Mitt første møte med Latvia.

Etter en lang sommer med mye jobbing og lite fri, hadde jeg i år bestemt meg for å ta fri i barnas høstferie. Nyte late dager, sene frokoster og fine turer i skog og mark. Slik ble det ikke.
Istedenfor late familiedager ble det en liten ukes busstur fullspekket med inntrykk, nye relasjoner og opplevelser som virkelig setter livet mitt i perspektiv. Etter denne turen er fattigdom, dårlige levekår og voksne psykisk utviklingshemmede på institusjon ikke lenger bare en del av nyhetsbildet, men faktisk en del av livet. Jeg ble rørt og har lyst til å bidra, og om et drøyt halvår håper jeg å være på tur igjen. Men for at dere skal forstå hva jeg snakker om, får jeg nok fortelle historien fra starten.

Det hele begynte for tre uker siden da jeg fikk spørsmål fra min eldste sønn om å være med som ekstrasjåfør på buss med hjelpesending til Latvia. Jeg vurderte muligheten til å si nei, det var jo tross alt en lang busstur med 28 andre mennesker, 25 av disse helt ukjente for meg. Jeg er verken super sosial eller spesielt utadvendt, men jeg tok sats og takket ja. I det minste fikk jeg oppleve noe nytt og jeg fikk tid med min sønn.

I tiden fram mot avreise følte jeg ingenting spesielt, jeg grudde meg ikke nevneverdig men jeg hadde heller ikke nedtelling.

Så med ett var dagen kommet, fredag 7.oktober kl 22:00 skulle bussen gå. Det var turbuss og sjåfør fra Brustad turbuss på Levanger som hadde turen, og jeg visste at de skulle innom lageret på Orkanger for opplasting av varer kl 18 samme kveld. Jeg og min kone dro nedover tidlig, sånn at vi kunne spise middag sammen før avreise. På vei bort til spisestedet kunne vi ikke motstå fristelsen til å stikke bortom lageret for å høre om vi kunne bidra med noe. Idet vi rundet hjørnet til ST-bygget (det nåværene lageret til Latviagruppa 1992) kom bussen og vi ble raskt ønsket varmt velkommen og satt i arbeid.
Det var helt utrolig hva som fikk plass i den 40seters bussen! Vi hadde jo 10 ledige seter som kunne fylles med varer, i tillegg til to store oppbevaringsrom under bussen. En semitrailer hadde blitt lastet opp på onsdag, og var allerede på vei. Planen var at vi skulle møte denne i Talsi på søndag for lossing. Latviagruppa hadde vært så heldig å få mye fint fra oppussingen av Bårdshaug Herregård på Orkanger, deriblant senger, madrasser, nattbord, sengetøy, gardiner og lamper, og alt dette pluss mye mer (mel, klær, sko, leker, godteri) var allerede på vei i traileren.
Så det som skulle med i bussen var dyner, puter, bleier, såpe, hygieneartikler, kaffe, potetgull og enda mer klær. Det var tydelig at pakkegjengen var erfarne, for det var ikke et eneste hulrom som forble uutnyttet. Jeg lærte blant annet at potetgull poser passer bra på hattehylla, og at esker med påskemarsipan egner seg godt på gulvet under setene.

Lastingen var ferdig, bussen dro til Lensvika for å plukke opp de første passasjerene og jeg og fruen dro å spiste middag. Vi merket begge to at det ble rart å skulle si farvel nå, for begge ønsket vi jo å dra på denne turen. Men vi ble enige om å se på dette som en prøvetur, og dersom det ga mersmak skulle vi prøve å dra begge to ved en senere anledning. Vi spiste i ro og mak, og snakket en del om løst og fast fram til klokken nærmet seg ti.
I halv ti tiden fikk jeg melding fra min sønn om at bussen var klar på skysstasjonen på Orkanger. Vi dro dit, jeg tok farvel med fruen og så var vi i gang.

Det er sikkert en hel del jeg kunne skrevet om turen nedover, men det er ikke det som er hovedpoenget i denne saken så jeg nøyer meg med å si at det var en fin, lang (ca 85mil), søvnløs tur fra Orkanger til Stockholm. Jeg fikk ganske raskt innpass i denne gjengen og kunne føle at dette kom til å bli en fin tur. Båtturen fra Stockholm til Riga tok vel 17timer, men siden den inneholdt både middagsbuffé, en øl med påfølgende jabbing på kvelden, ei natt i lugaren og frokost så gikk tiden rimelig fort.

screenshot_2016-10-28-19-27-29

I 11tiden søndag formiddag ankom vi Riga og derfra gikk turen direkte til Talsi hvor vi sjekket inn på hotell Talsi. Vi fikk litt tid til å installere oss på rommet før ferden gikk til første mottakssted; et mødrehjem. Her bodde flere kvinner med barn i tillegg til noen enslige vanskeligstilte menn som ikke fant annet bosted pga fattigdom og alkoholproblemer.
Bygningen vi kom til lå nesten mørkelagt, og ved første øyekast kunne det nesten virke som den nedslitte, store murbygningen var fraflyttet. Jeg konkluderte med at det sikkert kom til å bli mer enn nok folk der inne, så jeg ble igjen på utsiden. Nøyde meg med å ta inn over meg de ytre omgivelsene, vel vitende om at inni bygningen bodde det mange familier som ikke hadde annen plass å bo. Dette var faktisk deres eneste mulighet til å gi seg selv og barna tak over hodet. Mødrehjemmet er kommunalt og kvinnene betaler 100€ i måneden i husleie, for de fleste familiene er det 30-50% av inntekten, så de har ikke mye igjen å leve av når leien er betalt. Når de andre deltakerne beskriver synet som møtte de da de kom inn med tingene som skulle deles ut, forstår jeg hvor mye denne bistanden fra Latviagruppa betyr for disse menneskene. Aldri hadde jeg trodd et barn kunne bli så glad for en brukt paraply med Mikke Mus ører! Og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at tapetrester og gamle ukeblader kunne spre så mye glede, farge og liv til disse slitte murveggene. Flere av familie rommene bar tydelige preg av tidligere besøk fra Orkanger, og noen av deltakerne kunne kjenne igjen både gardiner og tapet fra forrige tur.

screenshot_2016-10-28-19-27-11

Jeg kunne tydelig kjenne at denne turen begynte å gjøre inntrykk på meg, og enda hadde jeg ikke hilst på menneskene eller sett reaksjonene deres, bare hørt beretningene fra mine medpassasjerer.
Etter stoppet hos mødrehjemmet dro vi til siste stoppested denne dagen, Talsu Novada Fonds. Det er samarbeidsorganisasjonen til Latviagruppa i Talsi, og denne organisasjonen fokuserer mye på hjelp til selvhjelp. Her leverte vi dyner, puter, såper, påskeegg, kaffe, potetgull, toalettsaker, klær og mye mer. De tar ansvar for å bringe resten av tingene dit de trengs, til fattige, barnehjem, gamlehjem og andre som behøver en hjelpende hånd. De har også bruktstasjoner hvor folk kan komme å hente seg gratis klær.

Et annet interessant prosjekt Talsu Novada Fonds har er å gi folk planter og frø så de kan dyrke sin egen mat, i tillegg har de en bleieordning så småbarnsmødre får to bleiepakker i måneden. Bleier er utrolig dyrt, så det er et høyt ønsket produkt fra gjengen fra Norge og Latviagruppa. Forøvrig skulle vi i utgangspunktet møte traileren her hos Talsu, og losse den også, men det ble det ikke noe av da den sto fast i tollen i tre dager. Det er et korrupt system, og tollerne prøver seg ofte på en eller annen form for utpressing, men der kommer de ingen vei. Latviagruppa nekter å la seg bestikke, og med tålmodighet kommer bilen bestandig fram, til slutt. May Peggy Stokke (grunnleggeren av Latviagruppa 1992) avtalte med Talsu at de tok på seg ansvaret å losse traileren når den omsider skulle bli ferdig på tolla.

På mandag var vi innom et senter for psykisk utviklingshemmede. Her bodde det over 140 personer med varierende funksjonsnivå, og forholdene så mye bedre ut her enn på mødrehjemmet. De hadde flere aktiviteter for de friskeste, blant annet diskotek og tegning. Men nærmere 40 av beboerne var så syke at de var 100% sengeliggende. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var å se en av disse mennene. Det så ikke ut til at han var stort større enn mine tvilling gutter på 6år, men det viste seg at han var en mann på 30år. Tynn, skrøpelig og ute av stand til å fungere lå han der i ei seng og ble matet. Lokalene og sengene var både rene og greie, men May Peggy, kunne fortelle at det garantert lå flere dagers vasking og fiksing bak, for at alt skulle være så bra som mulig til vi skulle komme. Bleier er å regne som en luksus der, og med dårlig økonomi på senteret fantes det ikke mange bleier, så du kan selv tenke deg til hvordan det kan se ut når senteret ikke venter besøk.

Inne på institusjonen hadde de et slags arbeidssenter og jeg ble mektig imponert over hvor mye de klarte å få til av de vesle ressursene de hadde. Ved en tidligere anledning hadde senteret fått papptallerkner og gule servietter, og av dette hadde de lagd flere titalls soler med solstråler som hang i vinduene og brakte litt lys og glede i hverdagen. Institusjonen for psykisk utviklingshemmede har stort behov for bleier, tisselaken, hansker og andre hygieneartikler i tillegg til at arbeidssenteret der ønsker ark, penner, farger, blyanter, maling, pensler og annet kontorrekvisita.
Resten av mandagen ble brukt til felles middag, sosialt samvær og til å knytte sterkere bånd oss deltakere imellom.

 

Da jeg la meg den kvelden visste jeg allerede at dette var noe jeg ønsket å være en del av videre. Jeg ville nedover flere turer, ville bidra mer, og neste gang skulle fruen få være med også.

 

Turen hjem gikk knirkefritt, og innen vi tok farvel på Orkanger sent onsdag kveld, hadde jeg fått flere nye venner. Men viktigst av alt, jeg hadde fått et håp, en gnist og et brennende ønske om å engasjere meg mer i den viktige jobben Latviagruppa gjør. Så da jeg ble hentet av fruen og skulle si hade, valgte jeg heller å si; på gjensyn. Jeg dro derifra varm i hjertet og følte meg for første gang på lenge som en del av noe, et samhold. På tross av det store aldersspriket blant deltakerne fra den yngste, som var min sønn på 18år og til den eldste, en godt voksen herremann som hadde passert 80, hadde vi en kjempefin tur. Jeg gleder meg til våren, og allerede om en knapp måned skal vi ha mimrekveld fra høstens tur. Det vil jeg tro blir en humoristisk, følelsesfylt og fin kveld.

 
Tiden fram mot neste tur vil bli brukt til å forsøke å skaffe flere sponsorer/givere, samle inn brukte klær, leker, utstyr og andre ting, spre informasjon om Latviagruppa og hva de jobber for, reklamere for turen så flere ønsker å delta, og ikke minst spare opp nok penger til å komme seg på turen.
Det er passasjerene på turbussen som finansierer hjelpesendingen ved at de betaler for turen, så hver og en som ønsker å bli med er hjertelig velkommen. Tidspunkt for neste tur er ikke satt enda, men det blir mest trolig i månedsskiftet mai/juni neste år, sånn at folk her hjemme rekker å få unna konfirmasjoner og 17.mai feiringen.

 
Dersom du ønsker mer informasjon om dette hjelpearbeidet eller er interessert i å være med på tur, ikke nøl med å ta kontakt.
Ring meg eller send meg en sms på telefon 90688415
Eller du kan sende en melding til bloggens Facebook side “Min personlige kamp – Jeanettes blogg”
Eventuelt kan du skrive en kommentar til dette innlegget med kontaktinfo, så vil jeg kontakte deg.

 
Ønsker du, eller noen du kjenner å bidra med noe, uansett hva det måtte være, ta kontakt for en uforpliktende prat. Ingen bidrag er for små, og alle kan ikke gjøre alt, men dersom vi alle gjør litt, kan vi bidra til at noen får en litt lysere hverdag.

 
Skrevet av Jeanette Myren 27.10.2016
(På vegne av min mann Jon Ståle.)

Hvem bestemmer når en lek har gått for langt
Hvem kan si når det første slaget smalt
De er jo bare barn, det er klart at de leker
Hva? Hvilken lek? De står jo og peker!
Ler rått av han som skremt ser i bakken
Han prøver å få venner og dette er takken

Med opphovne øyne han lister seg inn
Setter seg stille ned på plassen sin
Håper å unngå frøkens observante blikk
Det som lurer på hvordan friminuttet gikk
Han klistrer på smilet, setter storsjarmen på
Men når dagen er over skal han hjemover gå

Vel hjemme spør mamma hvordan dagen har vært
Da kommer tårene og sinnet tvert
Mamma de vil drepe kaninen min
Den lille sorte, som er søt og fin
Og de prøvde å kvele min bestevenn
Holdt han hardt rundt halsen, bare kjenn

Han legger sine hender små rundt mammas arm
Klemmer det han kan, så mamma blir varm
Mamma løsner grepet forsiktig og tar godgutten opp
Kjenner hjertet hans dunke mot hennes varme kropp
Hun finner ikke ord, vil bare sitte sånn her
Beskytte og trøste mot alt som fælt er

 

stotte-og-oppfolging-til-foreldre-med-barn-i-barnevernets-omsorg

Det gjør vondt å være flink pike, men våg ikke å vise det.
Spise maten, trene med måte og holde temperamentet i sjakk. Det er slitsomt og smertefullt å leve i skam, med styggen på ryggen konstant hengende over skuldra. Å måtte late som om alt er greit, når man innvendig suges inn i et hull som stadig blir dypere og mørkere for hvert sekund. Det er vondt, tungt og skambelagt. Og utrolig vanskelig å snakke om.

Vekta er bra nå. Bmi er ok. Trening er greit. Maten er nogenlunde på plass. Så da bør man jo være fornøyd? Frisk og glad, ikke sant?

Ovenfor omgivelsene er det nok sånn situasjonen er. Inni meg er ståa en helt annen. Jeg går som på nåler, åler meg gjennom en minebelagt ørken. Venter på det store smellet. Jeg vet det kommer, og jeg er vettskremt!

Kan ikke sitte i ro, ikke slappe av, ei heller senke skuldrene så mye som et sekund. Hvor er tårene mine blitt av? Kranen er stengt, nedgravd og gjemt. Hektisk aktivitet for å slippe å føle, tenke og forholde meg til verden.

Det fungerer, litt etter litt, dag etter dag. Så var jeg i mål, enda en dag har blitt til natt, uten at tårene fant veien hjem igjen.

 

 

I går var verdensdagen for psykisk helse, og i den anledningen deltok jeg lørdag på markering i regi av Mental Helse Melhus. Jeg sto på scenen og fortalte min historie, og nå tenkte jeg å dele lørdagens tekst med dere. (setter pris på alle som leser, kommenterer og deler slik at jeg når ut til flest mulig)

 

Årets tema, fordi livet forandrer seg, handler om så mangt. Det kan være hvordan man går videre etter at man har mistet noen man er glad i, eller hvordan man klarer seg alene når barna har forlatt redet.
Det kan også være hvordan man lever livet, når fremtiden ikke ble som man hadde planlagt og ønsket.
Den siste vinklingen her, er den jeg ønsker å dele med dere her i dag.

Jeg er ei dame på 28år, lykkelig gift og mor til to gutter på 6år. Vi bor i egen bolig på Gåsbakken, guttene går i første klasse på oppvekstsenteret to minutter hjemmefra og min mann jobber som lastebilsjåfør.
Kort fortalt en lykkelig A4 familie, ikke sant? Nei vent litt, hva gjør jeg da? Kanskje går jeg på skole, eller jobber? Neida, jeg gjør nok ikke det. Jeg er “bare” hjemme. Jeg har mer enn nok med å komme meg opp om morgenen og få guttene på skole. To dager i uka kjører jeg til Melhus for å trene med støttespilleren min i kommunen, Frank, men bortsett fra det er jeg “bare” hjemme. Har jeg en god dag får jeg kanskje handlet mat på butikken, eller gjort litt husarbeid. Men innimellom har jeg dager hvor kroppen og hodet er så utkjørt at jeg bare ligger i sengen og sover.

Det er nødvendig å lade batteriene sier Frank! Jeg vil ikke høre på det øret. Jeg er lat, sier jeg! Jeg klarer ikke noe, duger ikke til noe, blir aldri bra nok.
Den filosofien og disse levereglene har jeg levd etter i mange år, og følgene av en konstant negativ tankegang er ikke gode. Du graver deg ned i ei evig hengemyr hvor alt er svart og du er helt uten verdi.

Det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Da jeg var lita hadde jeg visjoner og drømmer for fremtiden, og ingen av de drømmene innebar at jeg skulle bli psykiatrisk pasient i en alder av 14år! Jeg ville gå på skole, skaffe meg utdanning og få meg en godt betalt jobb hvor jeg trivdes med mine kollegaer. Kjøpe meg hus og bil, kanskje hytte på fjellet. Stå hvit brud i en fullsatt kirke og nyte hvert et sekund av oppmerksomheten jeg fikk den dagen.

Sånn ble det altså ikke. I en alder av 6år fikk jeg et brutalt møte med virkeligheten da jeg entret skolebygget for første gang, jeg fikk tidlig lære at jeg ikke var som alle andre. At jeg var verdt mindre og at det ikke var plass til meg i fellesskapet i klassen. Jeg ble utfryst, spyttet på, slått og sparket, og lærte meg tidlig at kroppen min var noe stygt jeg burde hate. Jeg følte at ingen så eller hørte, så jeg søkte trøst hos et familiemedlem. En som viste forståelse, ga meg omsorg og trygghet, og stilte opp når jeg trengte noen å snakke med. Jeg følte meg trygg og “elsket”, men det skulle vise seg å være en stor tabbe. Han var absolutt ikke tilliten verdig.

For å gjøre en lang historie litt kortere, kan jeg fortelle at både mobbingen og overgrepene har satt dype spor. Jeg utviklet spiseforstyrrelser i meget ung alder, og har nå slitt med den problematikken i snart 20år. Noen dager har jeg kontroll, andre dager kontrollerer og bestemmer sykdommen alt. Det er slitsomt og utmattende, men jeg holder på å lære og leve med det.

En annen ting jeg jobber mye med er å bearbeide sorgen. Sorgen jeg føler over at jeg ikke er som alle andre. Over at jeg ikke har utdanning og er i vanlig jobb. Jeg velger å si vanlig jobb, fordi jeg faktisk har en jobb, som er minst like krevende som din. Jeg jobber med å akseptere meg selv og mine utfordringer. Med å finne meningen med livet, og å glede meg over de små tingene.

Jeg jobber med å forstå hvem jeg er, både den psykiske biten hvor jeg lærer meg å leve best mulig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men også hvem jeg er og hva jeg liker utenom sykdom og diagnose.

En klok venn spurte meg en dag; hva er en tanke? Jeg må innrømme jeg ble litt tatt på senga med det spørsmålet, så jeg kom ikke på noe lurt å si. Men hun hadde en fin definisjon; en tanke er en setning du sier til deg selv.
Smak litt på den, det gir mening, ikke sant?

Vi kan velge hva vi vil tenke, hvordan vi vil ha det. Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det!

Det siste året har jeg jobbet mye med meg selv, med å omprogrammere hjernen min til å forstå at jeg er BRA NOK! Det er jeg som er min egen dommer. Og dersom jeg skulle dømt mine venner på samme måte som jeg dømmer meg selv, ja da hadde jeg gått en ensom framtid i møte.

Jeg håper at hver og en av dere tar dere tid til å reflektere over min historie, og kanskje kan jeg bidra til at du endrer litt syn på deg selv og innser hva du er verdt.
Livet er i stadig endring, men uansett hva som skjer og hvilke hinder vi møter, har vi alle noe å leve videre for. Kanskje ble ikke livet som du hadde drømt om, men dersom du lukker øynene et øyeblikk og puster rolig ut så vil du kanskje skimte et lys i det fjerne. Dersom du tar deg tid til å leve, føle og akseptere, så vil du nok få se at livet ikke blir så aller verst.

Det er en prosess og det vil ta tid, men med vilje av stål og gode støttespillere rundt seg, kan man klare det utroligste. Jeg har så vidt begynt på min vei til et bedre, mer avslappende liv, og jeg vet det vil komme både oppturer og nedturer. Men da skal jeg prøve å brette opp armene og reise meg igjen, og en dag vil jeg nå toppen og kan si til meg selv; jeg greide det! Jeg er BRA NOK!!

screenshot_2016-10-11-08-53-52