Velkommen hit! Jeg skriver helt åpent og uten filter om hverdagen som psykisk syk og håper å kunne fjerne noen fordommer og åpne noen sinn.
Jeg vil så gjerne forklare,
men jeg vet ikke hvordan.
Jeg vil du skal forstå,
men jeg finner ikke ord.
Jeg trenger en pause nå,
litt tid i ro og fred.
Jeg behøver å være alene,
å være meg selv med mitt indre.
Ikke tenke på klesvask, husarbeid,
kokkelering og fredsmekling.
Ikke behøve å ta meg sammen hele tiden,
eller sove halve døgnet for å klare å være mor.
Jeg overmannes av tankene,
de er mørke, destruktive og kvelende.
Jeg ønsker ikke å dø,
men jeg er for sliten til å leve.
Gleden glimrer med sitt fravær
Som ei stjerne du ikke ser
Du burde føle varme
Men her finnes ikke mer
Alt du kjenner er en kulde
Så trykkende og hard
Som klamrer om ditt hjerte
Og gjør deg redd og var
Ensomhet ruver
Diger som et fjell
Menneskene lokker
Men skremmer likevel
Inni ditt eget hode
Er det stemmen din som rår
Fyller deg med frykt
Og strør salt i dine sår
Etter solskinn kommer regn. Det har så langt vært en regel uten unntak. Det er som om underbevisstheten saboterer for meg. Som om jeg ikke har lov til å være glad, å ha det bra.
Styggen på ryggen vender stadig tilbake. Og etter en god periode, en fin opplevelse eller som nå, en fantastisk høstferie, er han tilbake med mer kraft enn før.
Trykker meg ned. Svartmaler tankene og forsøker å viske ut de flotte minnene fra forrige uke.
Jeg vil ikke ha det sånn! Det er jo «bare» tanker. Jeg burde være sterkere enn dette!
Mens guttene fremdeles svever på en rosa sky etter alt de opplevde i Meråker, er jeg nå inntullet i en tåke. En gråsvart tåke styrt av onde krefter. En tåke som forsøker å hindre meg i å være tilstede og delta i hverdagen.
Når tåka strammer grepet, og det kjennes som alt håp er ute, da er det viktig å ta grep. Forsøke å snu. Gjøre fysiske, konkrete ting som gjør at jeg klarer å koble meg på livet igjen. Det kan gjøres på mange måter, og fasiten sitter jeg ikke med. Hver gang depresjonen kommer må jeg prøve og feile.
I går var det Frank som fikk rodd meg i land, med samtale, lunsj og trening. Men idag er jeg alene. Hjemme med sykt barn. Jeg kan ikke flykte og jeg kan ikke gjemme meg under dyna. Jeg må holde maska, være rolig, god og omsorgsfull mor. Stille opp for den syke. Heldigvis er det bare en kraftig forkjølelse med feber og dårlig allmenntilstand denne gangen. Så han finner roen med yoghurt, barnetv og mye drikke.
Hva gjør så jeg? Hvordan holder jeg styggen på ryggen i sjakk idag? Jo nå skal du høre.
Jeg stabler ved! Jeg elsker vedarbeid! Jeg liker å se at den uryddige vedhaugen på pallen forandres til sirlige rekker i vedskjulet. Jeg liker å sortere i korte og lange kubber. Koste vekk bark og annet vedrask. Se haugen minske for hvert minutt, mens vedskjulet blir fullere og fullere. Jeg gjør noe praktisk, noe konkret. Og jeg er til nytte! Jeg gjør noe meningsfylt, noe som er av verdi for meg og mine. Jeg blir sliten og svett. Kjenner at jeg lever, og på den måten beholder jeg en fot i virkeligheten så jeg ikke mister grepet, helt.
Terapi kommer i mange former. Det handler bare om å finne den formen som passer best til den situasjonen du er i til enhver tid.
Jeg løper på ugjestmilde stier i skogen, og snubler i røttene som ligger skjult under det ferske høstløvet. Langflat og lettere fortumlet ligger jeg der, mens hodet prøver og orientere seg. Jeg vil reise meg, men føttene lystrer ikke. Det er som om all kraft har forlatt kroppen min.
Men så med ett får jeg øye på en liten skapning, et lite fnugg av liv og håp. Like foran meg sitter en liten frosk. Den betrakter meg med store, spørrende øyne. Står der, helt i ro.
Sakte, men sikkert kommer jeg meg opp i sittende stilling mens jeg fisker mobilen opp av lomma. Frosken er der fremdeles, venter tålmodig på meg. Først etter at jeg har tatt bilde, hopper den videre. Ut av stien og inn i skogen.
Der og da tenkte jeg bare at jeg var heldig som fikk et så fint bilde av en søt, liten krabat. Men nå i kveld sitter jeg med en følelse av at den frosken ville lære meg noe. Muligens et eller annet om å ha tålmodighet og tro på seg selv og andre.
Dagens siste tanke er: Dersom man er rolig, tålmodig og tar ett skritt om gangen, så kan man med god støtte klare det meste her i livet!
Bagen er pakket, bilen er lastet og jeg er klar.
Eller, så klar som jeg kan bli. Med hjertebank, stigende puls, frynsete nerver og et humør som gjør djevelen grønn av misunnelse.
Imorgen er det på’n igjen, halv åtte setter jeg meg i bilen og kjører til Stjørdal. Der skal jeg tilbringe de neste fire ukene, kun avbrutt av «fri hjemme» i helgene.
Jeg føler meg som en jobb pendler, kysser mann og barn adjø på mandag og kommer hjem til kyss, klapp og klem på fredag.
Heldigvis er det bare for en periode, denne jobben er lang og tidkrevende, men det meste kan gjøres hjemmefra. Nå er siste periode hvor jeg skal være inneliggende pasient.
Den 29.september er det takk og farvel til RKSF, forhåpentligvis møtes ikke våre veier igjen.
Ikke fordi jeg har noe i mot plassen og behandlingsformen de bruker, men forhåpentligvis har jeg ikke bruk for flere innleggelser. Jeg har ingen garantier, så klart, men jeg er klar (?) til å fortsette kampen i riktig retning. Et steg av gangen, dag for dag.
Vekta og det fysiske er mer eller mindre på plass, men den indre uroen og styggen på ryggen eksisterer i aller høyeste grad. Kampen mellom den intellektuelle fornuften og de skakkjørte følelsene river meg i fillebiter. Og akkurat nå er det tungt og mørkt.
Alle jeg møter kommenterer hvor «godt» jeg ser ut og bemerker med et smil at glimtet i øynene mine er på plass igjen. Dermed føler jeg at alle forventer at jeg skal ha det mye bedre selv også nå. Jeg skjemmes av tankene mine og de følelsene jeg kjenner på. Jeg føler meg utakknemlig og egoistisk som ikke klarer å ha det bra, når jeg tilsynelatende har alt jeg kunne drømt om.
Brå slutt, men nå har jeg ikke flere ord, bare tårer igjen…
Noen ganger blir jeg lammet av en frykt så intens at jeg knapt våger å puste. Dersom noen ser meg da frykter jeg at blikket deres er nok til at jeg brekker, tvers av, på midten. Og skulle du slumpe til å spørre meg hvordan det går, i det øyeblikket, da bør du være forberedt på det verste. En flom av ord, og en tåre strøm så stor at selveste Niagarafallene blekner i forhold. Nå er et sånt øyeblikk, eller en sånn dag, uke eller periode. Hvor lenge det har vært sånn aner jeg ikke, men det gjør vondt.
Frykten, eller angsten, henger som en tung regnværssky over meg. Klumpen har grodd fast i magen, og halsen er stram og trang. Øynene er hovne og inni meg gjør alt vondt.
Frykten for livet, for fremtiden, for familien min. Redselen for å ikke mestre, ikke komme videre. Tankene om at alt ville vært bedre, dersom jeg ikke var, ikke eksisterte. Slitenheten og utmattelsen etter alle disse årene, disse evige kampene, mot og med meg selv. Kan jeg ikke få slippe, jeg orker snart ikke mer.
Jeg befinner meg i en boble, ei glasskule, adskilt fra resten av samfunnet, resten av verden. Jeg vet at jeg er her, rent fysisk, men mentalt og emosjonelt er jeg et sted langt, langt borte. Jeg tror jeg har gått meg vil, men jeg finner ikke veien tilbake. Føttene mine orker ikke mer og jeg er sliten nå…
You have the good times
And the bad times
But we all seem to forget
That everything in between
Is also a part of our life
Relax
Take a deep breath
And give yourself a break
Når føglan kvitre frå li å fjell
Ein kald å hustre såmmårkveld
Da e d godt å sett se ne
Å kjenn eit snev av ro og fred
Føglan gir me håp å tro
Sjøl om alt e mørke no
Men enno vil e setta her
Å ta en pause frå alt som skjer
Jeg dusjer i mørket og pusser tennene med ryggen mot speilet. Jeg distanserer meg fra andre, og er stiv i kroppen ved fysisk kontakt. Jeg lager en avstand, bygger en mur. Mellom meg, og dere.
Det gjør vondt! Jeg skyver dere unna, mens jeg stille roper «ikke gå». Vær her, hold om meg å si at alt vil bli bra, til slutt.
Jeg kan ikke flykte fra meg selv, men vit at jeg prøver, i det lengste.
Ikke se meg
Ikke hør meg
Ikke prøv å forstå
Den smerte og lengsel
Som jeg kjenner på
Det er ingen andre
Som får slippe inn
I mitt dypeste mørke
Mitt beksvarte sinn
Hvis du bare visste
Hva jeg følte nå
Du ville snu deg å løpe
Og aldri mer gå
Løpe fra frykten
Som herjer i vei
Som aldri vil slippe
Aldri går lei