg tom og alt virker grått og trist, da skulle du ønske at stoltheten forsvant ei stund og ga plass til noe nytt. Å be om hjelp er ikke det samme som å være hjelpesløs, det handler om å våge å innrømme ovenfor seg selv og andre at dette fikser jeg ikke alene.

Skammens vei er mørk og ensom

jemy

Igjen sitter jeg her, og tar meg selv i å tenke hvor forbanna vanskelig alt skal være! I mange år levde jeg etter en filosofi om at så lenge jeg gikk ned nok i vekt så ville alt bli bra, da ville jeg få venner, da ville jeg bli populær og da ville jeg bli fornøyd med meg selv. Men jeg har jo endelig oppdaget at det ikke er sånn det fungerer, men den oppdagelsen ble ikke gjort over natten og heller ikke helt av meg selv. Det skulle mange feiltrinn og brutte løfter til for å skjønne hvilken vei min livsstil egentlig førte meg.

Da jeg nå i vinter endelig tok tak i problemene og takket ja til behandling som innebar 8 uker innleggelse med strengt matregime, trodde jeg at dette var starten på et nytt og bedre liv. Jeg valgte å tro på de ansatte som mente at ting ville føles bedre bare kroppen min fikk litt mat, noe å jobbe med. Men akkurat nå føler jeg meg delvis lurt. For gjett hva, jeg har det ikke bedre nå! Vekta er høyere, fettet er mer synlig, buksene strammer, kroppen klarer ikke store anstrengelser før den protesterer og ikke minst jobber hodet for fult absolutt hele tiden.

Jeg får daglig kommentarer av typen: Så bra du ser ut! Nå har du gått opp i vekt! Så godt å se at det går riktig vei! Når begynner du på jobb igjen? Jeg så du var ute å gikk, så bra du holder deg i form!

 

Alle disse kommentarene er helt sikkert sagt i beste mening, men for meg så virker de nok mot sin hensikt nå, de beviser bare det jeg selv føler. At jeg nok en gang har mislyktes. Fordi det var jo nå alt skulle bli så mye bedre. Bare vekta økte så ville det bli lettere å leve, bli mindre humørsvingninger, jeg ville bli mer tålmodig etc.

Vel, så langt føler jeg ikke noe annet enn skam! Skam fordi jeg har lagt på meg! Skam fordi jeg ikke lever opp til forventningene til samfunnet forøvrig! Skam fordi jeg ikke har blitt en bedre mor! Jeg angrer sånn på at jeg gikk opp i vekt! Og de tankene føler til at jeg skjemmes enda mer, nettopp fordi jeg har sånne tanker. Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til en destruktiv livsstil når jeg vet nettopp det, at måten jeg levde på før var destruktiv!

Vel var det destruktivt, men det var trygt og godt. Nå føler jeg at jeg er i ferd med å miste meg selv, enda mer enn da jeg sultet meg. Jeg er i ferd med å miste identiteten min, og jeg er redd.

Livredd! Tanken på å bli frisk skremmer meg mer enn tanken på å dø. Men det kan man jo ikke si til verden utenfor, til de som ikke ser inni min lille boble. Så istedenfor tar jeg på meg maska og bygger opp igjen muren min. På den måten kan jeg være den dama verden forventer å møte, iallefall utad, mens jeg sakte men sikkert visner innvendig.

Jemy 28.05.2015