Akseptere livets forandringer (Verdensdagen)

I går var verdensdagen for psykisk helse, og i den anledningen deltok jeg lørdag på markering i regi av Mental Helse Melhus. Jeg sto på scenen og fortalte min historie, og nå tenkte jeg å dele lørdagens tekst med dere. (setter pris på alle som leser, kommenterer og deler slik at jeg når ut til flest mulig)

 

Årets tema, fordi livet forandrer seg, handler om så mangt. Det kan være hvordan man går videre etter at man har mistet noen man er glad i, eller hvordan man klarer seg alene når barna har forlatt redet.
Det kan også være hvordan man lever livet, når fremtiden ikke ble som man hadde planlagt og ønsket.
Den siste vinklingen her, er den jeg ønsker å dele med dere her i dag.

Jeg er ei dame på 28år, lykkelig gift og mor til to gutter på 6år. Vi bor i egen bolig på Gåsbakken, guttene går i første klasse på oppvekstsenteret to minutter hjemmefra og min mann jobber som lastebilsjåfør.
Kort fortalt en lykkelig A4 familie, ikke sant? Nei vent litt, hva gjør jeg da? Kanskje går jeg på skole, eller jobber? Neida, jeg gjør nok ikke det. Jeg er «bare» hjemme. Jeg har mer enn nok med å komme meg opp om morgenen og få guttene på skole. To dager i uka kjører jeg til Melhus for å trene med støttespilleren min i kommunen, Frank, men bortsett fra det er jeg «bare» hjemme. Har jeg en god dag får jeg kanskje handlet mat på butikken, eller gjort litt husarbeid. Men innimellom har jeg dager hvor kroppen og hodet er så utkjørt at jeg bare ligger i sengen og sover.

Det er nødvendig å lade batteriene sier Frank! Jeg vil ikke høre på det øret. Jeg er lat, sier jeg! Jeg klarer ikke noe, duger ikke til noe, blir aldri bra nok.
Den filosofien og disse levereglene har jeg levd etter i mange år, og følgene av en konstant negativ tankegang er ikke gode. Du graver deg ned i ei evig hengemyr hvor alt er svart og du er helt uten verdi.

Det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Da jeg var lita hadde jeg visjoner og drømmer for fremtiden, og ingen av de drømmene innebar at jeg skulle bli psykiatrisk pasient i en alder av 14år! Jeg ville gå på skole, skaffe meg utdanning og få meg en godt betalt jobb hvor jeg trivdes med mine kollegaer. Kjøpe meg hus og bil, kanskje hytte på fjellet. Stå hvit brud i en fullsatt kirke og nyte hvert et sekund av oppmerksomheten jeg fikk den dagen.

Sånn ble det altså ikke. I en alder av 6år fikk jeg et brutalt møte med virkeligheten da jeg entret skolebygget for første gang, jeg fikk tidlig lære at jeg ikke var som alle andre. At jeg var verdt mindre og at det ikke var plass til meg i fellesskapet i klassen. Jeg ble utfryst, spyttet på, slått og sparket, og lærte meg tidlig at kroppen min var noe stygt jeg burde hate. Jeg følte at ingen så eller hørte, så jeg søkte trøst hos et familiemedlem. En som viste forståelse, ga meg omsorg og trygghet, og stilte opp når jeg trengte noen å snakke med. Jeg følte meg trygg og «elsket», men det skulle vise seg å være en stor tabbe. Han var absolutt ikke tilliten verdig.

For å gjøre en lang historie litt kortere, kan jeg fortelle at både mobbingen og overgrepene har satt dype spor. Jeg utviklet spiseforstyrrelser i meget ung alder, og har nå slitt med den problematikken i snart 20år. Noen dager har jeg kontroll, andre dager kontrollerer og bestemmer sykdommen alt. Det er slitsomt og utmattende, men jeg holder på å lære og leve med det.

En annen ting jeg jobber mye med er å bearbeide sorgen. Sorgen jeg føler over at jeg ikke er som alle andre. Over at jeg ikke har utdanning og er i vanlig jobb. Jeg velger å si vanlig jobb, fordi jeg faktisk har en jobb, som er minst like krevende som din. Jeg jobber med å akseptere meg selv og mine utfordringer. Med å finne meningen med livet, og å glede meg over de små tingene.

Jeg jobber med å forstå hvem jeg er, både den psykiske biten hvor jeg lærer meg å leve best mulig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men også hvem jeg er og hva jeg liker utenom sykdom og diagnose.

En klok venn spurte meg en dag; hva er en tanke? Jeg må innrømme jeg ble litt tatt på senga med det spørsmålet, så jeg kom ikke på noe lurt å si. Men hun hadde en fin definisjon; en tanke er en setning du sier til deg selv.
Smak litt på den, det gir mening, ikke sant?

Vi kan velge hva vi vil tenke, hvordan vi vil ha det. Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det!

Det siste året har jeg jobbet mye med meg selv, med å omprogrammere hjernen min til å forstå at jeg er BRA NOK! Det er jeg som er min egen dommer. Og dersom jeg skulle dømt mine venner på samme måte som jeg dømmer meg selv, ja da hadde jeg gått en ensom framtid i møte.

Jeg håper at hver og en av dere tar dere tid til å reflektere over min historie, og kanskje kan jeg bidra til at du endrer litt syn på deg selv og innser hva du er verdt.
Livet er i stadig endring, men uansett hva som skjer og hvilke hinder vi møter, har vi alle noe å leve videre for. Kanskje ble ikke livet som du hadde drømt om, men dersom du lukker øynene et øyeblikk og puster rolig ut så vil du kanskje skimte et lys i det fjerne. Dersom du tar deg tid til å leve, føle og akseptere, så vil du nok få se at livet ikke blir så aller verst.

Det er en prosess og det vil ta tid, men med vilje av stål og gode støttespillere rundt seg, kan man klare det utroligste. Jeg har så vidt begynt på min vei til et bedre, mer avslappende liv, og jeg vet det vil komme både oppturer og nedturer. Men da skal jeg prøve å brette opp armene og reise meg igjen, og en dag vil jeg nå toppen og kan si til meg selv; jeg greide det! Jeg er BRA NOK!!

screenshot_2016-10-11-08-53-52

7 thoughts on “Akseptere livets forandringer (Verdensdagen)

  1. Kjære Jeanette.,

    Jeg kjenner ikke deg, men jeg kjenner til tankene dine, pappaen din og besteforeldrene på din fars side.
    Jeg har mange ganger vært ett talerør for psykisk helse .., og personlig har jeg masse ballast ..

    Noe ballast skal alle ha, men viktig å kvitte seg med den negative og tyngste ballasten..

    Jeg vil bare si TAKK til deg for at du setter ord på din ballast, og jeg har TRUA på at DU klarer å kvitte deg med den.. Du viser med dine ord at du er igang👍

    Lykke til videre, du er tøff❤️

    1. Takk for gode ord, det er bestandig litt godt og litt trist å vite at andre kjenner seg igjen i det jeg skriver. Jeg håper å få lov å være en talsperson og brukerrepresentant etterhvert for alle de som sliter, men ikke finner ord selv. Håper å se deg inne på bloggen min flere ganger. Takk for at du leser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *