Når jeg er ugrei og sint, tverr og sur

Gi meg en klem og strekk ut en hånd

Når jeg kjefter og ber deg ryke og reise

Hold om meg, og se hva som skjer

Sjansen er stor, for at akkurat du

Får se noe som ingen andre får se

I et lite sekund, fylles min kropp

Av vemod og savn

Fem små ord sagt til rett tid

Kan velte en mur på størrelse med et fjell

Hvordan har du det egentlig?

Det er alt som skal til

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

For det er da jeg trenger, å kjenne deg nære

Når all kjærlighet til meg selv, er som sunket i jorden

Da er det viktig å ha sine kjære

Jemy 18.05.2015

Ei lita og forvirra jente midt i tenårene sitter alene i et rom. Innerst i et hjørne sitter hun, sammenkrøpet og med grepet godt festet på en kosebamse. Den er hennes eneste trygghet nå. Timevis med gråting har lagd grimer nedover ansiktet og øynene er opphovnet og røde. Hun lengter etter å flykte, vekk fra alt og alle, men aller mest vekk fra seg selv.


(bilde fra Google)

Utenfor døren høres hyl, rop og skriking, noen går hvileløst omkring, andre hyler i fortvilelse. Noen kaster møbler veggimellom. Alle disse lydene skremmer henne, og innimellom er hun sikker på at hun er i ferd med å bli gal. Ikke bare deprimert og suicidal, men rett og slett gal.

Sakte, men sikkert tar hun av seg skoen, bretter opp skosålen mens hun håper i sitt innerste at pleierne ikke har funnet skjulestedet. Det har de heldigvis ikke, barberbladet ligger der, akkurat som før rom ransakelsen. Det glinser i stålet, og hun føler en enorm dragning mot den sylkvasse kanten. Hurtig som en katt og nesten før hun aner det selv er det gjort.

To dype, friske kutt lyser mot henne. I det det hvite kjøttet åpenbarer seg og lager en V-formet grop i håndleddet kjenner hun hvordan kroppen fylles med en ro og salighet ulik noe annet. Blodet begynner å komme, fyller gropene og renner videre nedover håndleddet og ned på gulvet. Lager en dam på det grønne industrigulvet, dammen blir gradvis tykkere etter hvert som blodet begynner å størkne.

I takt med blodet som størkner begynner «rusen» og avta. Før hun aner det er de svarte tankene og frykten tilbake.

De overmanner henne og følelsen er ikke til å holde ut.

Raskt drar hun barberbladet hurtig over underarmen, og så blir alt svart…

 

 

Jemy 09.04.2015

2015-03-11 14.13.31

Svart, så svart

Fra skinnende lys

Til stummende mørke

Forvandlingen er total

Overveldende, overdøvende

Utmattende

Og igjen sitter jeg

Ensom og alene

Oppspist og utspyttet

Brukt og kastet

Jeg krøller meg sammen

Som en ball ligger jeg

Mens tårene triller

Og gjør puten våt og klam

 

Å leve i en verden full av farger, når du selv bare eksisterer i svart/hvitt er ikke til å spøke med. Jeg kan smile og le, kose meg og tøyse med mine barn, og så plutselig, som lyn fra klar himmel kommer tomheten og håpløsheten. Helt uten forvarsel, helt uten grunn.

I kveld kom nok et sånt lynnedslag, jeg og guttene hadde vært på en kjøretur for oss selv for å besøke noen vi kjenner. I utgangspunktet skulle vi dra alle fire, men da Jon Ståle ble syk ble det endring i planene, og jeg følte meg stolt over å klare å gjennomføre turen selv om han ble hjemme. Vi hadde en fin tur, sang, koste oss og lo masse, men på turen hjem ble alt plutselig tomt, tungt og svart. Var som om virkeligheten slo i mot meg og jeg mistet all respekt for det jeg nettopp hadde klart å gjennomføre. Alt jeg klarte å tenke på var: hvorfor klarer du ikke dette oftere? Der ser du, du klarer ingenting. Du kommer aldri til å bli frisk, du klarer aldri å være ei god mor.

Det florerer av tanker oppi hodet nå, men i likhet med regndråper faller de så fort mot bakken at jeg ikke rekker å fange de før de er borte igjen. Det er utmattende og energitappende, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal unngå at tankene vinner. Hvordan kan man klare å kontrollere sine egne tanker? Sånn at man unngår å havne i en dyp og seiglivet depresjon?

 

Jemy 12.03.2015