Den kommende uken skal jeg både til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav møte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat nå føler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.
Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan jeg skal klare å holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare å nå målet. Den eneste som kan gjøre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til å gjøre den helt alene. Jeg har utrolig mange som støtter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig så enkelt å kjempe videre, når det eneste man hører er hvor bra det går, og hvor frisk jeg ser ut.
Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg også, for å få utløp for hvordan det egentlig kjennes. Å befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg også på. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke følte jeg var syk nok/verdig nok å få hjelp.
Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at alle fortjener å ha noen å snakke med. Alle fortjener den hjelpa de får. Og så alt for mange skulle så gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk får tilbud om.
Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS’en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med ønske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet så snart dette var på plass. Så da har jeg faktisk tatt grep der, og nå er det bare å vente. Men du vet, den som venter på noe godt…
Så over til fastlegen… Spent på hva hun sier når jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder på å bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var på å få det til å fungere denne gangen. Men regner med hun forstår når jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet nå, det akter jeg heller ikke å gjøre, jeg må bare finne ut hva som kan fungere sånn at jeg klarer å stå løpet helt ut.
Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren så jeg må bare klare å åpne meg litt å fortelle hvordan det kjennes ut nå, men tanken er skummel. Det har jo gått litt bedre en periode nå i vår og da igjen å sitte der å innrømme at kanskje går det ikke riktig vei lengre nå. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene høyt så blir det liksom mer virkelig.
NAV møtet skremmer meg også litt, men som min kjære sier, det er ikke NAV som friskmelder! Så jeg har vel igrunn ikke noe å frykte.
Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg måtte bare få det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for.
Jemy 31.05.2015