Hei alle sammen.
I denne travle førjulstid med baking, handling, gavestyr, husvask å mye annet materielt fokus, er det lett å glemme hva advent og julen egentlig handler om.
Advent er ventetid, og mens mange i de hundre hjem, sitter og venter på pakker, god mat og fine klær. Sitter jeg og venter på bedre tid og samvær med de jeg har kjær. Jeg har jo all verdens tid til vanlig, men det meste av den tiden tilbringes i ensomhet. Alle de plasser jeg skulle vært, alle mennesker jeg skulle ønske jeg kunne vært mer sammen med.
Men alle er så travle, hele tiden skal det skje noe. Mor og far jobber turnus, barna har lekser og fritidsaktiviteter, i helgene er det cup, kamp, dugnad, familiebursdag og for enkelte enda mer jobb.
I et samfunn hvor «alle» er sosiale på nett, er det lett å glemme hvor viktig den «virkelige» menneske kontakten er. Ta seg tid til en prat på butikken, stikke bortom naboen for en kaffe og litt småprat, samle familien og slekta for kaffe og kaker, uten noen spesiell grunn. Hvorfor må alt vi gjør, forsvares, og ha en grunn?
Hva skjedde med å komme overraskende på døren, uten at det er gjort skriftlig avtale to uker fram i tid?
Jeg savner den spontane, uformelle praten, det uforpliktende samværet og et hei, hvordan går det? når vi møtes ved levering/henting.
Julen er tid for ettertanke, og jeg håper vi kan bruke mer tid på hverandre og det sosiale i året som kommer. La ting være ting, hus være hus å prøv å la være å konkurrere om hvem som har den flotteste kalenderen, det reneste huset, den største bilen og de mest talentfulle ungene.
Ta deg tid til de du har rundt deg, vi vet aldri hva morgendagen bringer.
Hvis du ønsker å spre dette, er det bare å dele innlegget.
