Her kommer et lite dikt, i håp om å gi dere litt innsikt. Denne teksten unnskylder på ingen måte hvem jeg er eller min oppførsel, men er forhåpentligvis med på å gi en forklaring. Det er ingen hemmelighet at det er min mann, Jon Ståle, som var i tankene da jeg skrev dette diktet.
Jeg ser deg!
Jeg ser din tomhet og dine trette øyne
Jeg ser din frustrasjon og ditt fortvilte blikk
Jeg hører de umerkelige sukkene og den slitne stemmen
Jeg kan merke hvordan du går på tå
Hvordan du vokter deg vel og veier dine ord
I håp om å unngå enda et utbrudd
Enda en ufortjent skyllebøtte rettet mot deg
Men en ting skal du vite, kjære venn
Det er ikke din skyld!
Du er der for meg i tykt og tynt
Du stiller opp og tar meg i mot
Jeg er deg evig takknemlig for at du holder ut
Den smerten jeg påfører deg er ikke ment for deg
Du får alt jeg ikke klarer å håndtere selv
Hverdagen vår er tøff
Jeg tørker tårer på badet, løper i skogen i sinne
Kjefter, smeller og roper til deg
Du stenger meg ute, nekter å snakke
I frykt for å starte en ny diskusjon
Men prøv å forstå, det er ikke deg
Det er min indre demon som vil ut
Den river og sliter, klyper og biter
Gir meg aldri ro et sekund
Alt hva jeg ønsker, er et øyeblikks stillhet
Litt fred til å tenke rasjonelt av og til
Jeg ønsker å være en god kone og mor
Men smerten jeg lever med nå er for stor
Gi meg litt tid, så skal du få se
At dette blir til å leve med
Jemy 07.07.2015